I det stille sus

Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing. 1 Kong. 19;12

En indianerkvinne besøkte venninnen sin i New York, de spaserte i butikkgatene på Manhattan i den hektiske storbypulsen. Plutselig stanset indianerkvinnen, fordi hun hørte en gresshoppe. Venninnen lo fordi det var umulig å høre noe, men i inngangspartiet til en butikk bredte en stor plante ut bladene sine og under et av bladene løftet indianerkvinnen forsiktig fram en liten gresshoppe og forklarte, at alt kommer an på hva man lytter etter.

Vår hverdag kan vaere larmende med alt det som en skal nå, og det skjer mye som vi skal forholde oss til hele tiden. Freden vår kan bli så lett forstyrret av alt som skal gjøres og nås, og da må vi huske å lytte til den stille susen og ikke bare høre larmen.

Vi mener kanskje ofte at Gud ikke lytter når vi snakker, at Han ikke svarer våre bønner når vi ber, men kanskje vi skal laere oss å lytte bedre til Guds stemme i det stille suset og ikke forvente at det kun er i brølende storm Gud er å finne. Når vi er stille og lar oss selv vandre i Guds naervaer da vil vi også høre laere hans stemme bedre å kjenne, vi må lese Guds ord og be for å bli bedre kjent med Gud, for han er alltid å finne, hans røst blir aldri stille, det er vi som trenger å bli stille og lytte, jakte på de gylne øyeblikkene i hverdagen for da vil vi sannelig kjenne at vi er velsignet og at Gud er med oss midt i alt, både storm og stille sus. Amen