Han skal lede den nye storklubben

– Jeg har alltid spilt fotball. Da jeg var liten hadde jeg med meg fotballen i senga.

Jeg husker mine første fotballsko. Jeg fikk de av mamma. De var av merket Viking og var slike gamle laersko som var tykke på tåa, forteller Helge Morris Nesheim. – Og da jeg var sju, åtte år fikk jeg min første fotball av bestemor. En plastball.

DENNE UKEN

tiltrådte Nesheim som ny daglig leder for Farsund og Lista idrettsklubb, FLIK.

Fotball var tingen i unge år og Nesheim spilte aktivt fotball, først noen år i FIL og senere på IK Borhaug. Han trente også friidrett i mange år.

– Hvis foreldrene mine ikke hadde tid til å kjøre til trening, syklet jeg til Farsund på trening - og hjem igjen etterpå. Det var ikke snakk om annet. Ikke minst ble det litt haiking, humrer han.

Etter endt skolegang kom han tilbake til idretten som trener.

– Jeg begynte som håndballtrener i 84 og har vaert trener siden den gang - frem til i fjor. Ett år har jeg trent min egen sønn, ellers har jeg trent alle andres barn, sier han og ler:

– Nå hender det at jeg får høre at jeg har trent noens bestemor. Da begynner man å føle seg voksen.

I tillegg til å ha vaert trener i IK Borhaug har han også vaert trener for damelaget i Spind i noen år. Parallelt har han også hatt andre verv som både håndballformann, styremedlem og leder i IK Borhaug.

– JEG HAR UTROLIG MANGE

gode minner og historier fra alle disse årene som trener for aldersbestemte lag. Det er så fint å se at ungene har det greit. Ungene har alltid vaert det viktigste i idretten. Jeg har forsøkt å ikke fokusere på at man skal vinne.

Nesheim forteller en historie fra en håndballkamp i Vigeland. En dag nokså tidlig på vårparten. Det var blå himmel og varmt ute.

– Vi hadde tapt en hel haug. Men jeg sa mot slutten av kampen at hvis vi scorer ett mål til nå, så bader vi på vei hjem. Det ble det fineste målet av de alle. Og vi badet med draktene på i Grønsfjorden på vei hjem.

Han understreker at det har vaert mange slike minnerike dager.

– Idrett har vaert med meg nesten hele livet. Nå fikk jeg mulighet til å jobbe med idrett og å hver dag se unger som har det greit. Det er helt fantastisk, slår han fast.

Noe av det fineste han ser at dager hvor idrettshallen er full av barn.

– De yngste er fine - de springer frem og tilbake og jubler uansett om det er dem eller motstanderen som går mål. Idrettsglede gjør meg våt i øyekroken - det å se at ungene har det gøy. Idrett som fritidssyssel skal man ikke undervurdere. Et godt alternativ til Fortnite.

NESHEIM HAR VAERT

med i Flik-prosessen. Han ser på det som fornuftig å dra klubbene sammen.

– Det gir oss et større spenn og bedre tilbud når man ikke sitter på hver vår tue. Sammen med Lista idrettslag gir det kommunen et unikt tilbud og et større mangfold, sier Nesheim.

– Det er kjempemessig å vaere i mål. Vi har kjempespennende dager, måneder og år foran oss, for hele kommunen - og vinneren er barna.

Selv har han sine røtter hos IK Borhaug. – Hvilken klubb man kommer fra er en nyanse og har ikke noe å si. Alle ønsker å gjøre det beste for ungene. Fordelen uansett hvor man kommer fra er det man har i ryggsekken, sier han.

DEN NYE FLIK-LEDEREN

kommer jobb i bilbransjen og Alleen Auto i Lyngdal.

Han har også vaert aktiv i politikken i en årerekke. I 79 begynte han i AUF og sto for første gang på liste på 80-tallet. Fast plass i kommunestyret fikk han i 2003. Før det hadde han vaert varamann i to perioder til kommunestyre og hovedutvalg.

– Jeg har vaert leder i Farsund Arbeiderparti i mange år. Nå er jeg kun kommunerepresentant. Det å vaere med på utviklingen av kommunen i sin helhet, fra de innerste bygder til ytterst i havgapet, er flott. Vi har en fantastisk flott kommune. Jeg er skikkelig Farsund-frelst, sier han.

Han går mye på turer med familien på fritiden for å nyte den varierte naturen. På fritiden holder han fremdeles skuddfoten i hevd for egen del.

– Vi er en skikkelig old boys-gjeng som spiller fotball på Tjørveneset fredager på sommeren. Vi er også en gjeng gamle fotballspillere på barneskolen i Vanse gjennom året og spiller. Da blir man som en ung kalv i hodet; 15 år mellom ørene.

Veldig artig, forsikrer han.

I DET SPORTSLIGE

hjørnet følger han også opp sine tre gutter som alle spiller fotball. Han antar at han er annerledes enn fedre flest på tribunen. Bortsett fra at han nok heier høyest.

– Som far på sidelinjen er jeg veldig energisk. Det kan vaere tusen andre mann på tribunen, men jeg enser de ikke. Jeg er veldig på og det er viktig for meg å aldri vaere negativ. Ikke kjefte, bare veilede, sier han.

– Som trener tror jeg heller aldri at jeg har kjeftet på en spiller. Hvis en spiller bommer på målet, skjønner spilleren det selv. Da trenger ikke treneren å messe om det samme, men i fellesskap finne en løsning og se etter fremgang.

En gang, på turnering i Larvik i 1985, fikk Nesheim rødt kort for protester da han stilte opp for spillerne sine, født 71, da de ble felt en etter en på asfaltbanen. Han ble utvist fra banen og deretter forvist fra tribunen.

– Det er litt flaut og jeg er ikke stolt av det røde kortet. Men jeg forsvarte barna - det synes jeg er viktig. Jeg blir utrolig glad i spillerne. Man blir både trener og kompis, det er spesielt, beskriver han og tror at treneren ofte er et forbilde for barn og ungdom.

– Måten man oppfører seg på legges merke til. Vi er heldige i dag. Det er utrolig mange gode trenere uansett hvilket idrettslag man tilhører eller annet frivillig arbeid - i alt fra 4H til en junioravdeling på et bedehus. Det er mange som står på for at barn og ungdom skal ha det greit. Og jeg vil påstå at vi bare har fine ungdom. En eller annen kommer ut å sykle, og så blir det samtaleemnet. Jeg liker bedre å ha fokus på det positive.

NESHEIM FORTELLER

en historie om to personer på tribunen. Den ene piper og skjeller på dommeren. Etter kampen spør han hvem sidemannen heiet på, hun var så stille? «Jeg er mor til dommeren», svarer hun.

– Man glemmer ofte dommeren i idretten. Det er viktig å tenke over at disse gjør sitt beste for å gjøre en god jobb. Vi har faktisk mange yngre dommere - disse må bli tatt godt vare på, slår han fast.

Idretten mener han også at er en viktig arena for barn og ungdom som kanskje ikke har det så bra hjemme.

– Når man kommer i idrettshallen eksisterer ikke det som har skjedd hjemme, i gata eller på skolen. Her er en ny arena der alle er like viktige, uansett hvor høye ferdigheter. En del av idretten er at man skal mestre ting i fellesskap og hjelpe hverandre. Et friområde hvor man kan utfolde seg, beskriver Nesheim, og avrunder:

– Idretten kan vaere med å gi barn og ungdom et godt fotfeste i denne verdenen som kan vaere både hard og brutal. Idretten gjør en kjempejobb i å gi dem et godt grunnlag for å komme videre.

Nå hender det at jeg får høre at jeg har trent noens bestemor.