Unge husflidshender
Noen unge mennesker gjør sitt for at husflid ikke skal bli rødlistet.
– Det hele begynte med at vi hadde lyst til å laere å spikke. Da måtte vi dra helt til Lillesand for å finne et slikt kurs. I denne sammenheng meldte oss inn i Husflidslaget, og får dermed vite om kursene som kommer, sier Marianne Fredbo (32).
SLIK fikk Marianne vite at et kurs i bunadsøm stod på trappene i Lyngdal, og syntes det hørtes gøy ut.
– Jeg hadde lyst til å sy og hadde ingen erfaring med bunadsøm fra før. Nå har det seg slik at både jeg og mannen min har bunad fra før, så jeg trengte noen å sy en bunad til. Jeg spurte broren min, og han takket ja, smiler hun.
Marianne har bare èn arm, men det stopper henne ikke fra å vaere i full gang med å sy en komplett Vest-agder herrebunad.
Hver torsdag deltar hun på kurset i regi av Husfliden. Hun forteller om gode økter og flinke kursholdere.
– Alt tas steg for steg. Nå holder jeg på å sy skjorten, og det er nesten halve jobben, forteller Marianne.
Etter skjorten skal hun i gang med å sy vest, jakke og bukser. Hun har allerede klippet opp stoffene til vesten slik at det er klart til å jobbes videre med.
– Vi får litt hjemmelekse mellom hver gang, forteller hun og trer nålen på en imponerende måte – på sitt vis.
– Det går egentlig veldig greit å håndtere nål og tråd. Det er praktisk med en hånd, og den har jeg, smiler hun, og legger til:
– Jeg har aldri tenkt over at det skulle vaere noe problem. Å sy på maskin kan kanskje vaere en utfordring. Da jeg holdt på med armene måtte jeg sprette opp igjen mange ganger før jeg ble fornøyd.
Bunadsøm anbefaler hun på det varmest for de som kan tenke seg å prøve.
– Jeg hadde som sagt ingen erfaring, men det går jo greit. Man får god veiledning av dyktige instruktører. Og å sy sin egen bunad er mye billigere enn å kjøpe, råder hun.
SELV ser hun at dette med bunadsøm har blomstret litt opp.
– Det er veldig bra - slik at kunnskapen ikke dør ut. Man ser at mange bunader blir sydd i utlandet for å få den billigere, men det er så viktig å få beholdt kompetansen på bunadsøm i landet, slår Marianne fast.
I en bok med gullomslag noterer hun fremgangsmåter, prinsipp, teknikker og tips - slik at hun kan klare å gjøre det på nytt ved en senere anledning.
– Det er fint å kunne skape noe med hånden. Man trenger ikke vaere ekspert for å begi seg ut på bunadsøm – det er bare å prøve. Man trenger bare litt tålmodighet, smiler hun.
Hver gang Jan Christian Hvistendahl (32) fra Farsund vil skape noe, tar han turen ut i verkstedet sitt.
– Det handler om å skape, slår han fast.
– Å skape noe som jeg vet og håper at folk får glede av og vil bruke mye. I det å lage bruksting skapes det også en del forbindelser – en relasjon.
SELV tenker han også mye på bruk og kast-mentaliteten i dagens samfunn.
– Jeg lager ting som har lenger levetid. Ting som folk bryr seg om. På den måten bidrar jeg til å minske det høye tempoet og utskifting av ting, sier Jan Christian. – Det er i hvert fall målet.
Det lave tempoet er nettopp det han higer etter.
– Jeg må på en måte finne den roen i håndarbeidet mitt. Hvis man er stresset på dreieskiva, kan jeg like godt gjøre noe annet. Når man driver med leire må man senke skuldrene, sier han.
Han forklarer naermere at når man brenner keramikk i vedfyrt ovn, er tålmodigheten en god venn.
– De korteste brenningene tar tolv timer. Da må man vaere ved ovnen i tolv timer. Den lengste brenningen jeg har vaert med på var fem døgn. Da jobber man på skift, beskriver han.
Han overbeviser om at det er nettopp disse prosessene ved vedfyring av keramikkovn som trekker i ham.
– Man kan si at jeg er veldig prosessinteressert. Denne superinteressen for brenningen var det som tok meg først. Siden har interessen kommet mer over på leire, sier han, og utdyper:
– Med tid og stunde forstår man mer. Hva man synes er interessant. Former og gjøremåter er i gradvis endring.
Interessen for keramikk har kommet gjennom mange drypp opp igjennom.
– På videregående dro jeg på utveksling til USA og valgte keramikk som et av mine fag der. Siden utdannet jeg meg til laerer i kunst og håndverk. Hver gang jeg kunne fordype meg i noe, var leire det materialet jeg brukte. Igjen var jeg på utveksling til USA og jobbet også da med leire, forteller Jan Christian om hvordan interessen for keramikk ble til.
Det var i USA at han også fikk sitt første møte med å bruke ved til å brenne keramikken.
– I USA fant jeg ut at det er vedfyrt keramikk jeg brenner for. Der fant jeg ut dette som jeg ikke helt kan forklare men følelsen av at det er dette det dreier seg om. Her kom den virkelige driven og interessen, forklarer han.
I NOTODDEN tok Jan Christian et årsstudium i keramikk før han flyttet hjem til Farsund. I Farsund jobber han som vikar ved Lista ungdomsskole og laerer bort pottemaker-kunsten til heldige elever.
I Farsund har han også et eget verksted bak fire gule vegger. Likevel må han fremdeles litt ut i verden for å få
Jeg hadde ingen erfaring, men det går jo greit. Man får god veiledning av dyktige instruktører. MARIANNE FREDBO
mer inspirasjon. – For en tid tilbake reise jeg til en konferanse i USA, som ble holdt bare en liten time fra hvor bestemor bor. Der traff jeg en keramiker fra Danmark, og ble invitert til Bornholm og deltakelse på et stort prosjekt om å bygge en kermikkovn, forteller Jan Christian, og utdyper:
– Her var jeg i halvannet år, kun avbrutt av noen få turer hjem for å fylle på pengesekken. På Bornholm gravde vi frem lokale materialer og jobbet med keramikk i ulike kapasiteter. Vi bygget også en keramikkovn av ti tonn håndmikset leire og sand. En eksperimentell ovn – og veldig laererikt og gøy.
INSPIRASJON finner han gjerne på You Tube. Japanske og koreanske keramikere nevnes, da mange former kan hentes fra den tradisjonen.
– Nå finner jeg mer og mer inspirasjon fra folk en ser opp til og kolleger en er blitt kjent med og har jobbet med. Tiden i Danmark har satt sterke spor, så jeg er nok veldig påvirket av den måten å tilnaerme seg materialet på. Man plukker litt her og der, sier han og fortsetter:
– Ut fra det kommer det også ens eget uttrykk. Når man jobber, dukker det opp ting. Det skjer stadig utvikling.
I hånden holder han en selvlaget keramikkopp. Han forklarer at koppen har en askeglasur, før han snur koppen på hodet.
– Bunnen er gjerne noe av det første en pottemaker ser på. Det har skjedd mang en gang at det har vaert en slant igjen i koppen når man snur, smiler han bak skjegget, og fortsetter:
– Hver pottemaker har gjerne sitt eget stempel som er stemplet inn på bunnen.
Her ser man alle valgene man har gjort, for eksempel om keramikeren har løst det med å sette på fot eller ikke.
NESTE TING han vil undersøke er muligheten for å finne feltspat i distriktet. Han vil også undersøke hvilke muligheter det er for å bruke den lokale steinen farsunditten, malt opp – til glasur.
Brukstingene i keramikk har Jan Christian hatt med seg rundt på flere ulike lokale marked de siste par årene.
– Dette er ikke en hovedgeskjeft inntektsmessig. Det siste års tid begynner jeg å lande i hvilken form og uttrykk jeg har, og håper at håndtverket mitt skal bli mer synlig etter hvert. Det er foreløpig en hobby – en profesjonalisert hobby – som jeg bruker mye tid på. Men det er alltid noe en kan bli bedre på.
I garasjen har han en brenningsovn, men siden han helst vil brenne i vedfyrt ovn, må han ut for å brenne. Nå holder han på å spare opp keramikk som han skal ta med til Larvik. Dette skal brennes i en stor keramikkovn der. Der er ovnen på 15 kubikk, tar fem døgn å brenne og bruker cirka 40 kubikk ved. Denne ovnen har han også vaert med på å bygge.
– I Farsund har jeg ikke et fagmiljø rundt meg. Jeg kjenner av og til på det at jeg ikke har noen å spille ball med. Jeg må søke litt ut for å finne nettverket mitt. Men det er er kjekt å møte kolleger til brenninger, sier han om det store miljøet i Bornholm.
PÅ SPØRSMÅL OM han er glad for å ha begynt med dette håndverket i ung alder svarer han at han selv føler at han begynte sent.
– Etter videregående skole er det noen som har typisk pottemakerløpet. Jeg var i midten av tjueårene da jeg begynte og jeg føler at jeg kom i gang sent. Men jeg har jo ganske mye tid igjen til å bli god, smiler han.
– Som sønn av min far lå det vel alltid i kortene at jeg skulle finne på noe kreativt. I oppveksten min har mulighetene og prosjektene alltid vaert der. I studiet skjønte jeg enda mer at dette var noe jeg kunne holde på med; litt undervisning - og dette.
Jan Christian produserer for det meste kopper, krus, skåler, vaser og andre bruksting.
– Siden kjøper han inn mineraler og glasurstoffer som han bruker som en siste finish. Asken i en vedfyrt ovn binder seg også med keramikken, og danner sin egen karakter, ifølge pottemakeren.
– Keramikken får en annen vitalitet og dybde i glasurene. Også leiren. Man trenger ikke å tenke på leira som en glasurbaerer, men som en del av det ferdige uttrykket. Noen ting kan vaere uglassert, sier han.
– For meg er det spesielt interessant i en vedfyrt ovn.
Med våte hender former han varsomt en klump med leire til å bli en skål med vakker utforming. Han sitter i dyp konsentrasjon og jobber med hendene. Dreieskiven sirkler jevnt og rolig mens gjenstanden blir til.
– Man skal se hånda i arbeidet, men det skal ikke gå på bekostning av egenskapene.
Siste hånd legges på den nylagede skålen. Med en stiv kost lager han effekt med streker på siden. I en bevegelse skjaerer han over bunnen med en vaier og plasserer skålen varsomt på hyllen. Sammen med de andre.
– JEG ER NOK den første i historien som har tredd en vev og samtidig sett på Paradise Hotel.
Anette Bakken fra Flekkefjord smiler mens sønnen Varg klatrer opp på fanget hennes. Helt siden sønnen var baby har hun båret ham i sjal. Ofte vevde sjal.
– Å baere i sjal er en flott måte å dekke naerhetsbehovet til babyen, samtidig som man får gjort ting. Jeg har vaert rastløs i barsel og permisjon, og har tatt Varg med ut i baeretøy på tur i fjellet og andre ting, forteller Anette.
Hun forteller at hun har oppdaget en hel subkultur innen sjal, og denne verdenen eller kaninhullet - har hun blitt dratt med i.
– Jeg har ikke sparepengene mine i banken, jeg har de i sjal. For mange blir sjal et samleobjekt, sier hun og forklarer at et vevd baeresjal koster alt fra 500 kroner til 20.000 kroner – eller mer.
HUN BESKRIVER seg selv som en som er glad i alternative ting. I stua har den lille familien ikke sofa, kun gulvnaere ting å sitte på.
Jeg gleder meg til baere et barn jeg har laget i et sjal jeg har vevd selv. Det er vakkert og symbolsk. ANETTE BAKKEN
Det naturlige for denne familien er å bruke tøybleier og baering settes høyt.
– Man blir litt hektet på sjal og vil gjerne prøve alt. Prisen blir man etter hvert immun mot. Fra maskinvevde sjal avanserer man gjerne til håndvevde sjal. Og når man har holdt på med dette en stund, ser man at man gjerne kan lage et håndvevd sjal selv. Med riktig lengde, farge og materiale.
Med dette for øyet gikk hun på leting etter en vev. På Finn.no fant hun et kupp av en vev for en 1.000-lapp, og satte i gang med å montere den store veven i et av rommene i den lille leiligheten.
– Dette er en idé jeg har tenkt på lenge. På Facebook har vi er gruppe for veve-nerd i Lister, som består av flere baereglade damer som har rotet frem gamle vever med ønske å veve sitt eget baeresjal. Vi inspirerer hverandre – noe som gjør det lettere å komme i gang, sier hun, og utdyper:
– Når toget går, vil jeg vaere med på det. Vi deler tips og triks og har gjerne de samme problemene.
PÅ FORHÅND visste Anette at hun ikke likte pirkearbeid og fikk frysninger av tanken på to tråder som kunne slå knute. Dette måtte hun legge bort fra en 15 meter lang renning bestående av 800 tråder skulle på veven.
– Vi fikk lov til komme på besøk til Kvinesdal husflidslag. Her fikk jeg god hjelp til å legge opp renningen. Fire tråder om gangen – 200 ganger. Damene på husfliden var kjempegreie og hjelpsomme, skryter Anette, og forteller at de erfarne damene på husfliden var svaert glade for å laere bort kunnskapen til en ny generasjon.
– I dag finnes nok en del bestemødre som kan veve. Men når den generasjonen faller bort er det viktig at neste generasjon fører kompetansen videre. Tradisjonene bør ikke vannes ut og bli glemt, og det føles godt å kunne bidra til at veving ikke blir en utdøende husflid, sier Anette.
– Man kan laere mye på You Tube og lese mange bøker, men den beste forståelsen får man får opplaering fra noen som har kunnskapen i hodet sitt. Det er bra at håndtverket blir ført videre. Jeg har et håp om å kunne bli en vevende bestemor og oldemor.
ANETTE og en hjelper brukte en hel kveld på å sette renningen på veven. Alle de 800 trådene skulle tres riktig gjennom hovl og nåler.
– Det var heftig. Lørdagskveldene er ikke slik de en gang var, ler hun.
Denne natten har hun vaert oppe til klokken to for å tre veven ferdig. Og endelig kan hun sende skyttelen frem og tilbake.
– Jeg hadde aldri tenkt meg at jeg skulle veve noensinne. Jeg har ingen forhold til tepper og filleryer. Men sjalene har så mye sjel. Jeg gleder meg til baere et barn jeg har laget i et sjal jeg har vevd selv. Det er vakkert og symbolsk, mener hun.
– I forhold til en strikket genser, begge to bruke sjalet samtidig. Det er vanlig å ha ulike jakker og sko til ulike anledninger. Jeg har et sjal til hver anledning. I tillegg har sjal en emosjonell dimensjon. Vi har hatt mange fine baere-øyeblikk, legger hun til.
GARNET som skal i innslaget farger hun selv. Hun smiler når hun forteller at en annen veve-venninne har bestilt larver for å naturfarge garnet sitt. Allerede nå har Anette planlagt neste baeresjal hun skal veve.
De håndvevde baeresjalene fra Flekkefjord skal baere navnet «Swimcap Handwowens».
– Det har vaert mye å sette seg inn i. Men all den tid og penger jeg har brukt på dette, så må det blir bra. Jeg er sta på slike ting, slår hun fast, og avrunder:
– Det hadde vaert kult hvis veving fikk en renessanse.
VAKRE SKÅLER, eggeglass og lysestaker er noe av det Magnus Ørnholt Tjørve (23) fra Vanse har fått frem på dreiebenken. Hver tirsdag er han med Lista husflidslag på sløydrommet på Lista ungdomsskole for å gjøre mer av håndarbeidet. Her samles
en gjeng menn hver uke for å gjøre ulikt trearbeid.
– Jeg syntes det så moro ut. Da jeg fikk spørsmål om å vaere med her, prøvde jeg det. Og ble hekta, forteller Magnus om hvordan han begynte å dreie.
Akkurat nå har han et emne av en fjellbjørk på dreiebenken. Bjørka dreies rundt og rundt, trespona fyker og en bolle dukker gradvis opp under dreiejernet.
– Jeg har ofte ikke så mange tanker om hva jeg skal lage. Jeg setter en passelig bit på dreiebenken og begynner. Det kan gjerne se ut til å bli en ting, men så ender det opp med å bli noe helt annet. Jeg har sjelden noen plan, forteller han.
Inspirasjon finner han blant annet på You Tube.
– Og det finnes grupper på Facebook også for dette, smiler han.
MAGNUS legger ned dreiejernet og viser frem et eggeglass. Det unike eggeglasset er laget i et såpass sjeldent treslag som kristorn.
– Ellers bruker jeg mye bjørk, eik og kirsebaer. Pappa rasker også med seg noe når han er på tur på heia, og tar med seg noe hjem hvis han kommer over noe greit.
Utstyr får han låne som medlem av husflidslaget, men i tillegg har Magnus kjøpt noen dreiejern selv for å spesialisere seg inn på det han helst lager.
Praten går lett på sløydsalen også denne tirsdagen. Det er ikke tvil om at Magnus er den som drar ned gjennomsnittsalderen betraktelig, noe de andre herrene vet å sette pris på.
– Det er mye tradisjoner og mye gøy med dette. Her har vi et godt samarbeid mellom ung og gammel. Magnus plukker opp noen tips og triks fra oss, men vi laerer jammen noe av Magnus også, sier Jan Erik Høyland, som står og arbeider på en sleiv med en treskjaering av et ekorn på toppen.
– Vi har et herlig miljø her. Vi går her og har det moro, slår Jan Erik fast, hvorpå Magnus sier seg enig.
– Helt fantastisk.
– Her får jeg mye informasjon og god hjelp. Og her er bare lagelige folk, så det er ingen problem, sier Magnus, som også er styremedlem i Lista husflidslag.
Videre ser mennene frem til å komme over i et eget lokale i annekset til Herredshuset som Lista husflidslag selv skal disponere. Her får de muligheten til å komme og gå som de vil, noe som har naturlige begrensninger på ungdomsskolen.
– Det blir spennende å komme på flyttefot, men det blir nok en oppsving for alle som er glade i å arbeide med tre. Kanskje det også kan åpne for flere som ønsker å bli med. Her er alle velkomne, kvinner også, sier Magnus.
REGIONAVISEN LISTER har vaert i kontakt med alle husflidslagene i Lister for å finne frem til unge som driver med husflid. Det er tydelig at det er langt mellom dem. Unntaket er strikking. Norges Husflidslag skal de neste fire årene ha «Holdbart» som satsingsområde. I Haegebostad brenner Lill Haldis Tveiten for ung husflid.
– Vi driver Ung Husflid i Haegebostad. Målet er å laere de unge grunnleggende teknikker innen husflid og håndverk, sier Lill Haldis, og fortsetter:
– Vi har unge fra fem år og opp til 23 år, fordelt på to grupper. Vi vever med brikkevev, grindvev og flatvev. Ei av Ung Husflid-medlemmene våre skal veve bånd til bunaden sin til bruk til konfirmasjonen.
I vårprogrammet er det re-design på programmet for de eldste i gruppen.
– Vi har en flott gjeng med barn og ungdom som interesserer seg for det vi driver med, sier hun.
– Håndverk og historie går hånd i hånd. Et håndverk er fortelling om historie. En gjenstand er en fortelling av menneskets kreativitet og nøysomhet. Via håndverk har menneskene fått mulighet å overleve, å skape vakre ting når tidene har vaert trange, forteller avdelingsleder ved Tingvatn fornminnepark, Katja Regevik.
– Min erfaring viser til at det er dette som tiltrekker mennesker uavhengig av alder til håndverk. Og i museet fokuserer vi på det historiske håndverk. Håndverksteknikker som holder på å forsvinne.
Med konkrete forsøk vil museet få erfaringer som er verdifulle, i tillegg til rene teoretiske modeller. De ser på forskjellen mellom håndverkere, forskjellen mellom ivrig amatør og mester.
– Når vi så prøver å gjenskape fortidens metoder, laerer det oss en del om tidsbruk, materialkrav, samt generell kunnskap om samfunnet. Hvem var håndverkeren, hvem var forbrukeren? sier Katja, og forteller at de i fornminneparken har saerlig fokus på tekstiler.
ÅRETS HØYDEPUNKT i fornminneparken er Vikingting i mai.
– Her samles håndverkere, akademikere og andre historieinteresserte for en laeringsreise. Vi får besøk av 400 elever fra skolene i Lister området. Både unge og gamle, mestere møter de som ikke kan enda så mye. Vi deler kunnskap og erfaringer i sosialt form. Dette er håndboren kunnskapsoverføring på sitt beste og alle kan delta, slår Katja fast.
Hun forteller at oldtidens håndverk forteller om håndverk på høyt nivå.
– Vi finner utførelse på slikt detaljnivå at dagens menneske sliter å gjenskape det. Men vi forsøker. I dagens samfunn er vi vant å kjøpe enkelt det meste vi trenger. Det var mer krevende tidligere. Du måtte ha kjennskap til produsenten og tilgang til nettverket som forvaltet resursene. I tillegg var det behov for merkbar økonomi. Så klart er det slikt også i dag i noen områder, men de fleste klarer å få i tak rikelig med varer og tjenester av det som er nødvendig. Via håndverk kan vi ta frem også de krevende spørsmålene. Hvorfor ble denne gjenstanden vi nå skaper brukt? beskriver Katja.
Som avdelingsleder er hun stolt av å kunne tilrettelegge for alt dette.
– Håndverks og historieinteresserte skal ha mulighet å komme sammen og ha en arena å boltre seg i. Til dette er et museum helt ypperlig. Dette bidrar også til at museet er et levende kunnskapsbank. Når ungdom snakker ivrig med hverandre om håndverk i et Arbeidslag – museet sin månedlig håndverkskveld - eller andre samlinger, da er vi stolte og glade, slår Katja fast.
HUN FORTELLER at oldtidens håndverk forteller om håndverk på høyt nivå.
– Vi finner utførelse på slikt detaljnivå at dagens menneske sliter å gjenskape det. Men vi forsøker. I dagens samfunn er vi vant å kjøpe enkelt det meste vi trenger. Det var mer krevende tidligere. Du måtte ha kjennskap til produsenten og tilgang til nettverket som forvaltet resursene. I tillegg var det behov for merkbar økonomi. Så klart er det slikt også i dag i noen områder, men de fleste klarer å få i tak rikelig med varer og tjenester av det som er nødvendig. Via håndverk kan vi ta frem også de krevende spørsmålene. Hvorfor ble denne gjenstanden vi nå skaper brukt? beskriver Katja.
Som avdelingsleder er hun stolt av å kunne tilrettelegge for alt dette.
– Håndverks og historieinteresserte skal ha mulighet å komme sammen og ha en arena å boltre seg i. Til dette er et museum helt ypperlig. Dette bidrar også til at museet er et levende kunnskapsbank. Når ungdom snakker ivrig med hverandre om håndverk i et Arbeidslag – museet sin månedlig håndverkskveld - eller andre samlinger, da er vi stolte og glade, slår Katja fast.
Målet er å laere de unge grunnleggende teknikker innen husflid og håndverk. LILL HALDIS TVEITEN