Blende ord – glitrende kamuflasje

Fornybar energi, miljøvennlig, grønn og fremtidsrettet energi. Reduksjon av klimagassutslipp. Blendende ordbruk – og glitrende kamuflasje. I en tid der nyhetsbildet drukner i «Solskjaertabellen», realitystjerners liv og pluss-saker om helse, sexliv og interiør i alle retninger, glir nyhetene om vindkraftutbygging stille og rolig forbi hvermannsens søkefelt.

Vår natur står i saerstilling, og våre privilegier likeså. Vår folkesjel, vår kulturarv er synonymt med den storslåtte og utfordrende naturen som omgir oss. Norge er dype fjorder, bratte tinder og lunefulle fjell. Storslåtte heielandskap, dype skoger. Ville elver, rikt dyreliv, blendende flora og fisk fra frådende hav til lumske fjellheimer. Norge er også urørt natur, en sjeldenhet og en berikelse som stadig desimeres av kapitalens krefter.

Mens mediene koker av uvesentligheter, og kommentarfeltene likeså, forsvinner nedbyggingen av Norsk natur stadig mer ubemerket inn i glemmeboka og «nyhetsfeeder» over det ganske land. 37 prosent av vår gjenvaerende, urørte natur vurderes for vindkraft – godt over en tredjepart!(ref.: PAN)

Videre utregninger vil nok luke bort flere av områdene som mindre egnet, og det er ei heller sikkert at konsesjonssøknader blir godkjent over en lav sko. Like fullt, det er skremmende å lese om de stadige små og store biter av vår natur som raseres i jakten på miljøvennlighet.

Ei heller lokalt slipper vi unna den overhengende faren for utbygging og rasering. 38 prosent av Vest-agders urørte natur vurderes for utbygging. Grunneiere lokkes med lukrative kompensasjoner for «sjenansen» turbinene vil bringe deres eiendommer. Viktige leveområder og trekkruter for folkekjaere arter som rype og skogsfugl står i fare for atter en gang få sine hjem og sin eksistens ofret på storkapitalens alter, og sammen med dem en bråte fugler og dyr som beriker fjellet og skogene med deres tilstedevaerelse.

Det er store og naermest irreversible inngrep som vurderes i jakten på drømmen om Norges status som Europas batteri. Anleggsveier skal sprenges inn i terrenget, turbiner skal rage som høye monumenter –og de tar som kjent livet av mang en fugl i sitt virke. Enkelte ser nok kortsiktig profitt og gevinst av prosjektene, lokalpolitikere drømmer om arbeidsplasser, blomstrende naeringsliv – enkelte vil kanskje se på inngrepene som tilrettelegging for økt deltagelse i friluftslivet. Kan hende det drypper noen kroner på grunneiere, litt arbeid for lokale entreprenører i anleggsfasen og noen få årsverk til drift og vedlikehold i årene som kommer, men gevinsten forsvinner i lommene på investorer og kraftselskapene – med oss og vår utsatte natur som tapere.

Det er på tide å tenke seg om, trø på bremsene før det er for sent. Vindkraften står i dag for i underkant av to prosent av vår fornybare energi. En opprustning av våre eksisterende vannkraftverk hadde mettet en langt større andel av vårt, og Europas miljøkraftbehov, enn de få promillene vindkraften kan tilfredsstille utenfor rikets grenser. I det store bildet koster det nok også mindre, isaer for våre unike omgivelser. La oss håpe på en fremtid, uten støyende turbiner og et landskap fylt med sår som aldri vil gro. Er vår urørte natur, med våre rettigheter knyttet til friluftslivet, verdt å raseres for at våre politikere skal få tilfredsstille Brussel? Konsekvensene er mange, fordelene og argumentene for er skremmende få.

Med håp om et fortsatt rikt friluftsliv i Norsk, urørt natur. Trond K. Mossmann,

Lyngdal Venstre