Lister

Si­ri fra Lyng­dal ble må­ne­dens poet

Det skul­le ta før­ti år før lyng­dø­len tur­te å dele dik­te­ne sine med om­ver­de­nen. Nå har hun vun­net poe­si-kå­ring.

- ALEXANDRA INDSETH LANGEGARD

– Det er stort for meg å bli valgt ut som må­ne­dens poet. Og litt skrekk­blan­det fryd at folk nå vet at jeg skri­ver dikt, for­tel­ler Si­ri Blør­stad Jo­hann­es­sen fra Lyng­dal.

Ble ut­ford­ret

Det åpne forumet Dikt­kam­me­ret ble etab­lert i 2001. Hver må­ned kå­rer dikt­la­erer Hel­ge Tor­vund, i sam­råd med jury, må­ne­dens poet. Vin­ner­ne blir in­ter­vju­et av og får dik­tet pub­li­sert i Klasse­kam­pen.

Den­ne må­ne­den vant Jo­hann­es­sen og dik­tet «Om­sorg (om sorg)». Dik­tet ble skre­vet i au­gust og hand­ler om ve­mo­det knyt­tet til over­gan­ge­ne i li­vet. Hun be­skri­ver dik­tet som na­ert og per­son­lig.

– Jeg har hatt lyst til å leg­ge ut dikt på Dikt­kam­me­ret i vel­dig man­ge år. Jeg har hatt en pro­fil der, men ald­ri turt å leg­ge noe ut. En per­son som viss­te at jeg skrev dikt ut­ford­ret meg til å «ta en sjan­se» ved å leg­ge ut et dikt på 40-års­da­gen min, for­tel­ler hun.

Da­gen før pub­li­se­ring ba hun man­nen sin gjen­nom 14 år om å set­te seg ned. Hun had­de en ting hun måt­te for­tel­le.

– Han trod­de det var noe al­vor­lig. Men så var det bare det at jeg skri­ver dikt. At jeg all­tid har gjort det. Han ble litt sånn «Åja. Var det bare det?», sier hun og ler.

Sår­bar­het og knap­per

Lyng­dø­len, som for ti­den er bo­satt i Stav­an­ger, har skre­vet dikt helt si­den barn­dom­men. I som­mer gikk hun gjen­nom gam­le skole­bø­ker. Der fant hun blant an­net gange­ta­bel­len om­kran­set av dikt.

– Da jeg var mind­re lå jeg vå­ken om net­te­ne, les­te Hall­dis Mo­ren Ves­aas og gråt. Jeg var flau over det, for det var jo in­gen av ven­ne­ne mine som gjor­de det, for­tel­ler Jo­hann­es­sen.

For hen­ne er dikt­skri­ving en måte å for­stå verden på. Hun har

all­tid va­ert glad i ord, og li­ker å kun­ne bru­ke de til å ut­ryk­ke fø­lel­se­ne sine.

– Jeg blir in­spi­rert av men­nes­ker rundt meg. Jeg sy­nes folk er fine. Det litt sår­ba­re, det folk gjer­ne vil skju­le, men så duk­ker det opp. Det blir jeg rørt av. Og mer­ke­ne de leg­ger igjen. En knapp som mang­ler i en jak­ke el­ler ut­gåt­te sko. Noe som er brukt og ikke per­fekt. Det li­ker jeg, for­kla­rer hun.

Inne­låst på toa­let­tet

Med tre små barn blir dik­te­ne ofte skre­vet inne­låst på toa­let­tet

en pa­lett av da­ger år

tøf­le­ne står ved sto­len

● bak­tun­ge et­ter li­vets lan­ge løft

de sit­ter så trygt om fo­ten

en hvit hår­lokk fal­ler stry­ker ●

lett over kin­nets bue

du tar tøf­le­ne på"

● «i full fart». Sit­ten­de på en grønn krakk får Jo­hann­es­sen or­de­ne ned i et mo­bil­no­tat. Den­ne fram­gangs­må­ten kom­bi­nert med man­gel på lit­te­ra­tur­ut­dan­nel­se har gitt hen­ne en fø­lel­se av at hun ikke pas­ser inn blant and­re dik­te­re.

– Jeg har skjem­tes over dik­te­ne mine. Følt at jeg ikke er lit­te­ra­er nok. Og nå er jeg i en livs­si­tua­sjon hvor jeg nes­ten bare le­ser dår­lig krim, for jeg or­ker ikke noe an­net, for­tel­ler små­barns­mo­ren og ler.

Det er først et­ter at hun ble ak­tiv på Dikt­kam­me­ret at hun star­tet å vise dik­te­ne til fa­mi­lie og ven­ner.

– Jeg har blitt litt tøf­fe­re. Det er nok bra for meg. Fol­ke­ne på Dikt­kam­me­ret er vel­dig fine og opp­munt­ren­de også, sier hun.

– Plan­leg­ger du å gi ut en dikt­sam­ling nå som du er ute av «poet­s­ka­pet»?

– Jeg har in­gen am­bi­sjo­ner ut­over det at jeg els­ker å skri­ve og vil fort­set­te med det, av­slut­ter Jo­hann­es­sen og ler.

 ??  ?? Si­ri Blør­stad Jo­hann­es­sen har skre­vet dikt si­den hun la­er­te å skri­ve.
Si­ri Blør­stad Jo­hann­es­sen har skre­vet dikt si­den hun la­er­te å skri­ve.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway