Vi må tenke nytt for å ikke parkere unge utenfor

Regjeringen har rett i at for mange står utenfor det viktige fellesskapet arbeidsplassen er. Nettopp derfor må vi tørre å tenke nytt om systemet.

Statssekretaeren til arbeids- og inkluderingsministeren retter hardt skyts mot forslaget mitt om å ikke gi 100 prosent uføretrygd til personer under 30 år - med noen åpenbare unntak. Jeg synes det er fint å se at forslaget er med på å løfte en viktig debatt om hvordan vi kan skape et samfunn med muligheter for alle. Jeg har full forståelse for at forslaget virker drastisk. Men når stadig flere faller utenfor arbeidslivet i ung alder, må tørre å tenke nytt og større.

Mer enn hver tiende nordmann i arbeidsfør alder mottar uføretrygd. Det er over 360.000 mennesker, og NAV forventer en fortsatt økning i antall uføre i 2024. I Norge er det er nesten dobbelt så mange uføre sammenlignet med Sverige. Det til tross for at Sverige er 5 millioner flere innbyggere enn oss, og at nordmenn ikke kan sies å vaere mye sykere enn svensker.

Spesielt er andelen unge uføre rekordhøy - og den vokser. I Norge får altså stadig flere beskjed om at arbeidslivet ikke har bruk for dem i svaert ung alder. Sannsynligheten

for at de noen gang kommer tilbake til jobb eller utdanning er lav. Dette til tross for at mange både kan og vil vaere i aktivitet, og at aktivitet i seg selv kan vaere god medisin for mange.

Ikke bare taper vi som samfunn stort på denne utviklingen, men også enkeltmenneskene det angår. Den største velferden vi kan gi den enkelte, er en jobb som bidrar til at de kan forsørge seg selv og sine med sin egen lønn, får brukt interessene sine og blir en del av et arbeidsfellesskap. Å bli frarøvet muligheten til å oppleve dette allerede fra ung alder er en stor påkjenning for den det gjelder.

Derfor har vekslende regjeringer naturligvis jobbet for at faerre skal bli uføretrygdet i ung alder. Likevel har vi ikke lykkes med å redusere antallet unge som blir uføretrygdet, og Støre-regjeringen er ikke et unntak. Bare i år skal regjeringen bruke store penger på å øke nivået på uføretrygden og arbeidsavklaringspenger, samtidig som de kutter i flere tiltak som skulle få flere til å prøve seg i jobb.

Regjeringspartiene skrotet sammen med SV forsøket med arbeidsorientert uføretrygd, som skulle gi flere unge uføre mulighet til å jobbe fleksibelt så mye som helsa tillater, mot lønn og trygd i kombinasjon. Alternativet til dette er 100 % uføretrygd.

Regjeringen øker heller ikke antall varige tilrettelagte arbeidsplasser i tråd med behovet. I tillegg dropper de Solberg-regjeringens inkluderingsdugnad som skulle sørge for at flere med funksjonsnedsettelse og flere med hull i Cven fikk rett på ledige stillinger i offentlig sektor.

Jeg mener det er feil vei å gå. Og selv om jeg er enig med statssekretaeren i at det trengs mer tidlig innsats, satsing på skolen og bedre samarbeid mellom det offentlige og private – er det i stor grad tiltak vi allerede gjør. Men enighet om disse tiltakene kan ikke vaere et argument mot å diskutere hvordan NAV møter unge som er i ferd med å falle ut. Da må vi tørre å løfte debatten opp ett nivå uten å havne i skyttergravene, slik regjeringen dessverre ser ut til å gjøre.

Det er bakgrunnen for at Høyre i vårt programarbeid diskuterer større endringer på systemnivå. Systemet i dag fungerer verken for de som kan jobbe – eller for de som skal få uføretrygd. Mange som skal ha uføretrygd blir ventende lenge i usikkerhet før de får en endelig avklaring, og de som blir avklart blir i stor grad satt på uføretrygd uten saerlig oppfølging i etterkant. Selv de som kun får gradert uføretrygd ender ofte opp med å bli 100 prosent trygdet fordi graderingen tar utgangspunkt i at man enten er helt ufør eller helt arbeidsfør bestemte dager i uken. Sånn fungerer det ikke for de fleste.

Høyres utgangspunkt er at samfunnet aldri skal gi opp mennesker. Vi ønsker at flere av de som vil jobbe, men kanskje bare kan jobbe litt, skal få muligheten til nettopp det. De aller fleste unge uføre havner på trygd fordi de sliter med psykiske plager, og for mange kan arbeidsfellesskap og mestringsfølelse vaere nettopp det som gjør hverdagen lysere. Om det så bare er snakk om noen timer i uka. I Sverige har mer aktivitetsplikt gitt resultater, og vi har grunn til å laere av dem.

Vi skal selvsagt ta vare på de som skal ha 100 prosent uføretrygd. Men mange av de som står utenfor i dag både kan og vil jobbe noe. Da kan vi ikke ha et system som setter dem på utsiden.