Grønt lys for dårlig dyrevelferd
Landbruksminister Olaug Bollestad roser dyrevelferden og mener at den er godt ivaretatt gjennom lovverket og Mattilsynet. Samtidig har hun sørget for å vingestekke Mattilsynet og dermed svekke dyrevelferden. Bollestad er den siste som bør snakke om dyrevelferd.
Mattilsynet er ikke naeringsnøytrale, men er presset mellom hensynet til naeringsinteressene og dyrene. De unnlater ofte å følge opp avvik og tar sjelden i bruk inngripende virkemidler. Med Bollestad som landbruksminister har forholdene forverret seg. Virkemidler som trekk i produksjonstillegg er blitt skjerpet inn, bøndene skal beskyttes i møte med Mattilsynet og nye retningslinjer for dyrevernnemndene har ført til faerre tilsyn.
Det er blitt faerre rutinekontroller, en følge av at en inspektør alltid må vaere med dyrevernnemnda på tilsyn, selv om det bare er for å sjekke at regelverket blir fulgt, blant annet at kyr er ute og ikke står fastbundet på bås hele sommeren. Flere slike tilfeller avdekkes hvert år, ofte av dyrevernere som selv må følge opp og ta sakene videre i systemet.
Dyrevelferdsloven erkjenner at dyr har egenverdi og skal få dekket artsspesifikke behov, men dette blir ikke fulgt opp av forskriftene. Kyr på bås og kalv i binge har bare krav på nok plass til sin egen kropp, så de kan stå, reise/ legge seg og ligge normalt. Okser har ingen arealkrav, og de kan stå på bås eller i binge med betongrister fra de er 6 måneder og til de slaktes. Griser på over 110 kilo har bare krav på en kvadratmeter betonggulv. Purker har ikke krav på matter, og en av fem har liggesår. Høner i bur er bare tilkjent en plass tilsvarende et A4 ark.
Dette er ikke velferd, det er bare akkurat det dyrene trenger for å eksistere. En gjennomsnitts gris, okse, høne og kylling ser aldri dagslys. De får aldri kjenne gress under føttene, aldri løpe, leke, puste i frisk luft eller se sollys. Den egenverdi og respekt som dyrevelferdsloven og Bollestad fremhever merker de ingenting til.
Dyr kan ha det bra der eierne strekker seg utover regelverket. Men i mange fjøs har ikke dyrene en gang det minimum av velferd som regelverket skulle gi dem. Fortsatt står kalver på strekkmetall uten mjuk liggeplass, skitne dyr ligger i sin egen avføring og dyr som er omfattet av mosjonskravet kommer ikke ut. Vi kan ikke snakke om dyrevelferd når både regelverket og systemet svikter dyrene. Vi kan i det hele tatt ikke snakke om dyrevelferd før alle dyr har fått rett til å komme ut.
Dyr har de samme grunnleggende behov og følelser som oss. Hele spekteret av følelser er styrt av den eldste delen av hjernen, som er lik hos dyr og mennesker. Som oss blir dyr glade av å vaere ute en sommerdag. Som oss føler de kjaerlighet til ungene sine. Som oss blir de triste og deprimerte. Med den kunnskap vi har om dyr kan vi ikke fortsette å behandle dem som produksjonsenheter.
Inntil videre er Bollestads fine ord om dyrevelferd bare tomme ord, egnet til å kamuflere virkeligheten og dempe debatten. Virkeligheten kjenner vi og den lar seg ikke bortforklare. Det er ikke velferd å vaere innesperret hele livet, omgitt av stålrør, gitter og betong. Når vi erkjenner at dette ikke er et leveverdig liv kan debatten om virkelig dyrevelferd begynne.