Et helt sant eventyr 1: Under

Det var en gang ei lokalavis som ikke kunne holde kjeft om det de hadde sett og hørt. Det var jo et slags under at de ikke kunne det, siden de hadde fått klar beskjed om å ikke «snakke» høyt om det. Men lederen var frimodig, tross alle trusler og motgang, og sa noe i denne duren: Døm selv hva som er riktig; å adlyde dere, eller fortelle folket om disse sensasjonelle verdensnyhetene! Dette er altfor viktig, det er vår plikt å dele dette med folket! Vi er dessuten ikke bundet av deres lov. Vi har vår egen.

Var avisas leder inspirert av de første kristne? Neppe. Men man skulle jo nesten tro det!

For det var en gang noen kristne som ikke kunne holde kjeft om det de hadde sett og hørt. De var fylt av en slik frimodighet, at selv byens ledere ikke kunne holde dem tilbake etter piskeslag, fengsling og trusler.

Slik fikk de sensasjonelle verdensnyheter raske bein å gå på. Og nådde helt opp til landet i nord. Der stoppet det opp, for der adlød alle den kulturelle stemmen som sa at dette må du vente til på søndag før du forteller det.

Men så var det, ved et under, en ny generasjon som våknet opp av denne åndelige døsen, de reiste seg fryktløs og tok bladet fra munnen.

De visste at de hadde verdens beste nyheter, og kunne ikke vente til på søndag, og i hvert fall ikke holde seg innenfor kirkens fire vegger: Jesus lever og alle som tar imot Ham har rett til å bli Guds barn.