Staten kan ikke løse alle sørlendingenes problemer
De fleste av oss opplever at livet i perioder kan vaere vanskelig, fylt av problemer. Heldigvis har vi et velutviklet velferdssamfunn her i landet hvor den offentlige sektor spiller en stor rolle. Det vil den fortsatt gjøre.
Likevel, tiden er overmoden for en debatt om forholdet mellom offentlig sektor og den norske borger. Det er på høy tid at vi nå får troen på mennesket tilbake. Vi har ressurser og kreativitet og er sikkert i stand til å løse mange problemer på egenhånd.
Selvsagt er det viktig med et finmasket sikkerhetsnett. Vi skal vite at hjelpen er der hvis vi virkelig trenger den. Må vi på sykehus, skal vi få nødvendig hjelp. Derfor er det naturlig nok debatt om hvilke tjenestetilbud sykehus på Sørlandet skal ha. Men er vi i ferd med å overlate alt til offentlig sektor? Vi forsøker ikke en gang å ordne opp i noe selv før vi henvender oss til fellesskapet, kommune, fylkeskommune eller stat.
Og vi blir stadig mer likegyldige. Vi bryr oss ikke om andre. Hvorfor bry seg om dem? Det gjør jo fellesskapet! I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt vil egoismen seire. Men hvis de offentlige tjenester styrkes fordi vi ikke bryr oss og tar ansvar, er det fare på ferde for kongeriket. Det er direkte forkastelig og vitner om dårlig moral at de offentlige tjenester vokser og vokser fordi vi som borgere bare krever mer uten selv å yte noe for fellesskapet. Det er derfor en evig utfordring å balansere mellom en sterk offentlig sektor på den ene siden og individets
frihet og selvrealisering på den andre siden. Vi må vaere nok til å innrømme at balansen mellom det personlige ansvar og fellesskapet/det offentlige ikke fungerer godt nok i det norske samfunn i dag.
Etterkrigsgenerasjonen som jeg selv tilhører, er naermest laert opp til at ethvert problem må løses av politikere, lokalt og sentralt. Kanskje vi burde bli flinkere til å spørre oss selv om vi selv kunne løse problemet. På den måten kunne de som trenger hjelp bedre enn oss få et bedre liv.
Vi bryr oss ikke noe saerlig om dem som trenger vår støtte. Kanskje har det har å gjøre med at samfunnet er så godt som renset for dyder som mot, tapperhet og nestekjaerlighet. Velferdsstaten hvor det offentlige skal gjøre alt for oss fra vugge til grav har liten plass til disse dyder. Mens vi mister kontakten med energiske og handlekraftige dyder, sitter vi foran skjermen og blir begeistret over norske vinnere.
Politikk er spørsmål om økonomi og fordeling. Men det er en grense for offentlige tjenester og velferd selv i et av verdens rikeste land. Og de neste årene kan bli vanskelige. Det er mørke skyer. Krig, miljøproblemer og større økonomiske forskjeller skaper usikkerhet og bekymringer. Dette er noe vi må bli flinkere til å leve med.
Og la meg legge til: Verdier som vennskap og kjaerlighet kan ikke offentlig sektor gi sine borgere. Det er det vi som sørlendinger må gi hverandre.
Og vi blir stadig mer likegyldige. Vi bryr oss ikke om andre.