Dramaet på Rudjordsheia 1943
«Om morgenen torsdag 12.august 1943 legger tolv tyske soldater seg i skjul i en halvsirkel rundt ei lita hytte på Rudjordsheia i Kvås.»
Slik innleder Magne Haugland sin nye bok: «Dø, om så det gjelder!», om radiosenderen, som i 1943 var den eneste senderen i sør-vest-norge, og derfor en svaert viktig brikke i etterretningsarbeidet. Haugland har med denne boka villet reise et minnesmerke over telegrafisten og motstandsmannen Fredrik Aaros fra Søgne.
Men vi får i like stor grad et innblikk i innsatsen til motstandsbevegelsen ellers i distriktet.
AKTIVITETENE og nettverket spenner over det meste av landsdelen, fra Sokndal til Knaben, Flekkefjord og Eiken, Lista, Farsund, Lyngdal, Kvås, Søgne og Kristiansand.
Fredrik Aaros utdannet seg til telegrafist, styrmann og skipper. Den 9. april 1940 kunne han fra Vedåstoppen hjemme i Søgne danne seg et inntrykk av dramaet på Kristiansandsfjorden, da tyskerne angrep og klarte å innta Odderøya og byen. Her har Haugland gode kilder med beretninger både fra nordmenn og fra tyske soldater. Aaros ble en av de første som dro over til England da Norge ble okkupert.
HAN VAR fast bestemt på å bidra aktivt i motstandskampen. Sjømannspresten i Liverpool, Alf van der Hagen fra Farsund, hadde i oppgave å peile inn folk som var til å stole på og som dugde til motstandsarbeid. Han fikk et godt inntrykk av den unge Søgnekaren, som raskt ble satt i kontakt med Martin Linge. Aaros gjennomgikk så
opplaering i ulike sider ved motstandsarbeid. Vi følger ham deretter gjennom de første krigsårene, blant annet blir han med som telegrafist for Odd Starheim, som kapret «Galtesund» og «Tromøsund», til Aaros så får ansvaret for Rudjordsenderen.
Her fikk han via ulike kurerer meldinger om observasjoner av skipstrafikken utenfor Lista, og sendte rapporter til London. Tyskerne skjønte etter hvert at det var en sender i området, og startet peiling av posisjon.
DEN NAERMESTE medhjelperen til Aaros er Tor Hugo van der Hagen fra Farsund, bror til sjømannspresten, som sammen med flere fra distriktet dro til England med «Viola» september 1941. Tilbake i Norge på oppdrag bygger Tor Hugo opp et bredt kontaktnett av informanter og hjelpere. To ganger klarer han på hengende håret å unnslippe på dramatisk vis da han blir overrumplet av tyskerne. I Lyngdal og Kvås var motstandsviljen stor og godt organisert. Kvås var fri for nazister, ikke en eneste person i bygda hadde meldt seg inn i NS. Vi hører først og fremst om familien Vegge på gården Rudjord, som spiller en sentral og avgjørende rolle i etablering av senderen og støtte underveis. Emissaer og bonde Fredrik Grøvan hadde også en viktig rolle i å bygge opp motstandsbevegelsen, og lå også i skjul i hytta på Rudjordheia før Aaros og van der Hagen etablerte senderen.
Dessuten ble Pål Eiken sentral mann i motstandsarbeidet.
HAUGLAND sammenholder ulike kilder og gir et rystende og detaljert bilde av Pål Eikens skjebne.
Og like rystende er det å følge den dramatiske skjebnen Aaros selv fikk. Når tolv tyske soldater legger seg i en halvsirkel rundt hytta på Rudjordsheia den 12.august 1943, klarer Tor Hugo van der Hagen å unnslippe.
Det rakk ikke Fredrik Aaros. Men han var fast bestemt på at han ikke skulle la seg ta til fange: han visste hva som da ventet, og at han satt inne med navn på mange gode jøssinger i distriktet.
Dette er nervepirrende om sterk innsats og mot.
Spennende som en kriminalroman, men grufullt: Dette er ekte, dette skjedde.
MANGE ANDRE medhjelpere er nevnt og deres innsats beskrevet: det gjelder blant annet Johannes Seland, Fridtjof Pedersen Kviljo, Alf Lindeberg, Jacob Winge, Andreas Albrektsen, Arne Bjørnsgaard-andersen, Birger Larsson-fedde, Andreas T. Vetland. Odd Starheim organiserte motstand i et område som strakte seg fra Flekkefjord til Arendal.
Starheim ble selv satt inn til land fra ubåt ved Ullerøy, og vi følger hans arbeid med å bygge opp motstanden. I Flekkefjord inngikk Tor Njaa, Johannes Seland og Kåre Austad i styrken, og Thoralf Johansen, som erstattet Njaa da denne ble arrestert. Alle gav viktige bidrag, med fare for sitt eget liv.
Vi hører om Arctander Buch, fiskeren Oskar Kristiansen på Ullerøy, Gunvald Jørg Tomstad, og i Oslo hjalp Einar Korsvig Rasmussen fra Flekkefjord og Olav Selvaag fra Farsund til med skjulested og transport. Haugland gir således et sterkt overblikk over motstandsarbeidet i distriktet, og reiser et monument over den tapre innsatsen både til de sentrale aktørene og bygdefolk et rundt. Flere er nevnt i boka.
AAROS ble i 1942 tildelt Krigsmedaljen, med diplom underskrevet av kong Haakon den 7. og statsminister Johan Nygaardsvold.
Etter at Aaros var død, forsvant liket, familien har ikke hatt en grav å gå til.
12. august 1945 kunne Alf van der Hagen avduke en minnestein ved hytta på Rudjord, med Aaros-familien til stede. I nyere tid har man fått bedre fokus på minnesmerket, med eget spill som viser de dramatiske hendelsene. Også denne boka blir stående som et verdig minnesmerke.
Boka er godt illustrert, flere taler er sitert, det samme gjelder telegrammene mellom Rudjordsheia og London.
Samtidig er her meget velskrevne riss av krigsutviklingen på et overordnet plan, noe som vil gi ikke minst unge lesere en god forståelse av de dramatiske hendelsene i krigsårene.
Spennende som en kriminalroman, men grufullt: Dette er ekte, dette skjedde.