Det må vaere innholdet som teller, ikke innpakningen.

Det må vaere innholdet som teller, ikke innpakningen.

Det er ikke lett å vaere norsk i Norge hvis man ikke går gjennom hullene i putteboksen som fordeler helse, velferd og arbeid. Sv-politiker Anija M. Wormsen skrev før jul et leserinnlegg publisert i Lister. I leserinnlegget tok hun opp problemstillinger knyttet til innbyggertall, integrering og inkludering. Wormsen pekte på at det står i samfunnsdelen i kommunedelplanen at Farsund skal vaere en mangfoldig og inkluderende kommune. Spørsmålet er hvordan dette gjøres i praksis. Regionavisen Lister har intervjuet et knippe nye landsmenn, som forteller om sine opplevelser med integrering, eller folkelig sagt å bli så norsk som mulig. Integrering er minst todelt. Det handler både om initiativet Norge tar for å gi plass til nye medborgere og om hvordan medborgerne selv tar initiativ til å knekke den norske koden.

Debatten kan virke søkt. Integrering burde vaere en selvfølgelighet. 17,3 prosent av befolkningen i Norge har innvandrerbakgrunn, viser tall fra Integrerings- og mangfoldighetsdirektoratet. De er 917.000 nordmenn som ikke er født med ski på beina og får bunad i konfirmasjonsgave. De bor i alle landets kommuner. Hovedårsaken til innvandring har de siste 20 årene vaert arbeid. Personer med flyktningebakgrunn utgjør fire prosent av befolkningen, og flest av dem er fra Somalia etterfulgt av personer fra Syria og Irak.

Lister-regionen og Sørlandet bør ha de beste forutsetninger for inkludering. Sørlendingen er et bereist folkeslag med impulser fra hele verden. Generasjoner fra Lista og Kvinesdal har innvandring i blodet. De har selv arbeidsinnvandret til USA. Da må integrering av nye landsmenn ligge i genene til et helt samfunn som vet hvordan der er å vaere fremmed i et nytt land. Navnet skjemmer ingen. Om Ole, Ali eller Steven søker jobb, eller Turid, Ayesha eller Cindy søker lykken, så må det vaere innholdet som teller, ikke innpakningen.