Hektisk trillingliv
Jannicke og Sunniva Venseth ante ingenting om hva de hadde i vente da de fikk beskjed om at de skulle bli trillingforeldre. I dag gleder de seg stort over det helt spesielle båndet mellom Julie, Nora og Tobias.
– Foreldrene våre hadde tre gutter, og ønsket seg en jente. Så fikk de tre, sier Tuva Nissen Hansen og ler.
SAMMEN MED TRILLINGSØSTRENE Oda og Anna bor hun i bygda Austad i Lyngdal. Familiens enebolig er omkranset av en stor plen og flere fotballmål. Her har tenåringene lagt ned utallige timer for å dyrke den store lidenskapen. I 12 år har de spilt på samme fotballag. Kveldene tilbringes gjerne i sofaen med en kamp på Tv-skjermen. Manchester United er favorittlaget.
Alenetid hører sjeldenhetene til. I tillegg til å spille på samme fotballag har de også gått i samme klasse mesteparten av livet. Soverom,
klesskap og vennegjeng har de også delt. Det er kun et halvt år siden 17-åringene flyttet inn på hvert sitt soverom.
– Blir dere aldri lei av hverandre?
– Jeg tror det hjelper at vi er veldig like og har de samme interessene. Når vi krangler er det kun om småting, og det blir fort glemt, forklarer Oda og smiler.
– Hvordan er det å vaere borte fra hverandre?
– Det går bra, for vi vet at vi snart får se hverandre igjen, sier Anna.
På spørsmål om de er eneggede eller treeggede roper de på moren for å få det avklart. De er treeggede. Det at de er trillinger er nemlig ikke noe jentene vier mange tanker. Derfor blir de alltid like forfjamset når jevnaldrende spør «Er det gøy å vaere trilling?».
– Vi vet ikke hva vi skal svare, for vi har jo aldri opplevd noe annet. Og vi føler oss ikke mer knyttet til hverandre enn hva vi gjør til brødrene våre, forklarer Anna.
– Det som er bra er vel at vi alltid har hatt noen å vaere med, siden vi alltid har vaert bestevenner, sier Tuva og legger til at det har vaert lite utestenging dem imellom gjennom oppveksten.
TENÅRINGENE MENER SELV at de er svaert forskjellige utseendemessig. De tror at flere er av samme oppfatning, da de i møte med nye folk ofte opplever å ikke bli trodd når de forteller at de er trillinger. Laerere oppigjennom har imidlertid hatt utfordringer med å skille Oda fra Anna.
Når det kommer til personlighet er alle enige om at den er «helt lik». De forklarer at ingen er saerlig glad i å ta plass, og at nye bekjentskaper ofte opplever dem som sjenerte. Etter litt diskusjon dem i mellom kommer fotballspillerne fram til at det som skiller dem fra hverandre må vaere at Anna er litt mer utadvendt, og mer teoretisk anlagt enn de to andre. Best på skolen er hun også. Trillingene understreker imidlertid at de ikke er opptatt av å konkurrere mot hverandre. Fra sidelinjen skyter moren inn:
– De er veldig like, men hun i midten (Tuva, journ.anm.) sover lengst!
I mars fyller lyngdølene 18 år, og valg av studieretning står for døren. Trillingene
forteller at de har forskjellige planer. De er forberedt på at de vil kunne ende opp i forskjellige byer.
– Det kan vaere gøy å prøve noe nytt, mener Anna.
– Jeg planlegger å satse på fotballen. Det vil bli litt rart å bo forskjellige steder. Jeg tror at jeg kommer til å savne dem, sier Oda.
– JEG TRODDE nok at jeg kom til å savne dem mer. Jeg klarer meg overraskende bra alene, sier Jesper Lokhorst og ler.
Han og trillingsøsknene Jordy og Mathilde vokste opp i Lyngdal. Som en liten kuriositet ble Lokhorst-trillingenes bilstoler senere solgt videre til de nyfødte Nissen Hansensøstrene.
Nylig har de 19-år gamle Lokhorst-trillingene skilt veier for første gang. Jordy flyttet til Mo i Rana for å studere sykepleie, og Mathilde flyttet til Stavanger for å studere sosialt arbeid. Jesper ble boende i hjembyen for å arbeide som snekkerlaerling. Han er fornøyd med å endelig ha hele foreldrenes loftsetasje for seg selv.
Søsknene er treegget og har ulikt utseende.
De har imidlertid et identisk arr under nesen. I likhet med mange flerlinger ble også Lokhorst-trillingene født for tidlig. Tre måneder. Arret er fra tiden i kuvøse. Jordy var den av dem som måtte tilbringe lengst tid på sykehuset. Han hadde problemer med lungene og utviklet astma.
– Når folk får høre at vi er trillinger er det noen som ikke tror på det. Og de som tror på det, saerlig de som har vokst opp alene, stiller da tjue spørsmål om hvordan det er å vaere trilling, forteller Jordy, som er med på videolink fra Mo i Rana for anledningen. Han fortsetter:
– Det er ikke slik at vi kjenner det på oss dersom en av oss har det vondt. Vi har ingen sjette sans. Det er nok mange myter.
19-ÅRINGENE HAR EN spøkefull tone seg i mellom. Ifølge snekkelaerlingen Jesper kunne ikke Jordy løftet en hammer om livet sto på spill. Alle tre er enige om at de er veldig forskjellige hva gjelder personlighet og ferdigheter.
– Jeg er nok mest praktisk anlagt, mens Mathilde og Jordy er mer teoretiske. De har all
Foreldrene våre hadde tre gutter, og ønsket seg en jente. Så fikk de tre.
Tuva Nissen Hansen
tid gjort det bedre enn meg på skolen, forklarer Jesper.
– Men på oppkjøringsdagen vår var jeg den eneste som bestod, fortsetter han og smiler stolt.
En ting har de likevel til felles, ifølge Mathilde. Samtlige er sta og liker å konkurrere med hverandre. Hun tror det er en konsekvens av at det falt naturlig for dem å sammenligne seg med hverandre hele oppveksten.
LOKHORST-SØSKNENE MENER AT det beste med å vokse opp som trilling er vissheten om at du aldri er alene. Som barn skøyv de ofte sengene sine inntil hverandre. De ønsket å vaere sammen hele tiden, til og med i drømmeland. Mathilde forteller at hun likevel kunne oppleve å bli utstengt av brødrene i oppveksten.
Til å begynne med spilte alle tre på samme fotballag. Da hun sluttet på fotball, og begynne på håndball, fortsatte brødrene. I tillegg til fotballinteressen delte Jordy og Jesper også andre interesser. Samt vennegjeng og soverom.
– Da var det nok ikke så stas for dem å bli med å leke med mine dukker, forteller hun og smiler.
Ingen av trillingene ønsker selv å få flerlinger i framtiden. «Det virker bare stress». Foreldrene deres fikk mye hjelp av besteforeldrene da trillingene var små. Senere har det kommet to søsken til, som nå er 6 og 7 år.
– Det har nok vaert slitsomt for foreldrene våre i perioder. Når én gråt, gråt alle. Jeg husker at jeg satt meg på brannslukningsapparatet som liten. Da måtte vi ta inn på hotell i en uke, for å vaske ned huset, sier Jordy og ler.
– Midt i jula, skyter Jesper inn.
– DA VI FIKK VITE at vi ventet trillinger reagerte vi veldig forskjellig. Jannicke fikk en reaksjon med en gang. Jeg tenkte bare at det var morsomt. Reaksjonen kom i ettertid. Uansett visste vi nok ikke hva vi hadde i vente. Det første året var ekstremt. Mating hver tredje time, forteller Sunniva Venseth.
Sammen med kona Jannicke Venseth har hun toåringene Nora, Julie og Tobias. Familien er bosatt i Farsund. Barna leker på gulvet i stua, under oppsyn av bestemor. De har nettopp kommet hjem fra barnehagen.
Med fulltidsstillinger, tre små barn og to hunder er hverdagen hektisk. Foreldrene forteller at det er lite rom for å vaere spontane i hverdagen. Alt krever planlegging
Uansett visste vi nok ikke hva vi hadde i vente
Sunniva Venseth
og trillingene er avhengige av rutiner. Dagene starter halv seks. Etter at hundene er luftet og Farsund-kvinnene har stelt seg, begynner de å kle på barna. Noe de beskriver som en krevende prosess, saerlig når gradestokken viser minusgrader og det kreves flere lag med ull.
Etter henting i barnehagen er det tid for middag, bading, kveldsmat og kveldsstell. Mødrene fordeler ikke oppgavene, men ønsker å gjøre de sammen.
– Er den ene ekstra sliten en dag, så tar den andre over. Det er viktig å huske på å se hverandre, mener Jannicke.
TOÅRINGENE ER VELDIG glad i musikk, og deres favorittaktivitet er å danse.
Ofte samtidig som de holder hverandre i hendene. De smitter hverandre med både gråt og latter. Noen ganger bryter alle tre ut i latterkrampe, uten at foreldrene har rukket å få med seg årsaken. – Det tøffeste med å ha trillinger er samvittigheten. Når du føler at du ikke strekker helt til. Det beste er å se det helt spesielle båndet mellom dem. Det er trygt å tenkte på at de alltid vil ha hverandre, sier Jannicke og smiler.
– De leker veldig godt sammen, også i barnehagen. Tobias er veldig flink til å samle jentene. Han kommer nok til å fungere som en fredsmekler mellom dem, sier Sunniva.
DET VAR SUNNIVA som gjennomgikk graviditeten. I uke 25 var hun på en kontroll, og ble umiddelbart sendt videre til Ullevål sykehus. Her ble hun liggende i syv uker, til de treeggede trillingene kom til verden. Hjemme i Farsund gjorde familien huset klart til de tre nyfødte. – Det var ikke det beste svangerskapet. Det var tungt, sier Sunniva.
– Vi har fått god støtte, men skulle vi fått trillinger på nytt hadde vi nok vaert enda mer mottagelige for hjelp, sier Jannicke.
De kjente ikke til noen trillinger før de fikk det selv. Nå har de imidlertid blitt kjent med flere trillingforeldre gjennom Instagram. Sammen utveksler de tips og sender hverandre klaer som barna har vokst ut av.
– Ønsker dere flere barn?
– Vi er godt forsynt, utbryter Sunniva og ler.