La ikke katten fryse i hjel i kulden

Den siste uka har media omtalt to katter som har frosset i hjel. Den ene ble funnet i Larvik, fastfrosset til bakken og så maltraktert av kulde at den ikke kunne identifiseres. Den andre katten hadde lagt seg inntil et kumlokk i Stavanger i et forsøk på å varme seg litt, og der tok livet slutt.

Mange andre katter får samme skjebne. De gjemmer seg bort i bakgårder og iskalde uthus der de fryser i hjel. Katter er varmekjaere dyr som ikke er tilpasset den norske vinteren. Under 5 kuldegrader kan vaere kritisk for en katt, og mange steder har det vaert mer enn 20 kuldegrader.

Det er titusener av hjemløse katter i Norge. De fryser konstant nå, og mange får frostskader på ørene og potene. De finner lite mat, de sulter, blir syke og tørster når vannkildene fryser. Ingen vet hvor mange katter som dør i løpet av vinteren, men det er mange. Når våren kommer får de overlevende nye kull med kattunger, og den vonde sirkelen av lidelse fortsetter.

Vi må bry oss mer. Det er vår plikt å hjelpe dyr som er i nød. Kommer man over en hjemløs katt eller en neglisjert eid katt, gi den mat og vann, ta den inn i varmen og søk etter eier eller kontakt en hjelpeorganisasjon. En nødløsning kan vaere å lage til en lun soveplass, helst et isoporhus, som er enkelt å lage ved å kle en plastkasse med tak innvendig med isopor. Der kan katten ligge lunt og varme potene.

Norske myndigheter og politikere må også bry seg. De kan ikke fortsette å snu ryggen til kattenes lidelser. Mattilsynet har satt seg imot lovpålagt Id-merking, selv om dette enkle tiltaket kan forebygge hjemløshet hos katter og gi veterinaerer og hjelpeorganisasjoner et verktøy til å gjenforene bortkomne katter med eierne. Det vil samtidig heve kattens status. Pålagt kastrering kan hindre uønska kattungekull og spare mange katter fra å sulte og fryse i hjel. Det vil samtidig spare livet til millioner av småfugler.

Som et av verdens rikeste land har vi midler og mulighet til å hjelpe dyr som lider, enten det er i fjøs eller hjem eller blant dyr som ikke har et hjem. Det er bare viljen det skorter på. Frivillige kjemper alene for å redde liv, men det finnes ikke nok fosterhjem eller ressurser til å hjelpe titusener av hjemløse katter. Ofte kobles hjelpen inn for sent, som med katten Prinsen i Bjørnafjorden kommune, som ble et symbol for forlatte og hjemløse katter. Han gikk flere måneder i et område og stod i vinduene og skrek om hjelp. Da Dyrebeskyttelsen endelig ble tilkalt, fant de ham død i en garasje, sultet og frosset i hjel mellom hus der ingen ville gi ham det lille han bad om – mat og varme.

Vi kan ikke vaere bekjent av en slik situasjon. Vi kan ikke godta at de svakeste blant oss ikke får hjelp. Nå må myndighetene våkne og Mattilsynet må oppgi sin passive rolle. De frivillige har bedt om hjelp lenge på vegne av titusener av katter som lider. Nå må de bli hørt.

Vi kan ikke vaere bekjent av en slik situasjon