Desember-religiøsiteten – lever den fortsatt på Sørlandet?
Vi er fremdeles i november, men snart er det desember og adventstid. Desember har blitt forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest. I følge Virke kommer vi i år bruke ca. 12.500 på julehandelen. Det er 3 prosent mer enn i fjor!
Men desember er noe mer, advent og julehøytiden åpner opp. Ja, desember rører ved noe av det dypeste i oss. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører hos oss. Og denne delen av livet er noe vi sjelden snakker med andre om. Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noen fasitsvar på hva som er den riktige måten å feire jul på. «Ta jula tilbake» er et slagord. Men kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fort moraliserende. Og dårlig samvittighet er noe vi nordmenn har nok av ellers i året. Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er det dårlig samvittighet. Barnet står sentralt i julehøytiden. Han som ble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk de utstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha mennesker trøst og håp. Kjaerlighetens budskap sprengte grenser. Det er det vi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamle problemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjent landskap med et åpent sinn. Kanskje skulle vi for å kunne møte den religiøse lengsel erklaere de dogmer som ikke fremmer toleranse og kjaerlighet for døde? Da ville muligens religiøsiteten vare mer enn en måned i året?
Det er for tiden mange aktører på det religiøse marked. Og folk tror i øst og vest. Skal Den norske kirke fortsatt vaere en åpen og lyttende folkekirke må den forsøke å bli mindre saksorientert. For i kirken må vi alltid mene noe. Vi er i ferd med å få en menings-kirke! Hvor har det blitt av undringen og tilbedelsen? En kirke som har svar på alt, også spørsmål som ikke folk er opptatt av og derfor lar vaere å stille, kan ikke vente å fange opp den åndelige og religiøse lengselen som i dag finnes i samfunnet.
Stadig flere mennesker klarer seg tilsynelatende bra uten kirken. Men vil kirken på sikt klare seg uten mennesker? Vi trenger en kirke som ikke diskriminerer, men inkluderer alle søkende. Nettopp derfor er det så viktig at kirken møter menneskers religiøse lengsel med åpenhet nå i desember og ikke fordømmer alle dem som deltar i forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest.
Skarpskodde teologer og forkynnere skal ikke få ta undringen og dragningen mot det mystiske fra oss. I det norske folk har det i de seneste år foregått en vending mot filosofiske spørsmål, følelser, det mystiske og undring. Dette kommer tydelig til uttrykk før kirkeklokkene kimer høytiden inn.
En beretning fra Det nye testamente, en fantasiskapende legende er fortellingen om de hellige tre konger. Den har noe mystisk og hemmelighetsfullt over seg og appellerer til vår åndelige lengsel. Historien er naermest blitt barnelaerdom i Norge og har blitt fortalt og gjenfortalt. I denne prosessen har den blitt oppdatert og fått nye farver.
Middelalderveerversjonen møter vi hos Grundtvig når vi synger «Av Saba kom de konger tre…» Det er ikke dekning for dette i beretningen hos Matteus. I teksten står det heller ikke om hvor de kom fra, heller ikke at de var konger. Men Grundtvig har ikke diktet dette selv. Han har nok hentet dette stoffet fra den gamle kirkelige fortellertradisjon som har et eventyrpreg over seg. Smeltet sammen med juleevangeliet hos Lukas har fortellingen blitt en sentral del av julebudskapet for mange nordmenn. Barnet og stjernen har de felles. Stjernen ledet dem til barnet. Så det er ikke sant at det ikke er noe midt inni jula, bare rundt omkring,
Men skal folkekirken gjøre døren høy og porten vid, bør den ta Ola Nordmanns religiøse søken på alvor. Den har mye å laere av folkereligiøsiteten som spiller på et stort register av tanker og følelser. Vi ikke baerer med oss gull, røkelse og myrra som de tre kongene fra østen, men i likhet med dem er vi sannhetssøkende og baerer med oss en lengsel og håp, noe vi virkelig trenger i disse tider!
For mange hører fortsatt julegudstjenesten med. Barndommens julegudstjenesteog alle minnene er viktige for meg. Vi hører juleevangeliet og synger «Deilig er jorden». Salmen er på mange måter en protestsalme. B S Ingemann skrev den i 1850 mens han var rystet over den brutale krigen mellom Danmark og Preussen. Men det er ikke bare en protest! Salmen er også fylt av drømmer og håp- en tid uten krig og fattigdom hvor «menneskeverd» er mer enn et begrep ved festtaler!
Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er det dårlig samvittighet. For det klarer vi sørlendinger å få uten kirkens medvirkning.
Hvor har det blitt av undringen og tilbedelsen?