Strid om første kraftutbygging i Kvinesdal
Agder Energi Produksjon fikk konsesjon for nytt Kvinesdal kraftverk den 23.11.2004. Det nye kraftverket ble satt i drift i 2008.
Denne artikkelen tar for seg noen av de problemstillinger som er knyttet til bygginga av dette kraftverket. Men for å forstå disse, er det nødvendig å se på utbygging av elektrisitetsverk i et breiere perspektiv. Innholdet i artikkelen er i hovedsak hentet fra «En staerk og god strøm» – Flekkefjord Elektrisitetsverk 1899-1995, Traelandsfos 100 år.
1898-1998 og de to jubileumsbøkene til VAE. Til 50 årsjubileet kom boka Fra Watt til Megawatt, lys og kraft i Vest-agder gjennom 50 år, og i forbindelse med 75 års jubileet i 1995 gav Vest - Agder Energiverk ut boka Fylkeskraft og folkestyre. Boka er skrevet av historiker Harald Rinde. Han skriver at da Vest-agder Elektrisitetsverk ble etablert i 1920, hadde elektrisiteten allerede en lang historie i fylket. Alt i 1880 årene ble det første elektriske anlegget satt i drift i fylket. Men den nye energiformen fikk ikke noe umiddelbart gjennombrudd på brei front. Før århundreskiftet var det først og fremst industribedrifter som tok i bruk elektrisitet, men heller ikke i industrien fikk den nye teknologien vanlig utbredelse. Det var først da byene begynte å bygge elektrisitetsverk at bruken spredte seg til handel, håndverk og husholdninger. Først ute var Kristiansand og Flekkefjord ved århundreskiftet, fulgt av Mandal og Farsund et tiår seinere. Fram til omkring 1910 fortsatte belysning å vaere det helt dominerende bruksområdet både i hjemmene og i industrien.
SAMTIDIG var det et annet trekk som var iøynefallende, og det var at spredningen av det nye godet til landsbygda lot vente på seg. Det skyldtes delvis de topografiske forholdene som ikke var ideelle for dem som ville reise master og strekke kabler. Både heieområdene i nord, dalførene som skjaerer gjennom fylket i nord-sørretning, og øyer og fjorder nede ved kysten utgjorde hindringer som innebar økte kostnader. Men det lave folketallet var en større ulempe. Langs kysten fantes det riktignok tettbefolkede områder, men innover i landet avtok folketettheten raskt.
I 1910 bodde det vel 80.000 innbyggere i hele fylket. Og mens antall nordmenn økte raskt utover i århundret, holdt antall vestegder seg stabilt fram til 1930. Agderfylkene var i denne perioden utvandringsfylkene framfor noen. Det skyldtes ikke at levevilkårene var spesielt trange. Når utvandringen likevel lå langt høyere enn i fattigere landsdeler, skyldtes det orienteringen utover som sjøfartstradisjonene skapte. Skipsfarten preget fremdeles fylkets naeringsliv omkring århundreskiftet, men var likevel i klar tilbakegang. Svikten i de gamle inntektskildene og stagnasjonen i folketallet skapte et inntrykk av tilbakegang i deler av fylket, mens andre områder opplevde en rask omstilling og fornyelse knyttet til framveksten av industrisamfunnet.
GJENNOMBRUDDET for elektrisiteten kom først i det siste drøye tiåret før VAE ble etablert. I årene 1907-1910 etablerte kraftkrevende industri seg i fylket. Industrien bygde ikke minst på utnyttelse av de rike vannkraftressursene, og var her som ellers konsentrert i enkelte områder. Først og fremst gjaldt det fylkets sørøstre hjørne (Kristiansand – Oddernes - Vennesla ), men også i Flekkefjord og omegn utviklet det seg et vitalt industrielt miljø. Det var i disse industrimiljøene elektrisiteten først fikk innpass. Fram mot og inn i første verdenskrig (1914-1918) tok den øvrige industrien til å bruke elektromotorer istedenfor dampmaskiner og mekanisk overført vannkraft.
Industriens rolle viser seg tydelig når den ser hvilke kraftstasjoner som først ble satt i drift. Det første elektriske anlegget som ble satt i drift i Vest-agder, var Fjeldsaa Traevarefabrikk i Flekkefjord. Denne kraftstasjonen startet allerede i 1889. Før 1900 var det 13 bedrifter i Vestagder med egne elektriske anlegg. Med ett unntak var det reine lysanlegg. De var derfor små. Aarenes garveri benyttet for eksempel knappe sju kilowatt, nok til 103 lyspaerer. Det var Dalens garveri som skilte seg ut ved også å bruke elektrisitet til å drive to motorer på 20 kilowatt.
I KVINESDAL hadde det lenge vaert planer om å utnytte Traelandsfossen til kraftproduksjon og industri. Aktieselskapet Traelandsfos ble stiftet den 21.desember 1898. Det var egentlig ikke noen stor kraftstasjon de første interessentene i Traelandsfosutbyggingen hadde tenkt på. Det er naerliggende å tro at man helt fra første stund hadde tenkt seg fossen til drivkraft for en tremassefabrikk. De neste årene var det imidlertid liten aktivitet i retning av å utnytte fossen. Men i årene 1907-1908 ble fundamentet lagt for den kommende fabrikken. På generalforsamlinga den 22. april 1908 ble det lagt fram en fullt utabeidet plan for en tremassefabrikk ved fossen.
Kraftstasjonen ble satt i drift 1909, mens selve tremassefabrikken var noe forsinket og ble startet opp i mars 1910. Turbinens ytelse var på ca. 2000HK, men allerede i 1916 begynte byggingen av en ny kraftstasjon med en samlet ytelse på 8000 HK.
A/S Kvina Gruber, Knabenheien i Fjotland satte i drift sin kraftstasjon høsten 1913. Det var trefaset vekselstrøm med en generator på 205 KVA og to transformatorer på 140 KVA. Den produserte elektrisitet til 77 glødelamper og 3 motorer.
A/S Knaben molybdaengruber satte i drift en kraftstasjon høsten 1915. Det var også trefaset vekselstrøm med en generator på 165 KVA og 2 transformatorer. På Knaben ble det strukket en 2,6 km lang 5 kv luftledning fra kraftstasjonen til gruva. Stasjonen gav strøm til 50 glødelamper, 5 motorer og 4 ovner.
BYKRAFTVERK: Det var de fire bykommunene i Vest-agder som bygde de første kraftverkene beregnet på å forsyne husholdningene og småbedriftene. Det var naturlig at byene var først ute. De hadde en konsentrert bebyggelse som gjorde at kostnadene med utbyggingen kunne fordeles på flere abonnenter. Kristiansand var først ute da elektrisitetsverket ble åpnet for alminnelig drift i november 1900. Flekkefjord var også tidlig ute. Og om kvelden den 9.januar 1901 var det et stort oppbud av folk i Flekkefjords gater. Den store menneskemengden var kommet for å bivåne et stort under, prøvingen av det elektriske gatelyset. Strømmen til Flekkefjord kom fra Sagefossen kraftstasjon i davaerende Feda kommune. Sagefossen er derfor den første kraftstasjonen i nåvaerende Kvinesdal kommune. Kraftverket er fortsatt i drift. Det var svaert moderne for sin tid. Nedslagsfeltet var 16,28 km2. Rørgata var 435 meter lang med en fallhøyde på 106 meter. Bygningene i Sagefossen ble bygget for tre turbiner, men bare en ble montert i begynnelsen. Teknologisk var elektrisitetsverket i Sagefossen et pionerverk. Fra Sagefossen til byen var det 5.000 volt høyspenningsoverføring gjennom et om lag 10 km langt luftstrekk til Sunde. Høyspenningsoverføring over lange avstander var svaert komplisert. Den første overføring over lange avstander fant sted i Tyskland i 1891 mellom Lauften og Frankfurt am Main. I Norge var Røros først ute i 1896. Linjen med 5.000 volt fra Sagefossen ble anlagt snaue fire år seinere, i 1900. Et saertrekk ved Flekkefjord Elektrisitetsverk er at det i tillegg til å levere strøm til lys og drivkraft for motorer, tidlig la opp til å levere strøm til oppvarming og koking.
Dette var nye tanker. Elektrisitet ble til å begynne med betraktet som energi til belysning og drivkraft. Aggregatet i Sagefossen var med sine 140 watt i stand til å levere langt mer energi enn byens innbyggere behøvde til belysning. På denne tiden abonnerte man på et bestemt antall lyspaerer. To til seks paerer med et samlet forbruk fra 25 til 100 watt var vanlig. Kapasiteten ble til å begynne med dårlig utnyttet. Store vannmengder rant forbi turbinen til ingen nytte. For å utnytte de store mengdene med vann som rant forbi turbinen og forsvant uutnyttet i Fedafjorden, gikk e-verket ut og oppfordret byens innbyggere til å ta i bruk elektrisitet til oppvarming og koking.
1907 er første året da ovner og kokeplater var tillatt. Selv om de fleste var fornøyd med en enkel kokeplate, ga dette seg raskt utslag i strømforbruket som steg fra 30 kw i 1901 til 103,5 kw i 1907. Tre år seinere var første aggregatet fullbelastet, og i juni 1911 vedtok bystyret å utvide kraftstasjonen med ytterligere ett aggregat. Dette bestod av turbin fra Kvaerner Brug og generator fra Westinghouse, England og var på 400 kw. Aggregatet ble satt i drift i februar 1912. Flekkefjord Elektrisitetsverk hadde nå fått en kraftig økning i kapasiteten. En mente nå å ha overflod av kraft i lange tider framover. Innbyggerne i Feda fikk strøm fra Sagefossen gjennom selskapet AS Fede Elektrisitetsverk som inngikk avtale med Flekkefjord e-verk om levering av strøm.
Det ble nå drevet aktiv markedsføring for å få folk til å kjøpe flere ovner og kokeplater. Når husmødrene i byene begynte å ta i bruk elektriske strykejern, kokeplater og krølltenger, hadde elektrisiteten for alvor blitt et allment gode for byborgerne. Da kom også kravet fra landsbygda om å få del i dette godet.
FOR Å FORSTÅ spredningen av elektrisiteten til landsbygda, må vi først og fremst forklare to forhold. Det ene gjelder tidspunktet. Hva forklarer at det nettopp er i årene omkring første verdenskrig kvindøler og andre bygger kraftverk? Det andre er organisasjonsformen.
Om vi tar for oss tidsfaktoren først, er det ikke vanskelig å forklare at elektrisiteten kom seinere til landsbygda enn til byene og industrien. Kunnskapen om det nye nådde ikke like raskt ut på bygdene, ressursene og kjøpekraften var mindre, og ikke minst var kostnadene større. Elektrifiseringen var økonomisk ufordelaktigere på grunn av låg folketetthet og lange avstander mellom abonnentene. Spredt bebyggelse gjorde saerlig utgiftene til ledningsnettet til en kritisk faktor.
Landkommunene som stod for utbyggingen, var på denne tida små enheter og fattige både på penger og ekspertise. Vestagder var delt inn i hele 37 landkommuner. Den typiske landkommunen i Vest-agder hadde ikke mer enn om lag tusen innbyggere. Tatt i betraktning de begrensede ressurser de rådde over, oppnådde de bemerkelsesverdige resultater på kort tid. Holder vi industrien og enkelte bynaere områder utenfor, var elektrisiteten så godt som ukjent på landsbygda i Vest-agder så seint som i 1913. Seks år seinere hadde
Vi som bor i tykkeste bygden skal ikke ha elektricitet paa utkanternes bekostning. Vi maa heller hjelpe utkanterne til. POLITIKER I NES
om lag hver fjerde husstand innlagt strøm. I 1914 ble det første bygdekraftverket satt i drift, og det fikk raskt en rekke etterfølgere. I løpet av noen få år brøt elektrisiteten igjennom over en brei front og fikk en dramatisk økt betydning, ikke bare i Vest-agder men i store deler av Norge.
Sett i internasjonalt perspektiv er dette uvanlig. Kontrasten til situasjonen på landsbygda i USA er stor. Der hadde knappe ti prosent av gårdsbrukene innlagt elektrisitet så seint som i slutten av 1920 årene. Historikerne knytter dette til to forhold. For det første var store deler av elektrisitetsforsyningen i USA overlatt private selskaper som ikke så noen fortjeneste i å strekke ledningsnettet ut i landområdene der det kunne vaere milevis mellom kundene. Dette antyder en sammenheng mellom spredning og organisasjonsform, som Harald Rinde peker på er en nytting betraktningsmåte også for å forklare den norske utviklingen. I USA ble det ikke utviklet noen offensiv politikk for å støtte lokal infrastrukturutvikling. Forholdene var annerledes i Norge. I det norske tilfellet spilte statlige støttetiltak en betydelig rolle. Dette bidrar til å forklare både tidspunkt og organisasjonsform.
I årene etter 1905 ble en toleddet statlig elektrisitetspolitikk utviklet. På den ene sida greip staten begrensende inn overfor kraftintensiv industri. På den annen side prøvde den å støtte og stimulere den alminnelige elektrisitetsforsyning og isaer hjelpe de distrikter som hadde minst ressurser i utgangspunktet.
HARALD RINDE skriver i boka «Fylkeskraft og folkestyre» at for å komme den fortettede aktiviteten på bygdene naermere inn på livet, vil han se naermere på et konkret eksempel og velger Kvinesdal. En grunn til det er at kvindølene diskuterte elektrisitetsspørsmålet mer intenst enn noen andre. Bygda ble delt i to leirer som stod steilt mot hverandre. Han skriver at etter som gode krangler regelmessig påkaller stor offentlig oppmerksomhet, gir de også unik innsikt. Viktige innspill blir fyldig dokumentert, og i tillegg kan vi øse av illsinte leserinnlegg i avisene. En annen grunn til å velge Kvinesdal, er at dette eksemplet belyser en del allmenne trekk ved de politiske prosessene som førte til etablering av kommunal elektrisitetsforsyning på landsbygda i Vestagder.
Alt før første verdenskrigen hadde Liknes kommune, som var det davaerende navnet på Kvinesdal kommune, fått tilbud om å kjøpe fallrettigheter i Stampebekken. Kommunestyret satte ned en komitè til å forhandle med oppsitterne, men det kom aldri til noe kjøp. På tettstedet Liknes ble det imidlertid dannet en privat komite. Komiteen engasjerte ingeniør Ragnvald Jørgensen fra Stavanger til å foreta de nødvendige oppmålinger og beregninger og komme med forslag om hvordan elektrisitetsforsyningen i kommunen burde ordnes. I begynnelsen av 1915 var ingeniøren på befaring på Liknes og besøkte Austerdalen, Vesterdalen og Øye. På basis av undersøkelsene utarbeidet han flere forslag som ble sendt til «de forskjellige private komiteer» som i mellomtida var opprettet «med formaal at forsyne hver sin del av bygden». Han utarbeidet også forslag til kommunalt verk i to alternativer. Konklusjonen hans var likevel at «et kommunalt verk for hele bygden» ikke ville svare seg. Strekningen fra Liknes til bebyggelsen i Auster – og Vesterdalen var nemlig «lang og vanskelig», bebyggelsen «minimal» og industribedriftene der hadde sin egen vannkraft som kommunen ikke kunne regne med å utkonkurrere. Derimot ville et verk bare for tettstedet Liknes vaere økonomisk forsvarlig, mente ingeniøren, som foreslo at kraften i så fall burde hentes fra Rødlandsbekken. Mot slutten av året gikk dermed sju garder sammen og dannet et aksjeselskap for å bygge ut hundre hestekrefter i denne bekken. Femten hestekrefter skulle vaere nok til belysning. Resten var tenkt brukt til kokeplater, motorer, småindustri og liknende. Utbyggingen var beregnet å koste 60.000 kroner, og ved konstitueringen i desember var det alt tegnet for 25.000 kroner i aksjer.
LIKE GLATT gikk det ikke på Ytre Egeland der en del større gardbrukere ønsket å bygge kraftverk i Storebekken. De ble hindret av en av oppsitterne som forlangte hele 15.000 kroner for sin del av fallrettighetene. Dermed henvendte bøndene seg til kommunen og ba den kjøpe bekken. En ny lov gav nemlig kommunen adgang til å ekspropriere rettighetene. Bøndene på Ytre Egeland var villige til å stille gardene sine som sikkerhet mot kommunale tap. Men kommunestyret avslo henvendelsen. Det satte sinnene i kok. «Man skulle nesten tro det var 1915 før Kr.» skrev en forarget kvindøl i avisen Agder. De private initiativene hadde for alvor satt elektrisitetsforsyning på dagsorden. Striden kom til å stå om organisasjonsformen. I kommunestyret og bygdefolk imellom diskuterte man «hva som er det bedste for bygden, enten flere smaa private eller ett stort kommunalt elektrisitetsverk».
Det kan se ut til at kommunestyret til å begynne med stilte seg lunkne til tanken om kommunal kraftforsyning. Men da det i november-desember 1915 ble klart at ett eller flere private verk virkelig ville bli realisert, skiftet stemningen i kommunestyret. Flertallet mente nå at det var galt å satse på småverk som forsynte ei grend eller to. I stedet ønsket de seg et større kraftverk som kunne forsyne hele kommunen – både østre, vestre og ytre dal. Et slikt kommunalt verk var saerlig truet av Rødlandsselskapet, eller AS Liknes Elektrisitetsverk, som selskapet ble hetende. Det lå kortene at dette verket ville komme til å forsyne det sentrale Liknes – den største tettbebyggelsen i kommunen. Uten denne lønnsomme forsyningen ville et kommunalt verk vaere dødfødt. Tilhengerne av kommunalt verk måtte velge mellom resignasjon og handling: «Dersom nu Kommunen venter, er alle muligheter for at faa et større Verk faelles for den hele Bygd borte», ble det hevdet.
Kommunestyret valgte handling og satte i mars 1916 ned ei nemnd som skulle arbeide for et kommunalt verk. Det innledet et veritabelt kappløp med tilhengerne av det private alternativet. Ved månedsskiftet marsapril besluttet det private selskapet å anta ingeniør Jørgensens anbud, til tross for at prisen hadde steget. Samme kveld ankom en annen ingeniør for å gjøre undersøkelser for kommunen. Den 6. juni vedtok kommunestyret med sytten mot sju stemmer å starte bygging av kommunalt verk snarest mulig. Samtidig fikk den kommunale nemnda fullmakt til å kjøpe de nødvendige vannfall og slutte bindende kontrakter på materiell med de firmaer som hadde lagt inn anbud. Straks etter møtets slutt ble den første kontrakten inngått med NEBBS Stavanger –avdeling. I august vedtok kommunen å ta opp et lån på 300.000 kroner. Mindretallet anket beslutningen inn for departementet. Men departementet godtok vedtaket på betingelse av at kommunestyret hevet lånebeløpet til 350.000 kroner og reduserte tilbakebetalingstida.
PARALLELT med kappløpet deltok forkjemperne for de to alternativene i en intens meningsutveksling i lokalavisa Agder. I debatten stod det vi kan kalle solidaritetsprinsippet mot lønnsomhetsprinsippet. Hovedargumentet for tilhengerne av kommunalt verk var hensynet til at hele bygda skulle få elektrisk lys, ikke bare de heldigstilte i Liknes sentrum. Tilhengerne av det private verket påstod på sin side at kommunen med «sin latterlige beslutning» veltet risikoen over på skattyterne. Det riktige måtte vaere å ta hensyn til bygdas geografi og bygge flere små, private kraftverk uten lange overføringslinjer. Dessuten ville en privat løsning legge til rette for en gradvis utbygging, der de tettest bebygde strøk fikk strømmen først. Så kunne man «utvide ledningsnaettet efter som det ville lønne seg». Nå overdreiv nok partene denne forskjellen i strategi noe. De endelige planene for et kommunalt verk kom nemlig heller ikke til å omfatte på langt naer alle husstander i bygda. Det ble for dyrt å strekke ledninger til de mest avsidesliggende gardene. Men denne modifiseringen av de kommunale planene kom lite fram i debatten. Den passet ikke i agitasjonen til noen av partene.
Foran kommunevalget i oktober handlet det meste om motsetningen mellom «mørkepartiet» og «lyspartiet» som de to sidene noe unyansert ble kalt. Og velgerne lot «mørkets menn» seire. Valgordningen gav den lista som fikk flertall, alle representantene. Dermed ble samtlige kommunestyremedlemmer som hadde stemt for kommunalt
Man skulle nesten tro det var 1915 før Kr. FORARGET KVINDØL I AVISEN AGDER
lysverk kastet. Trolig ble det avgjørende at stemningen i Liknes krets var overveiende for det private selskapet. Antakelig skyldtes det at behandlingen av det private selskapet ble oppfattet som vilkårlig, snarere enn prinsipiell motstand mot kommunal drift.
Saken var imidlertid ikke avgjort med valget. Bestilt materiell til det kommunale anlegget hadde begynt å komme, og tilhengerne av kommunalt verk hadde slett ikke til hensikt å gi seg. Det nye kommunestyret trådte ikke i funksjon før ved årsskiftet, og i mellomtida rakk de gamle makthaverne å starte anleggsarbeidet i Stampebekken. Helt til de siste dager før det nye kommunestyret trådte sammen, avsluttet byggekomiteen nye kontrakter med leverandører. Det nye kommunestyret måtte med beklagelse fastslå at kontraktene var bindende og ikke kunne annuleres uten store tap for kommunen. De kjøpte materialene kunne heller ikke selges igjen annet enn til spottpris. A/S Liknes Elektricitetsverk hadde allerede gitt opp kampen og oppløst selskapet. I denne situasjonen var det ingen annen råd enn å fullføre det kommunale verket. Det ble satt i drift i 1919. Slik kom «mørkepartiet» til å skaffe Kvinesdal kommunalt lysverk.
SLIK FIKK KVINESDAL et kommunalt kraftverk. Dette viser på mange måter de brytninger som gjorde seg gjeldende i landet. Den modernisering i kommunal regi som skjøt fart i byene i 1890 årene, smittet etter hvert over på landkommunene, som blant annet investerte i veiutbygging og skolevesen. Også på landsbygda var elektrisitetsforsyning bare det nyeste tilskuddet til en voksende kommunal tjenesteytende virksomhet, selv om elektrisitetsforsyningen representerte et større sprang her enn i byene. Som i byene var den kommunale ekspansjonen delvis et resultat av en omfattende demokratiseringsprosess. Når utfordringer dukket opp i horisonten – så som tilsynekomsten av et nytt sosialt gode – lå den kommunale styringsstrukturen der som et naerliggende organisatorisk redskap for å realisere det nye godet.
Parallelt med veksten i kommunal tjenesteyting utviklet det seg normer som var egnet til å begrunne det nye, offentlige engasjementet. Spesielt viktig var normen knyttet til sosiale goders universelle tilgjengelighet. Dersom noen i bygda fikk tilgang på ett gode, måtte også resten av bygdefolket få det. Som en politiker i Nes uttrykte det: «Vi som bor i tykkeste bygden skal ikke ha elektricitet paa utkanternes bekostning. Vi maa heller hjelpe utkanterne til.» Tilsvarende har vi sette hvordan lyspartiet i Kvinesdal satte allmennvelet opp mot egeninteressen. Men idealet om lik tilgjengelighet måtte veies opp mot hensynet til det økonomisk forsvarlige. Lønnsomhetshensyn tilsa at elektrisitetsforsyning burde begrenses til sentrale deler av bygda. Forsyning av utkantene innebar lange, kostbare overføringslinjer og dermed dyrere strøm for alle. Dette måtte også en kommunal løsning ta hensyn til. Likevel ville en kommunal løsning i alminnelighet gi kraft til flere, både fordi kommunen var en større geografisk enhet enn private alternativer gjerne tok utgangspunkt i, og fordi solidaritetsnormen som knyttet seg til en kommunal løsning påvirket holdningen til hva som var et akseptabelt lønnsomhetsnivå.
Kommunalt kraftverk var typisk den hittil klart største kommunale investering. Et kraftverk som det i Kvinesdal innebar en investering som løp opp i ti-femten ganger det beløp som ble utliknet i kommunal inntektsskatt hvert år. Det føltes derfor som en skjebnevanger beslutning å gå til utbygging.
VED SLUTTEN AV verdenskrigen var situasjonen på bygdene i Vest-agder at ca. en tredel av kommunene med vel halvparten av innbyggertallet hadde fått en eller annen form for strømforsyning, enten offentlig eller privat. Likevel har det vaert en vanlig oppfatning at bygdene i motsetning til byene ikke mestret oppgaven med å skaffe strøm til innbyggerne sine. Først da fylkeskommunen engasjerte seg omkring 1920 ble det fart i sakene. I slutten av januar 1920 var 37 ordførere samlet til ekstraordinaert fylkesting i Arbeiderforeningens lokaler i Kristiansand for å treffe vedtak i den største sak fylkestinget noen gang hadde hatt til behandling.
Saken gjaldt opprettelse av et fylkeskommunalt elektrisitetsverk som skulle gjennomføre en storstilt elektrifisering av landdistriktene i fylket. Vedtaket var tuftet på den samme likhets- og solidaritetsnormen som vi alt har støtt på i Kvinesdal. Fylkesverket skulle bringe lys og kraft fram til hele fylket, og saerlig til strøk som ellers ikke hadde mulighet til å skaffe seg strøm.