Har laget bok om mannlige strikkere
– Hverdagen er langt ifra grå. Humor og en god latter, er noe av det jeg prøver å få frem.
Bjørn-harald Mydland, eller bare Myddis, strikker på et tøystykke som skal bli en tversoversløyfe, ved enden av et langbord på Edgars Bakeri på Amfi Farsund. Det er midt på dagen, på en helt vanlig tirsdag. Ved siden av ham sitter en bekjent av ham og blar forsiktig i en bok. «Herrestrikkeklubben» står det det på forsiden, skrevet av nettopp Bjørn-harald Mydland.
– Rar følelse
– Dette er min aller første bok, som jeg rakk å få ferdig før jeg ble 60. Jeg har vaert med på noen antologier tidligere, men aldri en hel bok. Det er en veldig rar følelse, kanskje litt som å føde, men uten de store smertene. Men det ligger uhorvelig mange timers arbeid bak, understreker Myddis.
Han forteller at han fikk en idé om å skrive en bok om mannlige strikkere for åtte-ni år siden. Han har selv strikking som hobby, og har holdt på med det i omtrent 40 år.
– Mitt største laerermester har vaert min mor. Men jeg har også fått mye hjelp av hun jeg bor sammen med, Unni Brit Bekkelund. Det er hun som er min strikkefaglige mentor, forteller han.
– Humor er viktig – Hva slags sjanger er det?
– Det er en historisk samtidsroman, hvor humor er viktig. Den foregår i samtid, samtidig som den er smekkfull av historiske fakta. Jeg har alltid vaert interessert i historie. Jeg har for eksempel funnet ut at strikking kom fra araberne til Europa på 1100-tallet. På den tiden var det bare menn som strikket i Europa. Mye tyder på at det samme var tilfelle blant araberne, sier bok-debutanten ivrig.
Han føyer til at strikking blant kvinner i Norge først ble vanlig etter Svartedauen på midten av 1300-tallet.
Menn og strikking
Menn og strikking er altså viktige ingredienser i denne romanen. Ifølge vaskeseddelen på baksiden møter leserne for eksempel Arne Bjarnesen, også kalt Arne Bjarne, en regnskapsfører tidlig i 50-årene, med strikking som hobby. Det er litt flaut, synes han, så når han kjøper garn og strikkeutstyr, sier han at det er til kona Lilly han handler.
Men en dag møter han en industriarbeider, som også har strikking som hobby, og som inviterer Arne med i en strikkeklubb for menn, som får navnet Herrestrikkeklubben. Fra dette miljøet utspiller altså historien seg.
– Jeg skriver på moderat nynorsk.
Jeg har også kuttet ut en del dialektord. Miljøet handlingen foregår i, er hentet fra flere steder, skyter han inn.
Boka er trykt opp i 1.000 eksemplarer, og er gitt ut på Vormedal forlag.
For tiden holder han på å promotere den inn mot bokhandlere i distriktet.
– Spent
Bjørn-harald Mydland har tidligere jobbet som journalist, blant annet i
Faedrelandsvennen, hvor han arbeidet i 10 år.
– Men jeg har også jobbet i barnehage, i industrien, som omsorgsarbeider, i butikk og litt som laerer, opplyser han.
Myddis medgir at han er spent på reaksjonene fra de som har lest boka, som er på om lag 180 sider.
– Jeg har snakket med to som har begynt på den, og de er i alle fall positive, sier den nybakte forfatteren, Bjørnharald Mydland.