Og -50-årene

imot telegrammer, og kanskje sende bud etter folk som ikke hadde telefon. De som kom på venterommet skulle og betjenes. Lyngdal var en langt større sentral mange flere abonnenter – så der var der to sentralbord og to på vakt.

Traelandsfos fabrikk hadde egen linje. Ellers så var abonnenter i Vesterdalen på samme linje – linje nr.20.

EN BRUKTE BARE forskjellig ringesignal, tre korte ring, kort-lang-kort osv. Om disse kunne lytte på hverandre vet jeg ikke. Det var jo stort sett forretninger og offentlige kontorer som hadde telefon. Selvsagt noen enkeltpersoner hadde telefon.

Dersom en budsendte noen, så kunne det ta lang tid før samtalen ble effektuert. Alt avhang jo av avstand mellom budsender og mottakeren.

En kveld tante hadde nattevakt, så ringte en abonnent og ba om å få legen. Ingen der svarte, så abonnenten forklarte derfor situasjonen for Alvilde. Hun tok sykkelen sin, syklet til Losjen der kinoforestillingen var i full gang. Alvilde rev opp døra og ropte inn i kino-sal-mørket: «AE dr. Hjemlestad her. Han må kåma meigong».

Han kom «meigong».

DET VAR IKKE SJELDEN at en abonnent som ikke kom fram, ba om hjelp av den som hadde vakt på sentralen.

Ja, dette var den gang for få år siden. I dag behøver jeg ikke engang bruke telefon når jeg ønsker en «prat» med Anna i Houston, Texas. Det er bare å sende en mail. Den er hos Anna i neste sekund.

Mulighetene er flere, så problemet for oss «Metusalemmer», er å følge med i stadig nye ting og forbedringer.

Denne artikkelen publiseres etter avtale med Kvinesdal Historielag. Den sto på trykk i deres årsskrift for 2010.