Når staten ødelegger en familie…
Endelig har den nådd Dagsrevyen, saka om firebarnsmora Yasmin Kristensen som blir utvist etter 19 år i Norge, og dermed tvunget til atskillelse fra sine barn og sin norske mann i minimum to år. Det er bra at nordmenn flest får vite hvilke følger det kan få når våre øverste myndigheter stirrer seg blinde på lovverk og regler. Vi er mange lokalt i Lyngdal som i det lengste har håpet og trodd at menneskelige hensyn ville trumfe en kald og rigid lovanvendelse. Slik gikk det da også i lagmannsretten, men staten mente at innvandringsregulerende hensyn teller mer enn det faktum at fire barn i praksis blir straffet for en feil deres mor har begått, da hun har snakket usant om sitt opprinnelsesland. Staten anket, og det ubegripelige skjer, vår høyeste rettsinstans dømmer ei mor til å forlate sine mindreårige barn.
Hvordan henger dette sammen med hvordan vi ellers ønsker at samfunnet skal ta vare på sine borgere? Barnevernet, for eksempel, har som rettesnor at man bare skal skille barn og foreldre hvis det er tydelig at daglig samvaer med mor/ far er skadelig for barnet. Man anerkjenner
❞
Det må finnes måter å straffe på som ikke går ut over barna i den grad det her har blitt gjort.
at båndet mellom barn og foreldre normalt er så grunnleggende at det ikke skal brytes.
Maud Angelica sin tale i sin fars begravelse har med rette fått mye ros. Hun våger å snakke åpent om at for noen kan livets byrder bli altfor tunge å baere, og da er det viktig med støtte og hjelp. Det er stor enighet om betydningen av et godt psykiatrisk helsetilbud. Men noen ganger er det fare for at staten selv skaper store psykiatriske hjelpebehov. Å skille små barn fra deres mor er et utrolig stort ansvar å ta, det er et risikoprosjekt av dimensjoner. For mora vil det normalt vaere traumatisk, med fare for etterfølgende posttraumatisk stress-syndrom. At vår øverste domstol kan uttale at de ikke kan se at barna vil bli utsatt for «uvanlig store belastninger» ved å skilles fra mor i to år, er helt utrolig, og ikke en rettsstat verdig. Men nå har Høyesterett talt, og det finnes ingen nåde.
Når staten selv (for eksempel NAV), eller politikere i sterke posisjoner, begår feil som i stor grad går ut over livskvaliteten til vanlige borgere, da er kanskje nåden lettere tilgjengelig? Yasmin har jobbet og betalt skatt så lenge hun hadde mulighet for det, og har ikke gjort noe som har skadet andre. Det må finnes måter å straffe på som ikke går ut over barna i den grad det her har blitt gjort. Det er bra at barne- og familieministeren vil jobbe for at regelverket forandres. Det bør skje fort! Men det må uansett vaere mulig å bruke sunn fornuft og menneskelig skjønn når regler skal anvendes!
Audhild og Tor Svein Sandnes, Anne Helene og Yngve M. Knudsen, Berit E. og Harald Storaker,
Jorunn og Ole Th. Moen,
Liv F. og Ivar Damman,
Brita Aas og Kåre Nilsen,
Norunn og Dag Helgestad, Gunnlaug og Martin Byberg,
Greta og Bent A. Seland