Beredskap: Godt skiltede turveier kan redde liv
Se for deg et scenario der mange må evakueres raskt, og du må komme deg bort fra området du er i. Bilveien er stengt og du har verken strøm eller internett. Hva gjør du?
Å vite om turveier og stier i naerområdet kan redde liv i en krisesituasjon. Men den vanlige mannen og kvinnen i gata har ikke nødvendigvis kunnskap om alternative evakueringsruter, hvordan man leser kart eller forbereder seg dersom man må oppholde seg utendørs en tid.
Heldigvis har vi en sterk friluftslivstradisjon her i Norge, som gjør at denne kunnskapen finnes. Friluftslivsorganisasjon ene besitterstoremenneskelige og materielle ressurser, som kan komme svaert godt med når krisen inntreffer.
Derfor bør skilting og merking av ruter, frivillige ressurser og kunnskap om evakuering ute til ulike årstider vaere en del av kommunens beredskapsforberedelser.
D eter ikkevanskelig å tenke seg beredskapssituasjoner hvor tradisjonelle ferdselsårer som bilvei og bane ikke er tilgjengelige. Hva gjør man da når en større andel av befolkningen raskt må forflytte seg ut av et område?
Ofte vil stien eller turveien gjennom marka, over heia, fjellet eller ut på fjorden vaere den mest tilgjengelige vei ut av et katastrofeområde.
Slike alternative evakueringsruter for ulike årstider, må derfor vaere en del av kommunenes beredskapsplan, og de må sørge for at disse er godt merket, skiltet og vedlikeholdt. Friluftsorganisasjonene gjør i dag en uvurderlig jobb med merking og skilting. Men en kartlegging av potensielle fluktruter og sikring av regelmessig skilting på disse, vil kreve en innsats fra kommunen.
I en krisesituasjon må vi ta høyde for at strøm, data og telefoni ikke fungerer. Så hva gjør vi når vi trenger å komme oss fra A til B, og vi ikke lenger har Google Maps for hånd?
Jo, vi må ha trykte kart – og ikke minst kunnskap om hvordan man leser dem. Oppdaterte kart og beredskapsplaner bør deles ut i trykket versjon til alle husstander regelmessig, for eksempel hvert fjerde år. Disse må beskrive alternative ruter ut av kommunen til fots, med sykkel eller båt.
Men like viktig som tilgangen til kartene er at vi må ha noen som kan laere oss å lese dem, og her kommer de frivillige friluftsorganisasjonene inn.
Sammen med opplaering i kartferdigheter, bør også informasjon om bekledning og utstyr ved evakuering inn i beredskapsplanene. Kanskje kan det vaere en ide for kommunene å arrangere prøveturer på alternative evakueringsruter, for å gjøre befolkningen kjent med disse?
Frivilligheten i kommunen stiller allerede opp ved alvorlige lokale hendelser. Noen stiller med redningstjeneste, brannslukking, andre med rydding og transport, psykososiale tjenester, hjelp til saerlig trengende, mat og husrom.
❞
Hva gjør man da når en større andel av befolkningen raskt må forflytte seg ut av et område?
Den Norske Turistforening, Speiderbevegelsen, Norges Røde Kors, Norges Jegerog Fiskerforbund, Forbundet Kysten, Norges Seilforbund, Bua-kontorene og mange andre besitter store personellressurser. I tillegg har de hytter og lokaler fra kyst til fjell, utstyr, kjøretøy, båter og redningsmateriell, som ved ulike scenarier vil vaere nødvendig å ha tilgjengelig. Og ikke minst har de nyttig lokalkunnskap om kyst, landskap og terreng.
Kommunen bør kartlegge disse frivillighetsressursene og involvere dem i sine beredskapsplaner og øvelser. Det er også viktig at kontaktlister og telefonlister holdes oppdatert.
De ressursene og den kunnskapen som finnes i det organiserte friluftslivet er en unik styrke for Norge, som vi bør benytte oss av også i arbeidet med å skape et sikrere samfunn. Det er i tillegg en svaert lavthengende frukt, der det er mye å hente uten at det går utover kommunebudsjettene.
Noe av det beste med tiltakene vi presenterer her er at de krever lite penger. Snarere handler det først og fremst om kartlegging, planlegging og koordinering. I disse dager skal Justis- og beredskapsdepartementet i gang med å behandle høringsinnspillene til endringer i loven om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret. Her har også Norsk Friluftsliv bidratt med våre innspill, og nå er det bare å håpe at vi blir lyttet til.
Lasse Heimdal,
Generalsekretaer i Norsk Friluftsliv