KVS Lyngdal, Go-ahead og det irreversible
KVS Lyngdal har fått innvilget søknad om å utvide antall elevplasser i studiespesialisering fra 90 til 180.
Kunnskapsdepartementet gikk imot sitt eget utdanningsdirektorat som avslo søknaden med den begrunnelse at en slik utvidelse i verste fall vil kunne føre til nedleggelse offentlige tilbud i naerområdet. I verste fall for fagetaten, men i beste fall for regjeringens langsiktige privatiseringspolitikk.
FOR DETTE VEDTAKET faller sammen med vedtaket om å utpeke det private engelske jernbaneselskapet Go-ahead til vinner i anbudskonkurransen om å drifte jernbanestrekningen fra Oslo til Stavanger. Mange forundret seg over det. Go-ahead hadde riktignok det laveste anbudet, men det var stort sett alt. På nesten alle andre områder ble de vurdert etter NSB. Men det er liten grunn til å vaere overrasket over dette vedtaket som over å utvide tilbudet for KVS. Begge er varslede og forutsigbare vedtak.
For da regjeringen Solberg tiltrådde i 2013, ble det innført et nytt prinsipp i norsk politikk. Erna Solberg satte seg som mål å bruke det borgerlige flertallet på Stortinget for å få vedtatt og satt i verk irreversible endringer i det norske samfunnet. Endringer som helst skulle vaere umulig å få reversert, i alle fall meget vanskelig å føre tilbake til de tilstandene de var i før hun overtok. For å lykkes med dette prosjektet, sa hun at hun trengte 8 år. I løpet av to regjeringsperioder skulle hun klare å skape et Norge i sitt bilde, eller i de borgerliges bilde. I Høyres, Venstres, Frps og Krfs forståelse av
hva som var det beste Norge. For nå og for all framtid?
DE SISTE FIRE ÅRENE hun hadde behov for, fikk hun ved valget i 2017, hvis hun får sitte perioden ut. For å oppnå det irreversible var det saerlig fire store poliske områder hun måtte konsentrere seg om: sentralisering, privatisering, reduksjon i statlig eierskap, og skatt. Med store reformer knyttet til disse fire områdene, ville hun skape et Norge hvor statens, eller den offentliges innflytelse i samfunnet, ble sterk redusert. Et mål og et mulig resultat som de konservative og liberalistene saerlig i H., V. og Frp, fort kunne enes om. Nå kommer KRF med på laget for de er villige til å svelge mange kameler for å få gjort noe med abortpolitikken og for å beholde og utvide friskolene som i Lyngdal.
Med den dårlig forberedte kommunereformen og den hastverkspregede og noe underlige, og lite ønskede regionreformen slår Erna to fluer i en smekk: Sentralisering og privatisering er naert knyttet til hverandre. Målet er først og fremst konkurranseutsetting av offentlige tjenester. Større kommuner og større fylkeskommuner gjør det lettere for private aktører å konkurrere om de offentlige tilbudene.
ET STØRRE MARKED er alltid til fordel for private deltakere. De slipper å ta politiske hensyn som lokalisering i storkommunen av barnehager, skoler, eldreboliger osv. Slik oppfyller uforståelige vedtak som Viken og noen kommuner uten felles grenser, som for eksempel Kinn i Sogn og Fjordane kravet til størrelse. Det er størrelsen det kommer an på, ikke geografi, felles arbeidsmarked, bo-marked, skolemarked osv. Bedre konkurranseforhold for de private trumfer alt. Og på sikt kan alle attråverdige offentlige tjenester bli privatisert, mens det offentlige sitter igjen med det som ikke lønner seg for andre.
Ernas endringer er ikke avhengig av umiddelbar effekt. Her tenkes det lenger fram i tid. Målet er å vanskeliggjøre/ umuliggjøre arbeidet når eller dersom venstresiden i norsk politikk kommer tilbake i posisjon og ønsker å sette i gang kostbare reformer som vil kreve stor statlig innsats finansiert med økt skatt. Jo mindre og fattigere staten blir, jo mer oppdelt den er, jo større krav det stilles til offentlige virksomheter om effektivisering, jo vanskeligere vil skattebaserte reformer vaere å gjennomføre. For å nå sine mål utnytter hun kanskje den største av demokratiets svakheter; det at det er omtrent umulig å føre en politikk som krever noe fra folk flest. Det finnes populistiske partier som til enhver tid vil utnytte dette; det gjelder når det er snakk om miljø og klima og ikke minst når det å heve skattene. Vel vitende om at partier som programfester skatteøkning med stor sannsynlighet begår harakiri, innledet Erna samarbeid med det mest populistiske partiet i Norge, Frp. Derfor er det viktig for henne å sette i verk skattereduksjoner for de høytlønte selv om de beviselig ikke har noen arbeids-skapende effekt. Det spiller ingen rolle bare skattenivået går ned. Effekten får hun i form av stemmer når skattene foreslås økt av venstresiden.
FOR YTTERLIGERE å redusere offentlig sektor, vil Erna avhende statlig eierskap. Det statlige eiendomsselskapet Entra er satt på børs, oppdrettsselskapet Cermaq er solgt. Regjeringen har kvittet seg med, eller er i ferd med å selge Mesta, Flytoget, Statskog osv. Alle til stor motstand fra allmuen. Og hjemfallsretten står for fall.
Så Kvs-lyngdal er en del av Ernas store plan om å endre Norge. Og det får store følger for Farsund. 180 elever i studiespesialisering i Lyngdal fører til store reduksjoner i fagtilbudet ved Eilert Sundt og Flekkefjord vgs. Dette vedtaket sammen med synkende årskull, bør få konsekvenser for den planlagte skoleutbyggingen i Farsund. Det er fare for at det om kort tid vil tomme skolebygninger komme i tillegg til de andre tomme lokalene i sentrum.
180 elever i studiespesialisering i Lyngdal fører til store reduksjoner i fagtilbudet ved Eilert Sundt og Flekkefjord vgs.