Regionens skomaker går videre
De siste ti årene har tobarnsmamma Julie Fuglesang Larsen vaert regionens faglaerte skomaker, men nå er det snart slutt.
Etter god betenkningstid har Larsen bestemt seg for å ta en pause.
I mai stenger dørene til Listers eneste fulltidsskomaker.
– Nå har jeg jobbet alene i ti år, og over tid trenger man kollegaer. Det blir ensomt, og små bagateller blir etter hvert store ting, beretter hun med et smil fra arbeidsstolen sin.
Hun er spent på hva pausen vil innebaere. Kunnskapen vil alltid følge med henne, det sitter i hendene. Hvem vet om hun kommer tilbake til yrket med tiden? Men nå er tiden moden for et avbrudd og tenke nytt.
TANKEN OM SKOMAKERYRKET satte seg for alvor i 2011. Da Julie og ektemannen bosatte seg på Hidra. – Hvis vi bodde her hadde jeg muligheten til å ta sjansen på et såpass utfordrende prosjekt, forklarer hun.
For Julie var det viktig å drive på med noe som engasjerte.
– Jeg er opptatt av miljø og klima, og i dette yrket kan man reparere for videre bruk med bedre kvalitet. Man kan ha en god sko over lang tid i stedet for å bytte ofte og egentlig alltid ha dårlige sko.
Når hun så en skomakerbutikk begynte hun å stille spørsmål for å finne ut mer. Kort tid etter førte tilfeldighetene det til at hun kunne få jobb som laerling ved en skomakerforretning i Grimstad. Der ble hun vaerende de neste 2,5 årene.
I 2014 åpnet hun dørene til Skomaker Fuglesang.
– Jeg var gravid med førstemann da jeg startet opp her, men jeg tenkte at «hvis jeg venter til etterpå kommer jeg ikke til å starte opp, så jeg må begynne nå eller så blir det ikke noe av» forteller hun.
Bestillingene kom fra dag én, og skomakeren kan uten tvil bekrefte at det er marked for forretningen.
– NÅ HAR JEG vaert her i ti år og fortsatt kommer det nye kunder, så det er egentlig dumt å slutte nå som folk er blitt kjent med at det finnes skomaker, sier hun lattermildt.
Noe av det fineste med karrieren er at den har støttet seg på hennes verdier, hvor hun får gi nytt liv til ting.
– Det har vaert en veldig motivasjon for å holde på, og det gjør det vanskelig å slutte. Det kan vaere jeg kommer tilbake til det på en annen måte, men ikke ved at jeg står alene på et verksted. Kanskje jeg kan støtte andre som driver med håndverk. Det er derfor jeg trenger en pause, for å finne ut av hva det blir. Det er veldig spennende, forteller hun entusiastisk.
DE FLESTE BESTILLINGENE hun mottar er reparasjoner på sko, sømmer som er slitt, skifte glidelåser og fôring av skoene. Samt liming, reparasjon av flikk på hael og og nye såler. Men det er ikke bare sko hun jobber med, det er også bukser, vesker og annet tekstil.
Inne i butikken er det masse utstyr. Hyller med skobørster, stell og impregneringskremer. På veggen innerst i lokalet henger mange lester som man modellerer skoen rundt. Over arbeidsbenken står eldre skopar utstilt av ren nostalgi. Disse er det kunder som har funnet hjemme eller på loftet og er gitt til skomakeren.
Underveis i intervjuet hjelper hun et par kunder som har kommet for å hente bestillinger. En har fått fikset på en bukse, mens den andre har fått ny glidelås på skoen.
– Greia med skomakeryrket er at du kan ikke bare begynne som skomaker, man må laere seg det for det er så mye materialkunnskap og man må få det inn i hendene. Med sko har man kombinasjonen med at det skal vaere mykt, for det skal sitte på en fot uten å gjøre vondt, og vaere slitefast ned mot asfalten, i tillegg til at man har det ortopediske i tilfelle kunden har noen problemer med foten. Man må ha kunnskap om anatomi og fotens bevegelse, for skoen skal vaere i bevegelse hele tiden, så det setter ganske store krav til materialene.
NATURLIG NOK SPØR avisen hvor lang tid en god, solid sko har i forhold til de masseproduserte billige skoene. Ifølge Julie har de henholdsvis cirka ti års levetid med reparasjonsbehov imellom på solide sko, mens vanligvis tre års brukstid på de enkleste. De dårligste skoene man får kjøpt varer i cirka tre måneder, det kommer helt an på bruken, forklarer hun.
– Det kommer an på kvaliteten på materialene som brukes i produksjonen, og om man kutter ned til minst mulig bruk av materiale for å ha stor produksjon og produsere flest mulig. Da tjener man på å kutte fem millimeter her og der. Men det er ikke fortidsnostalgi i svaret, for før varte skoene lenger, men folk hadde ikke råd til sko. Vi er jo glade for å ha rimelige sko slik at man kan kjøpe fottøy etter ulikt bruk, selv om det ikke er bra for miljøet.
Hittil har Julie produsert 15 par sko av egen hånd. Men det er ikke noe hun gjør forretning ut av.
– Å reparere og å lage nye sko er to forskjellige greier; og begge deler krever mye tid. Derfor må en velge én av delene når man skal drive en bedrift. Noen i Oslo gjør begge deler, men de har ansatte. Jeg har ikke tid til å sitte og lage sko i jobbsammenheng, for du vet du ikke får betalt for det. Et par ville kostet 30.000 kroner, da an du ikke gjøre det halvveis.
Det kan fort gå mellom 30 til 60 timer på å lage et par sko med klassisk håndsøm. Det avhenger av hvor dyktig man er på håndlaget, og om det gjøres av erfaring, forklarer hun. Også ved moderne sko som lages på fabrikk kreves det mye mer håndarbeid enn man gjerne ser for seg, ettersom skoen består av mange deler og ulike materialer.
– HVILKE TYPE SKO bruker du som er skomaker?
– JEG HAR ikke tid til å lage sko til meg selv, men jeg kan heller ikke gå på skobutikken for jeg ser bare hva som vil gå galt med dem! sier hun og ler.
– Så jeg går med sko jeg har fått fra venner og bekjente, fra en klesbytter-gjeng jeg er
med i. Det er veldig gøy, for det er sosialt og man får gjerne historien bak et plagg. Og så går det på rundgang.
Etter litt betenkningstid kan hun trekke frem et par sko fra Tagyourshoes som hun bruker. De er designet på Flisa i Innlandet og produsert «made to order» i Columbia.
– Hvis folk er interessert i sko og klaer som ikke er masseprodusert finnes det massevis av små merker og designere og bedrifter som man finner på nett. Og begynner én først å søke etter det finner algoritmene flere til deg. «Netthandel» kan brukes til det en selv ønsker. Det får skylden for mye overforbruk, men er også er verktøy for små merker med høy etisk standard, formidler hun.
I LISTER ER Julie den eneste skomakeren som har yrket som fulltidsjobb.
Ifølge 39-åringen har de fleste store byer én skomaker, men de dekker gjerne et stort antall innbyggere. Og skulle en skomakerforretning ikke ha tid eller legge ned, er det gjerne lang tid til neste.
– Det er så lite at det er ikke et fungerende arbeidsmarked. I Oslo er det flere som trenger skomakere uten å få tak i fordi det finnes ikke folk som kan yrket. På skolen i
Fredrikstad er det fem plasser i året for å bli skomaker, men man har ikke forventning om å bli ansatt noe sted etterpå, så de som tar utdannelsen planlegger å enten drive for seg selv eller noe annet.
– Da virker det ikke som det er store fremtiden for yrket?
– Jeg føler det er økt etterspørsel og betalingsvilje blant kundene nå enn for ti år siden, men sko har ikke blitt dyrere på de ti årene. Det betyr at selv om folk har lyst til å betale, kan man ikke forvente at de vil betale mer for reparasjonen enn skoene. Det er ikke noe man tjener masse på.
FREM TIL APRIL vil den avtroppende skomakeren ta imot bestillinger, men deretter blir det å fullføre prosjektene før hun stenger dørene i mai.
– Det har sittet langt inne, men jeg tenker at det åpner nye dører for meg. Håndverket er der fortsatt, det sitter i hendene. Jeg har ikke tenkt å selge maskinene ut av byen. Hvis noen vil overta verkstedet her setter jeg igjen alt de trenger for at det skal gå. Hvis ikke tar jeg med meg maskinene, og så kan det jo vaere at jeg kommer tilbake i fremtiden. Jeg har ikke noe annet å gjøre, nå skal jeg bare ta muligheten til å finne ut hva jeg vil.
RÅDGIVER INGER SMEDSRUD ved Norsk håndverksinstitutt forteller at det ikke føres noe register eller oversikt over antall skomakere i landet. Mens man i 1950 hadde cirka 4.620 skomakere, anslo hun i 2015 at man den gang stod igjen med 150 skomakervirksomheter. – Sannsynligvis er det faerre i dag ettersom en del kan ha pensjonert seg eller lagt ned verkstedet, sier hun.
Ved et søk på «skomaker» i Brønnøysundregistrene får man per i dag opp 87 treff. Det kan imidlertid foreligge feilmarginer, men gir et omtrentlig omfangsbilde.
Smedsrud mener imidlertid det er et fag man kan vaere optimistiske til fremtiden med. Hun håper det blir økt behov for det og at flere får øynene opp for virksomheten. Ikke minst ved å gå vekk fra billige kjøp som bidrar til bruk-og-kast-samfunnet.