Kjempet for livet
Ernest Tønnessen var på sjøen utenfor Lista fyr da han fikk et hjerteinfarkt. Innsatsen til ambulansepersonellet reddet livet hans.
Ordene tilhører Ernest Tønnessen.
Mens hele landet var opptatt med nyhetene om kollisjonen mellom fregatten KNM «Helge Ingstad» og oljetankeren «Sola TS» i Hjeltefjorden ved Stureterminalen natt til 8. november, kjempet 61-åringen fra Borhaug for livet sitt.
Sammen med broren Henning var han ute og trakk teiner om bord på fiskefartøyet «Bluebird II» i områdene utenfor Lista fyr. Plutselig kjenner han at han blir uvel.
– Vi var i området rett ut av Lista fyr. Plutselig kjente jeg som om at jeg hadde løpt en maraton. Jeg ble rett og slett dårlig, ikke noen typiske brystsmerter. Min bror Henning spør «Hva er det som er galt?».
Jeg lurte der og da på om det var noe med hjertet. Jeg ble uvel. Jeg forsto ikke helt hva dette var. Heldigvis var vi rett ved land, og han kjørte båten inn kai så fort han kunne, sier Tønnessen.
Tønnessen er utdannet sykepleier, og jobbet tidligere på intensiven ved davaerende Farsund sykehus. Minutter etter at båten var fortøyd ved kai, ble han kjørt hjem til boligen sin. Da ble det ringt etter ambulanse.
– Jeg svettet noe voldsomt da jeg kom hjem. Rundt fem minutter etter at vi hadde ringt AMK, var ambulansen på plass. Den jobben som ambulansefolkene gjør er mye viktigere enn folk flest tenker over. Jeg vil kalle dem for redningslinen for oss som bor i distriktene, langt vekke fra de store sykehusene, sier Tønnessen.
RUNDT 15.000 mennesker rammes hvert år her til lands av hjerteinfarkt. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at antallet infarkter per 100.000 innbyggere som har resultert i sykehusinnleggelser eller dødsfall før vedkommende har nådd fram til sykehuset, har gjennom 2000- og 2010-tallet gått ned i forhold til 20 år siden.
Tall for perioden 2000 - 2014 viser at gjennomsnittsalderen for menn som blir rammet av hjerteinfarkt er 69 år, mens snittalderen hos kvinner er 77 år.
«Tallet på førstegangsinfarkter i befolkningen henger vanligvis sammen med byrden av risikofaktorer. Nedgangen i førstegangstilfeller av hjerteinfarkt har derfor trolig sammenheng med nedgang i andelen som røyker daglig, og nedgang i blodtrykks- og kolesterolnivå», heter det i en rapport Folkehelseinstituttet har gitt.
Folkehelseinstituttet har også konstatert at risikoen for å dø av førstegangsinfarkt utenfor sykehus, har gått betydelig ned. Årsaken til dette kan vaere at faerre førstegangsinfarkter er livstruende. En annen mulig forklaring kan vaere økt kunnskap om symptomer, slik at pasienten kommer seg raskere til sykehus, i tillegg til bedre behandlingstilbud.
Likevel er risikoen for å dø av et hjerteinfarkt fortsatt høy. I perioden 2001 til 2014 døde en av fem som fikk hjerteinfarkt utenfor et sykehus.
Ifølge rapporten Hjerte- og karregisteret: Rapport for 2012–2016 som Folkehelseinstituttet ga ut i mars i år, har antall dødsfall som følge av hjerteinfarkt falt med 30 prosent. I samme periode var det en nedgangen nedgang på 25 prosent på antall dødsfall etter akutt hjerneslag i samme periode.
DET TØNNESEN OPPLEVDE hjemme i sin egen bolig av personellet denne dramatiske formiddagen, viser noe av det livreddende arbeidet dagens ambulansesjåfører må utføre.
For noen år siden ble pasientene kjørt direkte til sykehusene, hvor de flere ganger opplevde at de måtte vente før det ble foretatt noen form prøver. I Tønnessens tilfelle, startet ambulansepersonellet sekunder etter at de kom inn døren med å analysere tilstanden til pasienten. Samtidig hadde de kommunikasjon med Amk-sentralen ved Sørlandets sykehus i Arendal, der de fortløpende informerte om tilstanden til pasienten. Snaut to minutter etter at ambulansepersonalet startet behandlingen av Tønnessen, fikk de melding fra Amk-sentralen hva de skulle gjøre før de skulle starte transporten mot sykehuset i Arendal.
– Før i tiden kunne det gå 20 til 30 minutter før en kom frem til sykehuset og det ble tatt prøver. Da kunne skaden på hjertet, eller på hjernen hvis det var snakk om et hjerneslag, alt ha skjedd. Nå ble jeg koblet opp på EKG med en gang de kom inn. De elektroniske signalene ble sendt rett til Arendal. Hvis det er hjerteinfarkt får de i løpet av to minutter beskjed om å begynne behandlingen, forteller Tønnessen.
Under transporten på vei mot et mulig landingssted i Lyngdal for helikopteret til Luftambulansen, stanser hjertet til 61-åringen. Heldigvis får personalet igang igjen hjertet minutter senere.
– Det er jo ambulansepersonalet som gjør en fantastisk jobb! Uten den behandlingen som de startet med, der de løste opp blodet, hadde ikke den proppen som var der blitt løst opp da de fikk liv i meg igjen. Det har jeg lest i papirene etter det som skjedde, forteller han.
VED SAMLINGSSTEDET til ambulansepersonalet på Vanse, er påtroppende områdeleder for ambulansetjenesten i Farsund og Lyngdal, Johnny Deisz innom kollegene sine. I løpet av julehøytiden har mannskapene måtte rykke ut på to hjertestanser i Farsund.
– Heldigvis fikk vi startet opp begge to, sier Deisz.
Inne i den snaut ett år gamle Volvoen som er ambulansemannskapenes nyeste arbeidsredskap, peker han på en maskin som har to livsviktige funksjoner; Ekgleseren som kombineres med hjertestarter.
– Denne maskinen har flere funksjoner. Overvåkning i den ene delen og hjertestarter i den andre. Denne er utstyrt med et modem som kan
Heldigvis var vi rett ved land, og han kjørte båten inn kai så fort han kunne ERNEST TØNNESSEN
Med det utstyret og flinke personellet som er i ambulansene i dag, er vi like godt stilt som de som bor naer de store sykehusene ERNEST TØNNESSEN
sende opplysningene direkte til sykehuset i Arendal. Hvis meldingen som leses av viser at det kun er snakk om brystsmerter, tar vi og sender inn EKG. Hvis det er hjertestans, må vi bare koble vedkommende opp på den med to plater som vi legger på brystet. Dersom et barn får hjertestans legger vi en plate på brystet og en på ryggen, forteller den erfarne ambulansesjåføren.
ÅRLIG UTFØRER ambulansepersonellet ved stasjonen i Vanse naermer 1600 oppdrag rundt om i Farsund. I Lyngdal blir det hvert år utført mellom 800 og 900 ulike oppdrag.
Rekrutteringen til ambulansesjåføryrket er en stor utfordring. 20 år gamle Silje Vigebo fra Kristiansand er ei av tre laerlinger som for tiden er knyttet til stasjonen på Vanse.
– Først tok jeg helse og oppvekst fag i Kristiansand, før jeg begynte på ambulansefag ved Møglestu videregående skole i Lillesand. Den skolen utdanner ambulansesjåfører for begge Agderfylkene. De har årlig 14-15 elever innen dette faget. Det vi driver med er avansert førstehjelp, sier Vigebo.
– Jeg er veldig glad for at Vigebo har valgt å utdanne seg innen dette yrket, for vi sliter litt med rekrutteringen. Ikke minst sliter vi med å få gutter til å velge helse- og oppvekstfagene som igjen danner grunnlaget for dem som vil gå videre på ambulansesjåførfagene. Hvert år tar tjenesten inn ti - tolv laerlinger fordelt på hele landsdelen, sier Deisz.
OMRÅDELEDEREN ber laerlingen om å hente en sekk som ligger i et eget rom kan nås både fra utsiden og inne i bilen. I denne finnes det meste av førstehjelpsutstyret og medikamentene som personalet kan benytte når de kommer hjem til en pasient.
– Det vi utfører i forbindelse med hjerte og lungeredning karakteriseres som avansert førstehjelp. Da gir vi mer medikamenter og ting enn ved normal førstehjelp der en kun komprimerer og blåser. Vi har en prosedyre som vi følger og som sier hva vi skal gjøre i forhold til medikamenter, forteller Deisz.
– Da sitter dere og kommuniserer med sykehuset?
– Nei, foreløpig sitter vi alene og tyder Ekg-signalene og må selv ta beslutningene for hvilke medikamenter og tiltak som må settes i verk. Viser EKG-EN at det er hjerteflimmer, gir vi et støt med en gang. Er det helt flatt, må vi komprimere helt frem til det kommer flere medarbeidere for å hjelpe. Får vi da igang hjertet igjen, kan vi sette igang med detalyse for å løse opp proppen. Når vi skal utføre det er vi i kontakt med legene i Arendal eller Kristiansand, forteller Deisz.
UNIVERSITETSSYKEHUSET i Stavanger og Sørlandets Sykehus i Arendal har det siste ti årene utviklet spisskompetanse innen behandling av hjerte- og karsykdommer. På grunn av de lange avstandene, er helikopter det mest brukte transportmidlet for å rekke frem i tide.
Tønnessen skulle vaert behandlet ved Sørlandets sykehus i Arendal, men på grunn av lavt skydekke og tåke, ble maskinen til Luftambulansen stående på bakken.
Heldigvis var et Sea-king helikopter som hadde deltatt i redningsarbeidet i Hjeltefjorden på vei til Sola. Til tross for at de hadde vaert på oppdrag lenge, valgte pilotene å fly mot tidligere Lista flystasjon for å hente Tønnessen og frakte ham til Universitetssykehuset i Stavanger.
Etter hjemkomst fra Stavanger har Tønnessen takket mannskapene ved samlingsplassen til ambulansepersonellet i Vanse. Han ville gjerne ha gitt dem Listers store julestjerne, men fått til svar at de bare utfører jobben sin.
– Det er ikke bare det at ambulansefolkene redder liv, men kommer de inn tidsnok bidrar de til at skadene på organene til den som blir rammet blir så mye mindre. For min del viser bildene som er blitt tatt at det ikke er noen skader på hjertet etter det som skjedde, sier han.
Tønnessen får på sett og vis støtte av Desiz når det gjelder infrastrukturen her i landsdelen. Det at Luftambulansen under visse type vaer ikke kan operere, er en utfordring.
– De dagene som helikopteret ikke kan fly, og Sea Kingen må inn i bildet, må vi beregne lengre tid. Da anbefaler legene at vi gir pasienten medikamenter som kan løse opp proppen. Vaeret skal ikke vaere så mye dårligere før helikopteret ikke kan lette. Sea-kingen er så store at de krever en landingsplass med et radius på 50 meter. Sea-kingen er ikke så glad kunstgress fordi luftstrømmene fra rotorene pisker opp de svarte gummiknottene, opplyser Deisz.
TØNNESSEN ER GLAD for at det gikk bra med ham. Han har registrert episoden hvor en 43 år gammel mann fra Sotra utenfor Bergen døde på Haukeland universitetssykehus i november. Vedkommende hadde blitt lagt inn på intensiven ved sykehuset med smerter i brystet. Ettersom det var fullt på intensivavdelingen, ble han lagt inn på et enerom, uten den samme oppfølgingen som de som var plassert på et rom hvor de mest kritiske lå. Selv om han ringte på alarmen i over 43 minutter, kom ingen sykepleiere eller leger inn på hans rom. Da helsepersonell endelig gikk inn for å se til mannen, var det for sent.
– Jeg stiller spørsmål ved om dette kunne ha skjedd her. Her blir man koblet til en monitor i ambulansen med en gang, og er under kontinuerlig overvåket hele veien til sykehuset. Jeg vil nesten si at vi her er nesten bedre stilt enn de i en større by. Det skal ikke vaere sånn, og sykehuset i Bergen har fått krass kritikk, sier han.
– Nå skal det sies at vi kan få dårlig vaer, og at det kan vaere vanskelig å kjøre eller fly til Stavanger eller Arendal. Men jeg vil hevde at med det utstyret og flinke personellet som er i ambulansene i dag, er vi like godt stilt som de som bor naer de store sykehusene, mener Tønnessen.