Kjaere Lyngdal kommune
Kjaere Lyngdal kommune, da jeg så regnbueflagget vaie fritt foran rådhuset i Lyngdal, følte jeg meg lykkelig. Jeg følte at Lyngdal var en kommune der hvem som helst kan høre til, til tross for legning.
Siden jeg så flagget mitt, flagget vårt, vaie vakkert i vinden på rådhusplassen, har en stor del av Lyngdal kommune reagert sterkt, både med glede, avsky, sinne, og frykt. Nå er ikke flagget lenger i vinden, men et forslag om å endre flaggloven- slik at flagget kan heises lovlig på norske kommunale stenger.
Debatten vekker mangfoldige følelser i meg. Jeg blir sint, lei meg, og ufattelig klar for å kjempe. Denne debatten handler nemlig om følelser, dette er ikke noen kynisk debatt om en lovendring. Den handler om å framstå slik Lyngdal kommune bør, og ikke slik kommunen framstår nå.
Følelsen av tilhørighet har blitt revet i fillebiter, torsdagens kommunestyre har på mange måter avslørt hvilket samfunn vi egentlig lever i. Vi lever i et utdatert, lite inkluderende samfunn, som jeg blir flau av å vaere en del av. Jeg mener at det krever utrolig lite å heise regnbueflagget, men det gjør så ufattelig mye.
Kjaere Lyngdal kommune, regnbueflagget vekker glede i meg, og en hel del andre i Lyngdal kommune. Vi trenger at Lyngdal
signaliserer at de er stolt over hver og en av innbyggerne sine. Nå er det på tide å ta et oppgjør med den triste og ikkeinkluderende fortiden, og begynne å eksistere i nåtiden.
Kjaere du som er imot å heise regnbueflagget, unngå å befinne deg i Alleen når det heises, for det skal heises.
Tusen takk Jan Kristensen, Bernt Mushom, Marius Thoresen, og alle dere andre som tydelig signaliserte deres solidaritet, medmenneskelighet, og ønske om samhold. Jeg føler på en enorm takknemlighet.
Alice Marie Føreland (16)