Ble lei av A4-livet - flytter til Romania
I Spangereid bor familiene Stensland og Jortveit, hvor de lever et et helt vanlig A4-liv. I august starter en ny tilvaerelse som misjonaerer i Romania
I et stort hus på Spangereid i Lindesnes møter vi venneparet Jonny og Anette Stensland og Åse Lene og Gard Jortveit.
Åse Lene er oppvokst i huset, mens Jonny og Gard er født og oppvokst på Svennevik i Lindesnes. Anette er fra Lyngdal.
– Det er en lang historie. Åse har jo vaert i Romania et års tid tidligere. Så ble Gard introdusert for dette, og så var han nede en tur. Gard spurte så om jeg ville vaere med, og jeg var tvilende. Gard sa han skulle betale. Da tenkte jeg «gratis guttetur? LETT» - så da ble jeg med ned.
Slik starter introduksjonen til Jonny om hvordan ideen til Romania-turen startet opp.
– Før «gutteturen» hadde Anette vaert med på en ungdomstur sammen med «Make a change» - som er prosjektet som startet det hele for oss. Jeg var veldig lukket, da Anette sa at jeg burde oppleve reisen og prosjektet. Men da jeg og Gard kom hjem fra «gutteturen» funderte jeg over livet med henne. Jeg følte at alt liksom gikk på rundgang. Man drar på jobb, er hjemme med barna, sover - og slik gjentar det seg. Da tenkte jeg at vi måtte gjøre noe, forteller han.
Bor sammen
– Åse Lene og Gard var jo på leting etter hus, og da husker jeg at jeg tullet med «skal vi ikke flytte sammen, reise ned til Romania og hjelpe til?», sier Jonny. Spøken hans ble etter hvert realisert. Nå bor venneparet og deres barn sammen i det store huset på Spangereid, hvor de har bodd sammen i ett år. Stensland-paret har tre barn, mens Jortveitparet har ett barn, og ett barn på vei.
– Jeg er overrasket over hvor godt det har gått å bo sammen. Det er mange som stusser det, og jeg var vel også litt skeptisk i starten. Men jeg trives veldig godt, sier Gard.
Huset er adskilt, slik at parene har hver deres del av huset.
– Noe av grunnen til at vi ønsket å bo sammen, er fordi vi ønsker å stå litt fritt. I tidligere bolig var det litt vanskeligere å ta frihet til reiser, fordi det var et dyrere hus å eie. Altså det gikk jo, men vi har mye mer frihet her vi bor nå, forteller Jonny.
Selge seg ut
Damene jobber sammen i kundeserviceavdelingen i bedriften Dignity Collective, som investerer i norske influensere.
Jonny jobber som elektriker, hvor firmaet tok det fint at han ønsket å reise bort for en periode.
Gard driver et eget rørlegger-firma, noe som holdt han litt igjen før han bestemte seg ordentlig for å reise til Romania.
– Det var litt tøft å gi opp. Jeg skal selge meg ut og slutte i firmaet. Når jeg kommer tilbake må jeg se litt an hva jeg ønsker å jobbe med. Rørlegging er det eneste jeg har gjort hele livet, så det skal bli gøy å gjøre noe annet nå, sier han.
– Vi skal flytte
– På tur nummer tre besøkte vi familiesenteret hvor vi skal bo nå. Da kjente jeg at «her skal vi bo», og siden har vi holdt på det. «Vi skal flytte til Romania» sa jeg ofte. Det var ikke alle som var så gira på det. Men etter vi flyttet til boligen vi bor i nå begynte konene å spørre om når vi skulle flytte til Romania. Jeg tenkte da tilbake på det kallet jeg fikk på at vi skulle ned dit. Da ble det bestemt at vi venter til Noah (mellomste) er ferdig i barnehagen, slik at han kunne starte direkte på skolen i Romania, sier Jonny.
Reiser i august
– Jeg synes det var godt vi planla i et og et halvt år før vi skulle reise. Ting tar tid å få på plass, sier Anette.
Familiene reiser i august, fordi de ønsker norsk sommer. Skolen i Romania begynner heller ikke før i september, så de mener det er greit å ha den ene måneden hvor de kan etablere seg på deres nye hjemsted.
– Med mennenes faglige kompetanse innen rør og elektro, har de bidratt til flere praktiske oppgaver i Romania de siste turene de har vaert der. Prosjektet de har jobbet med er hvor vi skal starte menighet. Vi har jo ikke bestemt oss for å flytte for godt, men vi skal gi det en sjans på ett år. Vi håper at trivselen er der slik at vi kan oppholde oss der lenger. Det blir veldig spennende. Men det er ikke slik at vi vet alt vi skal vaere med på enda, fortsetter hun.
Barnas respons – Hvordan har barna deres respondert på denne turen?
– Vi var i Romania i tre uker i sommer, og det er jo vanskelig å sammenligne det med å flytte ned, men da koste ungene seg. Dit vi skal flytte er et stort område med inngjerdet hage. Det er veldig trygt for barna. Det er naerme skolen også. Det er jo mer det at de lurer på «hvor lenge skal jeg vaere borte fra vennene mine?», innleder Anette.
Alle foreldrene er enig i at det er nok den store usikkerheten med å ikke vite hvor lenge de skal vaere i Romania som kanskje kan vaere belastende for barna.
– Spesielt for sønnen vår som er med på førskoletreff her i Norge, men som ikke skal begynne i første klasse sammen med dem. Samtidig når vi prater med barna så gleder de seg. De ser frem til at de skal ned til vennene sine som de har truffet før, sier Anette.
Videre forklarer hun at de ønsker å ta med et konsept som de selv har i deres menighet, ned til Romania.
– Vi prater mye om at vi kanskje kan ta med «Super onsdag» videre. Det er et konsept for alle, med middag for familien, og aktiviteter for barna. Da kan hun eldste komme med forskjellige ideer til hvordan vi kan løse det, sier hun.
– For alle tror jeg det blir litt deilig å komme ned og starte rutinene der nede, sier Åse Lene.
Ny hverdag
Åse Lene forteller at skolehverdagen er kortere i Romania, enn hva den er i Norge. Allikevel tror hun at det vil kreve mer tid til lekser på grunn av språket.
– Vi skal også ta en nettbasert skole som heter «Globalskolen». Det gjør at man får norsk, KRLE og samfunnsfag. Så når vi flytter tilbake igjen kan man hoppe inn igjen i trinnet de er kommet til. Det vil jo og bli en del man må huske å gjøre, smiler Anette.
Videre forteller lyngdølen at de vet er at det er en del menigheter som sender ned blant annet ungdomsteam, hvor basen deres kommer til å vaere der familiene bor.
– Vi kommer til å ha planlegging av teamene som kommer. Det tror jeg blir kjempegøy. Vi skal bo på Rasa, der har vi god plass både ute og inne som vi håper å kunne invitere lokale folk til for eksempel middag eller grillparty. Slik at vi kan bygge relasjoner i naermiljøet, forteller hun.
– Vi skal vaere med å plante en menighet med misjonaerparene. Vi jobber og med de fattige i de fattige nabolagene. Vi har og hus-kirker hvor det er møter to dager i uken. Det er jo et tøft område. Det kommer vi og til å vaere en del av, sier Gard
- Vi har jo en på vei og, så det kan bli spennende at barnet starter livet sitt i Romania, avslutter Åse Lene.