Arne S. Omland til minne
En inderlig god bror, svoger og onkel ble ført til hvile ved Vanse kirke nylig. En kan legge til en inderlig, god venn for veldig mange.
Jeg er så heldig å ha blitt kjent med Arne S. Omland og hans søsken og foreldre, Jenny og Johannes, fra da han var i fire-årsalderen. Med felles onkel og tante, Jonas og Martha på bakkan. Jeg løp ut og inn av døra til Arne, og jeg har veldig sterke minner fra den tiden og helt til nå.
Min interesse for kongefamilien kan jeg takke Arne og hans søsken for. 21. september 1957 døde kong Haakon, og på stuebordet på Bakkan lå det minnealbum om den kjaere folkekongen.
Arne var sterkt preget av sykdom og ulykker. Han falt av både moped og sykkel, og slo seg kraftig. Men tross vanskelige ting, hadde han et usedvanlig lett og lyst sinn. Grunnen til dette var mye hans gudstro.
Vi var samtidig på omsorgssenteret for halvannet år siden. Når folk flest snakker om vaer og vind, kunne vi ha en lang samtale om hvor trofast Jesus er, og at på Ham kan vi stole helt og fullt. Derfor er det sorg og savn, men ikke på slik en måte at en er helt fortvilet.
Arne er nå hjemme i himlen, med Jesus og hos mor og far, Jenny og Johannes.
En bruker ordet ildsjel, men like fullt er ordet trofasthet når det gjelder Arne. Hvis ikke han stod ved døra i kapellet og ønsket velkommen, så var det gode grunner for det.
Han var nesten bestandig til stede. Likeså på Betlehem Brekne, ved søndagsskolen og ved møter og de mange gjøremålene han hadde på bedehuset og i Musikkoret.
Det var litt naturlig at han måtte få julestjerne i avisen, og dette var han glad og stolt over.
Arne var en som ble godt likt av alle. Også ungdommen likte ham.
I begravelsen lød salmene: «Jeg er i Herrens hender», «Ingen er så trygg i fare» og «O, store Gud».
Vi lyser fred over Arnes gode minne.
Sander T. Sandersen,
Tjørvegutt - som Arne også var