Siri fra Lyngdal ble månedens poet
Det skulle ta førti år før lyngdølen turte å dele diktene sine med omverdenen. Nå har hun vunnet poesi-kåring.
– Det er stort for meg å bli valgt ut som månedens poet. Og litt skrekkblandet fryd at folk nå vet at jeg skriver dikt, forteller Siri Blørstad Johannessen fra Lyngdal.
Ble utfordret
Det åpne forumet Diktkammeret ble etablert i 2001. Hver måned kårer diktlaerer Helge Torvund, i samråd med jury, månedens poet. Vinnerne blir intervjuet av og får diktet publisert i Klassekampen.
Denne måneden vant Johannessen og diktet «Omsorg (om sorg)». Diktet ble skrevet i august og handler om vemodet knyttet til overgangene i livet. Hun beskriver diktet som naert og personlig.
– Jeg har hatt lyst til å legge ut dikt på Diktkammeret i veldig mange år. Jeg har hatt en profil der, men aldri turt å legge noe ut. En person som visste at jeg skrev dikt utfordret meg til å «ta en sjanse» ved å legge ut et dikt på 40-årsdagen min, forteller hun.
Dagen før publisering ba hun mannen sin gjennom 14 år om å sette seg ned. Hun hadde en ting hun måtte fortelle.
– Han trodde det var noe alvorlig. Men så var det bare det at jeg skriver dikt. At jeg alltid har gjort det. Han ble litt sånn «Åja. Var det bare det?», sier hun og ler.
Sårbarhet og knapper
Lyngdølen, som for tiden er bosatt i Stavanger, har skrevet dikt helt siden barndommen. I sommer gikk hun gjennom gamle skolebøker. Der fant hun blant annet gangetabellen omkranset av dikt.
– Da jeg var mindre lå jeg våken om nettene, leste Halldis Moren Vesaas og gråt. Jeg var flau over det, for det var jo ingen av vennene mine som gjorde det, forteller Johannessen.
For henne er diktskriving en måte å forstå verden på. Hun har
alltid vaert glad i ord, og liker å kunne bruke de til å utrykke følelsene sine.
– Jeg blir inspirert av mennesker rundt meg. Jeg synes folk er fine. Det litt sårbare, det folk gjerne vil skjule, men så dukker det opp. Det blir jeg rørt av. Og merkene de legger igjen. En knapp som mangler i en jakke eller utgåtte sko. Noe som er brukt og ikke perfekt. Det liker jeg, forklarer hun.
Innelåst på toalettet
Med tre små barn blir diktene ofte skrevet innelåst på toalettet
en palett av dager år
●
tøflene står ved stolen
● baktunge etter livets lange løft
●
de sitter så trygt om foten
●
en hvit hårlokk faller stryker ●
lett over kinnets bue
●
du tar tøflene på"
● «i full fart». Sittende på en grønn krakk får Johannessen ordene ned i et mobilnotat. Denne framgangsmåten kombinert med mangel på litteraturutdannelse har gitt henne en følelse av at hun ikke passer inn blant andre diktere.
– Jeg har skjemtes over diktene mine. Følt at jeg ikke er litteraer nok. Og nå er jeg i en livssituasjon hvor jeg nesten bare leser dårlig krim, for jeg orker ikke noe annet, forteller småbarnsmoren og ler.
Det er først etter at hun ble aktiv på Diktkammeret at hun startet å vise diktene til familie og venner.
– Jeg har blitt litt tøffere. Det er nok bra for meg. Folkene på Diktkammeret er veldig fine og oppmuntrende også, sier hun.
– Planlegger du å gi ut en diktsamling nå som du er ute av «poetskapet»?
– Jeg har ingen ambisjoner utover det at jeg elsker å skrive og vil fortsette med det, avslutter Johannessen og ler.