Arthur Martin Andreassen til minne
Arthur Martin Andreassen (f. 4. april 1935 d. 24. oktober 2020) kom heim fra Amerika med sterk sosial og politisk overbevisning. Han så for seg et mer rettferdig samfunn. Det kunne vaere farlig å påpeke skeivheter i lønningene slik han hadde sett på arbeidsplassen. Han reagerte på ulik behandling i arbeidsvilkårene med bruk og kast av arbeidskraft uten støtte til de svake. Han reagerte på rasediskriminering og utnytting.
Dypt forankret i humant tankegods fant Arthur sin plass i idealistisk kommunisme. På Lista må det ha vaert ganske tungt, slik det var i Amerika.
Bare noen få stilte sammen med Arthur til den årlige markering og takk for innsatsen til de russiske fangene som døde på norsk jord, begravet på kirkegården i Vanse. Arthur fikk med seg presten. Russerne var antakelig ikke bare kommunister, men også ortodokse kristne.
Arthur Andreassen var en kulturpersonlighet i lokalsamfunnet vårt. Han spilte flere instrumenter og fikk rytmen på plass i trekkspillet. Han sang. På bordet hjemme hos han lå Mads Berg: Skolens sangbok. Når vi snakket sammen, kunne Arthur plutselig gå over i sang:
Og vesle lerka ho hev det so, av Per Sivle, skrevet på Lista. Så tegnet Arthur med svipenn på treskurden jeg fikk av han, en fugl i det fri. Med det mente han: Din tanke er fri.
Siste gang jeg hørte han synge offentlig, var i Antikvariatet på Lunde der kameraten Einar Sudland ble minnet.
Knowbody knows the trubble I have seen. - I dyp solidaritet med all lidelse.
Første gang jeg samarbeidet med Arthur Andreassen, var i en juleutstilling i Galleri Lista Fyr.
Kunne han komme og lese juleevangeliet på nynorsk? Han kom og svingte Bibelen og leste det utenat for tettpakket hus.
Nå skulle vi hatt en samtale på Nordberg Fort om Tønnes Omdal. Arthur Andreassen var førsteinformant for oss i arbeidet med minneutstillingen over maleren fra Omdal, samme gard som Arthur kom fra. Vi hadde avtalt at han skulle vise et portrett han hadde malt av Tønnes, for Arthur tegnet og malte og skar i tre. Men helsa holdt ikke. Han døde 24. oktober, på selve Fn-dagen for fred og forståelse i verden.
Nå er denne beskjedne, men tydelige støtten i vårt kulturliv, borte, likevel til stede i sitt ettermaele. Vi eier han alle.
Det var sterkt under bisettelsen å synge Internasjonalen, i Arthur Andreassens ånd:
Vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet, slik vil vi ha vårt samfunns lov. Og fra Nordal Grieg:
Til Ungdommen:
«Dette er løftet vårt fra bror til bror:
vi vil bli gode mot menneskenes jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn varsomt på armen.»