Foreldre som skader barn
«(...) Tiltalte satt deretter et kne i [barnets], rygg mens han løftet opp overkroppen ved å holde en hånd rundt halsen til [barnet], og den andre over nese og munn, mens han klemte til med begge hender i den hensikt å drepe gutten.»
Den 2,5 år gamle gutten er ett av barna i de 90 sakene som ligger til grunn for Kripos sin ferske rapport Alvorlig vold mot små barn. Alle ofrene er under 4 år og omhandler mistanke om vold som har resultert i at barnet har fått en alvorlig skade, har fått varig mén eller dør. I halvparten av sakene er de 5 måneder eller yngre. 10 av dem døde. Og det var foreldrene som i all hovedsak var den mistenkte voldsutøver. Det er så vondt at det ikke kan beskrives. Disse barna utsettes sjeldent for én enkelt skade. Heller flere bruddskader og alvorlige indre blødninger. Det skal ikke mye fantasi til å forstå hvilket smertehelvete og redsel det må ha vaert for en 10 uker gamle gutt som fikk påvist følgende skader:
«Brudd i begge kragebein, brudd i til sammen 12 ribbein, brudd i begge armer, brudd i begge lårben, blødning i øyeeplet, hudavskrap og misfarging i øyeeplet.»
Barn har samme smerteterskel som voksne. Forskjellen er at spedbarn ikke kan uttrykke frykt og smerter på annen måte enn ved kroppsspråk og gråt. Dette er vanskelige saker å etterforske, og kun i fire av de nitti tilfellene kunne de bevise at volden barna var utsatt for var en direkte
Fravaeret av åpenhet og gode tiltak for å forebygge og avdekke voldshandlinger mot de minste, er det ondskapens triumf?
dødsårsak. Kun én av sakene førte til en domfellelse under kategorien drap. Dette forklarer hvorfor vi i Norge kan slå oss på brystet og si at vi har få drap. Disse barna havner ikke i drapsstatistikken.
Hva om vi tenker oss at de 90 barna hadde vaert 90 voksne. Voksne som med egne ord kunne fortelle om det smertehelvetet og den redselen de opplevde. Hvordan hadde samfunnet og myndighetene da reagert og agert?
Under presentasjonen av Kripos-rapporten sa etterforskningsleder Kåre Svang følgende: Vi må fjerne naiviteten om at foreldre ikke skader egne barn. De fleste foreldre vil det beste for barnet sitt, men det er naivt å tro at alle evner det. Volden i Kripos-rapporten er ofte vold i affekt. Foreldre som er slitne, frustrerte og mangler informasjon og hjelp når de står med begge beina i barnegråt, søvnmangel og avmakt. Hvordan kan vi unngå at flere barn havner i den samme statistikken som de 90 sakene i Kriposrapporten?
Det er et samfunnsproblem at vi alle har en gjennomgående oppfatning at enhver forelder vil sitt barn det beste. Fravaeret av åpenhet og gode tiltak for å forebygge og avdekke voldshandlinger mot de minste, er det ondskapens triumf?
I over 10 år har Stine Sofies Stiftelse hatt fokus på å forebygge vold mot de minste gjennom vårt informasjonsprogram om filleristing. Det funker, men vi må gjøre mer! Derfor har vi nå lansert Stine Sofie Foreldrepakke – et informasjonsprogram for alle blivende og nybakte foreldre. Temaer som gråt, søvn, hjernebygging, tilknytning og bevissthet rundt egen oppvekst, er en viktig del av programmet. Vi tror det er forebyggende å gi foreldre gode strategier for å håndtere krevende situasjoner. Vi tror det er viktig for å unngå å komme i situasjoner der du risikerer å skade barnet ditt i affekt. Programmet skal inn i svangerskapsomsorgen, på sykehuset og på helsestasjonen etter fødsel. Og i tillegg til en egen app, vil nybakte foreldre snart få tilgang på døgnåpen hjelp hos hjelpetelefonen til Mental Helse.
Du ser det ikke før du tror det. Når vi leser rapporten til Kripos er det umulig å ikke se og umulig å ikke tro. Vi må aldri gi opp ansvaret vi har for å beskytte de små, uskyldige og sårbare barna. Det er hvordan vi tar vare på de svakeste vi skal bli målt som samfunn.