Mange ganger blir det mye arbeid

– Det var egentlig overraskende og uventet å få den, men det er selvsagt alltid hyggelig å bli satt pris på. Det står i statuttene at den er for innsats det siste året og kan gis til en person eller forening som er bosatt eller har tilknytning til Flekkefjord. Jeg regner derfor med at den vesentligste grunnen til at jeg fikk denne prisen er at jeg er med i «Flekkefjordsbanens venner» som i fjor lagde ferdig et museum i Godshuset på det gamle jernbaneområdet. Ellers har jeg vaert med på litt av hvert her i Flekkefjord i alle år, forteller Torkildsen.

Prisen ble delt ut under ordførerens nyttårsmottakelse i kulturhuset Spira i Flekkefjord søndag kveld. Selv fikk han beskjed om at han kom til å få denne prisen før jul slik at de skulle rekke å lage et bakgrunnsnotat som ordfører Jan Sigbjørnsen kunne lese opp og for å forsikre seg om at han ville vaere tilstede under mottakelsen. Samtidig var det bare han og noen veldig få andre som visste om dette før søndagens utdeling.

Selv om han ble overrasket, synes han det er moro at det han gjør blir satt pris på.

– Det er ikke til å legge skjul på at det mange ganger blir mye arbeid. I det alt vesentlige har dette vaert ulønnet arbeid hvor jeg stort sett har dekket utgiftene selv i tråd med den norske dugnadtradisjonen. Dugnads- og frivillighetsarbeidet er en av de viktigste tingene i Norge, synes jeg. Dersom jeg senere skal spør noen om hjelp, så betyr det også litt at kommunen har funnet ut at du er god nok til slike ting. Man kommer opp et lite nivå som gjør det lettere å bli hørt blant fagfolk og andre som driver med det samme, sier Torkildsen.

REGIONAVISEN LISTER MØTER ham hjemme på Uenes onsdag formiddag.

Fra kontoret i øverste etasje kan han se utover Flekkefjord sentrum og elven som går gjennom byen, som for anledningen bader i sol denne januardagen. I dette huset sitter han på utrolig mye historie, både i form av bøker, bilder, gamle dokumenter og kunnskap, og han deler gjerne informasjonen han har til de som måtte lure på noe. Han er redd for at ting skal bli glemt, og gir ikke bort ting om de blir gjemt bort i en kjeller.

For et års tid siden sluttet han i jobben på Simek etter over 43 år. Noen måneder senere gikk bedriften konkurs, og håpet er nå å få til noe for å bevare historien bak både Simek og andre bedrifter som har preget kommunen opp gjennom.

– Den nye eieren på Simek har gitt meg disposisjonsrett over hele det gamle arkivet. Sammen med Statsarkivet i Kristiansand skal vi få registrert alt. Noe av drømmen nå er at dette vil danne et grunnlag for et fremtidig industrimuseum i Flekkefjord. I samarbeid med Flekkefjord Museum, kommunen og andre som er interessert, så skal vi kunne få til noe, sier Torkildsen.

HJEMME i Flekkefjord har han derimot ingen problemer med å bruke den plassen han har til rådighet.

– Jeg har 300 kvadratmeter og alt er fullt. I tillegg har jeg to garasjer og et hus på Knaben som også er fulle. I båtstøa ligger det også en gammel trebåt som ble bygget på Brekneholmen i 1957. Heldigvis bor jeg alene her, for jeg har ikke plass til så mye mer, sier Torkildsen og ler.

Familien på sin mors side beskriver han som veldig intelligent, og hun hadde et ønske om at også han skulle bli akademiker. Selv hadde hun bare fått sju år på folkeskolen, men leste seg opp til resten.

– Etter hennes boksamlinger er det metervis med oppslagsverk, leksikoner og historiebøker. Hun leste de store, norske forfatterne om og om igjen. Helt til hun var 95 år skrev hun ned vanskelige ord og ting hun ikke skjønte mens hun så på TV og slo det opp etterpå. Broren min er en pensjonert astrofysiker, og jeg liker å si at han har fått det i vettet og jeg har fått det i kjeften, sier Torkildsen.

AT HAN ENDTE opp innen yrkesfag og som hobbyhistoriker har han aldri angret på. – Jeg tror det var det rette for meg å gå den veien jeg gjorde og bruke fantasien til å tegne båter og konstruere ting på Simek. Hadde jeg hatt historie som fag og yrke, så vet jeg ikke om jeg hadde hatt like mye moro av det. For det er først de siste årene jeg har jobbet alvorlig med dette ettersom jeg har arvet hele familiearkivet. Da jeg jobbet, var det i grunnen familie og musikk det gikk i, forteller Torkildsen.

– Går du noen ganger lei av det du holder på med?

– Det er sånn at det er så spredd det jeg holder på med. Blir jeg lei av Flekkefjord, steller jeg med Knabens historie. Blir jeg lei av å lese, steller jeg med noe musikk eller noe. Det er så mangfoldig. Som ingeniør og tegning av båter har jeg hele tiden drevet med ting som helst skulle vaert ferdig dagen før. Når du holder på med gamle ting, som når noen har ligget i graven i 200 år, så gjør det ingenting om de ligger der i 14 dager til. Får jeg ikke gjort det i dag, så kan jeg gjøre det i morgen. Dermed klarer du å beholde det som er moro i det, sier Torkildsen.

– Hva kan du ellers si om deg selv?

– Jeg er født i Harstad i 1948, der min far arbeidet på Finnmarkskontoret, og oppvokst på Knaben, som jeg flyttet til med foreldrene mine i 1954. Da faren min senere ble syk, flyttet vi hjem til Flekkefjord. Her har jeg vaert siden, bortsett fra i fem og et halvt år hvor jeg studerte i Bergen. Der gikk jeg på skips-og maskinlinjen og jobbet et år i en bedrift der. I 1975 var jeg tilbake i Flekkefjord og jobbet på Simek frem til for et godt år siden, sier Torkildsen.

– I tillegg betyr også musikken mye for deg?

– Musikken har vaert veldig viktig for meg, og har spilt bassgitar, gitar og trombone i alle år. Nå har jeg derimot fått leddgikt, så det er ikke så mye jeg kan spille lengre, men trombone går greit. Nå spiller jeg i Flekkefjord musikkorps og i Farsund janitsjar. I tillegg har jeg alltid sunget, og hadde for mange år siden et danseband som het Reiarlaget. Vi sluttet i 1992, men hvert år spiller vi fortsatt på Loga sanitetsforenings basar. Der har vi en avtale om at så lenge de holder på, så spiller vi, og de sier at så lenge vi kommer og spiller, så vil de holde basar. Dette har vi gjort i 36 år på rad. Ellers er jeg med i Flekkefjord sangforening og tar sangundervisning hos Arne Stakkeland, og har ellers sunget i litt forskjellige sammenhenger. Nå har jeg blitt venn med Finn Qvale på Lista, som er et unikum på piano, og som jeg jobber litt sammen med nå, forteller Torkildsen.