Lange netter...
Nettene... disse lange nettene.
Klokka går, alle de andre sover - til og med den firbeinte snorker ute i ganga.
Det verker sånn i ribbein og muskelfester, jeg er så lei.
Lei av disse lange nettene..men, så hører jeg havet buldre, bølgene som taktfast slår mot land.
Da vandrer tankene, til «Støa» en blikkstille vinterkveld med et varmende bål.
En solrik dag med lekende barn,krabbefisking og bading.
St.hans,med grilling,familie og mye latter.
En formiddag der det blåser opp i stormog jeg kjenner vinden river i håret,og saltvannet pisker mot kinn.
Støa er god medisin, en samlingsplass for familie og venner. For meg,ei trygg havn.
Nettene ja,når kroppen krymper seg ved hver minste bevegelse..da er de er lange disse nettene.
Men tankene står ikke stille,de sviver rundt-om hvor mye jeg har. Hvor rik jeg egentlig er.
En skal nemlig ikke så mange år tilbake, for å finne den meg som nesten hadde gitt opp.
Den meg som var skadeskutt og uten håp.
Lange netter, med kramper i ryggen... Natta er fortsatt lang...
Men de fysiske smertene, de vonde ledd og muskler - klarer ALDRI å ta fra meg det håpet jeg nå er fylt med.
Lange netter, der takknemligheten for venner og familie gjør det vonde bedre.
Mørke lange timer, der jeg ser tilbake på de jeg har mistet på veien - de som ble slukt av fortvilelse og maktesløshet, de som bukket under og forsvant. Det kunne vaert meg.
Takknemligheten til de som aldri ga meg opp-den er enorm.
De som ble mine «psykologer» og «førstehjelpsmannskap» - de som pekte på,og lot meg finne MIN verdi.
Lange netter... i min egen seng, mitt eget hus, min heim... min trygghet.
Takknemlig for de som lar meg få bidra med mat og kakebakst-kjøkkenet er nemlig den flotteste «sykestue».
Der blir frustrasjon tatt ut på en gjaerdeig - for man trenger ingen boksesekk når man har deig!
Tankene blir oppslukt av oppmåling og veiing, at eggehvitene skal vaere helt uten antydning til eggeplomme, og at perlesukkeret MÅ vaere svensk! Det meste blir glemt når det piskes og kjevles. Min bakeboble.
På kjøkkenet finner jeg ro.
Lange netter...blir til tidlig morgen. En ny morgen...en ny dag.
Lange netter...fyller meg ofte
Der blir frustrasjon tatt ut på en gjaerdeig - for man trenger ingen boksesekk når man har deig!
med takknemlighet og glede.
Det vil kanskje ta tid å komme ned loftstrappa -men som man ofte sier;man kommer alltids ned.
Jeg kommer ned. Til en ny dag.
Til han som venter med kaffien ved kjøkkenbordet.
Lange netter..og jeg er takknemlig - jeg lever. Jeg ER!