Kvotesystemet og Co2-kompensasjonsordningen – inntekt eller utgift?
Co2-kompensasjonsordningen kompenserer industrien i såkalt kvotepliktig sektor for deler av økningen i kraftpris som følge av økt kvotepris på Co2-utslipp. Co2-kompensasjonsordningen er en integrert del av EUS kvotesystem og benyttes av alle industriland i EU samt Norge. I statsbudsjettet for 2023 ble det innført et gulv på 200 kr, som betyr at staten bare kompenserer for den delen av kvoteprisen som overstiger 200 kr. Som en del av enigheten med budsjettpartner SV, ble det bestemt at regjeringen skulle gå i dialog med industrien for å finne en baerekraftig langsiktig løsning for ordningen.
Dette har ikke skjedd, tvert imot har regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2024 økt prisgulvet til 375 kr, uten dialog og stikk i strid med sin egen Hurdalsplattform.
Begrunnelsen var at Co2-kompensasjonsordningen blir for dyr når kvoteprisen øker. Det er en begrunnelse som ikke gir mening.
En utredning fra Oslo Economics viser at den norske stat har langt høyere inntekter fra kvotesystemet enn utgifter til Co2-kompensasjonsordningen. For 2021-2030 er det anslått at staten vil ha inntekter på 632 milliarder kroner som følge av kvotehandelssystemet. Inntektene fra direkte kvotesalg er beregnet til 39 milliarder kroner og Co2-påslag i kraftprisen gir økte inntekter på 593 milliarder kroner. Anslaget legger til grunn en kvotepris på 800 kr/tonnet, som er lavere enn den faktiske kvoteprisen hver eneste måned hittil i 2023, noe som tilsier at staten kan få enda høyere inntekter enn anslaget fra Oslo Economics.
Statens utgifter til Co2-kompensasjon til kraftforedlende industri, altså virksomheter som Alcoa, Norsk Hydro og Elkem, ble i statsbudsjettet for 2023 anslått til 78 mrd. i perioden 2022-2031. Staten har med andre ord langt høyere inntekter fra kvotesystemet enn utgifter til Co2-kompensasjonsordningen. Så når regjeringen hevder at ordningen blir dyrere, så er ikke det sant. De absolutte tallene øker, men utgiftene ligger stabilt på ca. 13 % av inntektene gjennom hele perioden, gitt et prisgulv på 200 kroner.
Det som foreslås nå er å pålegge industrien å ta en enda større del av ulempen med prissmitten fra et felles kraftmarked, via EUS kvotesystem, selv. Økningen i utgifter for perioden er beregnet å vaere cirka 42 milliarder kroner sammenlignet med sånn som ordningen var i 2022.
Norsk kraftforedlende industri konkurrerer mot land med høye utslipp og lave energipriser og som heller ikke er omfattet av et fungerende kvotesystem, sånn som i Norge. På tross av at norsk industri bruker utslippsfri vann- og vindkraft, rammes industrien av økt Co2pris på gass- og kullkraft i EU.
I Hurdalsplattformen slår regjeringen fast at de vil:
«Videreføre og styrke Co2-kompensasjonsordningen, eller tilsvarende ordninger så lenge det er behov, for å sikre
industriens konkurranseevne og hindre karbonlekkasje».
Det handler om miljøpolitikk, distriktsarbeidsplasser og velferd. Vi er avhengige av å ha konkurransevilkår som trygger allerede etablert industri, sikrer framtidige investeringer og legger til rette for etablering av ny grønn industri i Norge. Her er Co2-kompensasjonsordningen helt avgjørende.
Lista Kjemiske Fagforening krever forutsigbare og baerekraftige rammevilkår, vi krever at CO2- kompensasjonsordningen skal utvikles, ikke avvikles!