Diakonen takker av etter 37 år
Jan Hananger velger å pensjonere seg etter å ha vaert diakon i Lyngdal menighet i 37 år. Han er grenseløst takknemlig for at han fikk den mest interessante, sammensatte og meningsfylte jobben han kunne tenke seg.
En diakon er kirkens omsorgsog sosialarbeider og leder menighetens diakonale arbeid. Hananger forteller at de første diakonene var mannlige sykepleiere og at han selv er sykepleier. Han tok så en diakonutdanning og har etter hvert også blitt familieterapeut.
– Den bakgrunnen har vaert viktig for jobben for å kunne samarbeide med det offentlige apparatet. Stillingen min har vaert finansiert 50 prosent av staten, 25 prosent av kommunen og 25 prosent av statskirken. Det har vaert spennende og ha hatt tre herrer å tjene, sier han og smiler.
Fritt spillerom
Hananger mener at det har gitt han muligheten til et fritt spillerom. Lyngdal menighet hadde et ønske om at de ikke bare skulle snakke fine ord om omsorg og kjaerlighet i kirka, men gjøre det i praksis. Derfor ble det en diakon.
– Mitt oppdrag har vaert å vaere en støtte og oppmuntrer for de som har slitt med livene sine. Det kan vaere ensomme og gamle til rusmisbrukere og oppløste hjem. Jeg har vaert en heldiggris som har fått jobbe med alt jeg vil.
Tøff jobb til tider
Det tydelig at det har vaert meningsfylt for Hananger å få komme inn i private hjem og høre deres livshistorie og få en forståelse for hvor skoen trykker. Han sier han etter fattig evne har prøvd å finne kurs videre der ting har låst seg fast.
– Da jeg begynte var jeg helt nyutdannet og dagen etter jeg hadde blitt innviet som diakon i kirka kom det et ektepar og trengte hjelp i prosessen med å skilles. Jeg hadde jo ikke peiling, men da jeg ble oppringt måtte jeg gå. Jeg laerte at de ikke krevde profesjonalitet, men medmenneskelighet og det var det jeg kunne tilby.
Tidvis tungt – Har det til tider vaert tungt å ha denne jobben med tanke på de vonde historiene?
– Ja, selvfølgelig. Det verste er om små barn er involvert. Det var mange ganger det som kunne holde meg våken om nettene, kanskje ikke minst i forhold til skilsmisse eller brudd hos foreldre eller søsken. Da er det ikke så enkelt å finne nok ord til trøst.
– På tidlig 90 tallet var det flere unge i Lyngdal som mistet livet. At så mye som 20 unge mista livet i ei og samme bygd ble et stort engasjement for meg. Jeg fikk ansvar for å holde kontakt med venner og etterlatte. Etter hvert som folk døde fikk jeg ansvar for å lese minneord og hadde oppfølgingsansvar i sorg. Det er noe som har fulgt meg i alle år.
Utenfor kirkas trygge vegger
Diakonstillingen er kirkas ide og Hananger har en kristen tro som bakgrunn. Det er fundamentet for det han har holdt på med, og han har kommet i kontakt med mange mennesker som kirka nødvendigvis ikke ville støtt på. Noen har kanskje ment at Hananger burde ta ansvar for kirkas egne først, men for ham har det vaert naturlig å gjøre det annerledes og gå utenfor kirkas trygge vegger.
– Min store laeremester sa «hva vil du jeg skal gjøre for deg» og det syns jeg kirka skal kunne si uten at vi skal kreve at noen skal begynne å gå i kirka eller vaere kristne. Vi pleier å si at vi som driver kirka har fått så mye at vi har råd til å dele raust uten å kreve noe tilbake.
Falske anklager
37 år er mange år og Hananger beskriver de 30 første årene som plankekjøring. Alt gikk godt og han trivdes med alt han tok på. Han har alltid sagt at han skal jobbe til han er 70, derfor er han
litt trist over at han ikke makter mer i en alder av 63.
– En mann og to kamerater hadde et behov for å skyve skyld på meg i forbindelse med en barnevernssak som denne mannen tapte. Han satte ut et rykte om at jeg hadde seksuelt misbrukt hans barn. Alle rundt meg forsto at dette ikke hadde noe med sannhet å gjøre, men rettsapparatet brukte seks år på å ferdigstille saken. Selvfølgelig ble jeg frikjent på alle områder, det var ikke jeg som var anklaga, men dette ødela helsen min.
Tung prosess
– De kunne skrive på facebook de verste påstandene gjerne 10-15 ganger hver dag og det ble min jobb å samle bevismateriale og ta shreenshot av alt de skrev. Det gikk så inn på meg, og derfor slutter jeg i en alder av 63.
Selv om dette ble en tung prosess synes diakonen selv det er et under at han har sluppet så «billig» unna.
– Når folk kommer i store kriser i livet er det fort gjort å finne andre syndebukker enn seg selv. Den medisinen har jeg nå smakt på og jeg er glad det var meg det gikk ut over og ingen andre. Det er en pris jeg har betalt som diakon, men det kunne likegodt skjedd meg som en idrettsleder. Det bare forteller at vi som driver på med denne typen omsorgsarbeid kan fort havne ut i vanskelige situasjoner.
Nye muligheter
Nå kaller pensjonistlivet, men Hananger ser på det som en mulighet til å velge de oppgavene han vil uten å måtte sende regning.
– Det er ikke vanskelig å finne gode oppgaver å holde på med. Nå begynner hummerfiske og det blir bra, sier han og ser ut på den fine havutsikten han har fra huset i Korshavn.
Nå gleder han seg til å bli kjent med den nye diakonen som kommer etter nyttår.
Når folk kommer i store kriser i livet er det fort gjort å finne andre syndebukker enn seg selv
Jan Hananger