Småkonge gjennom 30 år
Erkekristiansanderen Kristen Munksgaard hadde aldri vaert i Flekkefjord da han som 20-åring fikk tilbud om fast jobb. Nå har han vaert redaktør i byen i 30 år.
-Jeg må bare få unna denne meldingen først. Det er full fyr i en enebolig i Lyngdal.
Klokka er noen få minutter på fire i lokalene til Avisen Agder ved sjøkanten i Flekkefjord. På redaktørkontoret finner vi eneste mann på jobb, i alle fall i redaksjonen. Redaktør og daglig leder Kristen Munksgaard.
Men tro ikke at redaktørtittelen gjør den 60 år gamle mannen for fin til å dekke hendelser eller smånytt.
- Jeg tar alle morgenvakter på huset. Siden jeg likevel våkner i femtida og må opp på do, jeg er tross alt kommet i de korte stråler og lange drypps alder, kan jeg like godt starte med morgencocktailen til leserne våre, sier Munksgaard og smiler.
Igjen. Tro ikke at den lite selvhøytidelige tonen smitter over på framførelse og framtoning.
Munksgaard selv er ulastelig antrukket i hvit skjorte og slips, med dressjakke og sixpence lett tilgjengelig. Ordstrømmen kommer med ubesudlet dialekt, type erkekristiansandsk med distinkte r-er.
Kontoret er som tatt ut av 80-/90-tallet. Gule gardiner med blå søyler. Bokhyller overfylt av bøker. Skrivepult begravd i permer og papirer.
- Her har jeg sittet i 30 år, sier han, og gløtter utover Grisefjorden.
Tre slektsledd i Faedrelandsvennen
At Kristen Munksgaard skulle ende opp som redaktør, var kanskje ikke helt uventet. Faren, Oddvar Munksgaard, var kulturredaktør i Faedrelandsvennen i en årrekke. Bestefaren Peter Munksgaard typograf i samme avis før det igjen.
- Jeg vandret rundt i Fevennens lokaler omtrent fra jeg laerte å gå. Og satt hjemme på gutterommet i Voiebyen og lagde egne aviser på en Underwood skrivemaskin, sier han og blir drømmende i blikket.
Avisbud har han selvsagt også vaert. Men at Munksgaard, oppvokst i Sørlandets hovedstad og med flere slektsledd i Faedrelandsvennen,
havnet i Flekkefjord, hadde med hjemlengsel å gjøre.
- Jeg hadde sommerjobb i Haugesunds Avis, da det dukket opp et jobbtilbud i Flekkefjord i 1983. Jeg hadde aldri vaert her før, men takket ja fordi det var naermere hjemme, forteller Munksgaard.
Halvannet år i Avisen Agder, etterfulgt av åtte år i Faedrelandsvennens davaerende Flekkefjord-kontor, og nye to år som redaksjonssekretaer i Avisen Agder gjensto, før Kristen kunne overta redaktørstolen 1. juli 1994.
- Byens best betalte visergutt
Og der har han blitt sittende.
- For det første har jeg alltid vaert ekstremt opptatt av avis og nyhetsformidling. Det å lage avis og prege avisa er skrekkelig gøy. Jeg er med og preger lokalsamfunnet jeg er en del av på godt og vondt, og har ment kraftig og hardt. Og det har definitivt vaert et privilegium, konstaterer han.
Selv om avishverdagen er snudd omtrent opp ned i løpet av redaktørkarrieren hans.
- Da jeg begynte var vi 25 ansatte med full annonseavdeling, trykkeri, abo-avdeling og en haug med typografer. Nå er vi meg, en nyhetsleder og fire journalister i redaksjonen, forteller Munksgaard.
Uten at det ser ut til å ta piffen fra ham.
Jobben som lokalavisredaktør beskriver han som å drive landhandel innen journalistikk. Man gjør det meste. Skriver småsaker, henter posten, fikser praktiske ting.
- På gode dager er man byens best betalte visergutt.
- Gir blaffen
Byens sterkeste meninger er det heller ikke langt unna han innehar.
Saerlig i lokalsykehusdebatten, der lokalavisa har stått beinhardt på for å beholde akuttfunksjon og fødeavdeling. Med leder om sykehusstriden over hele førstesida. Men også i sakene rundt kommunesammenslåing og kulturhusplassering har Avisen Agder vaert klokkeklar i sitt standpunkt.
Mot storkommunen Lister og for kulturhus plassert ved fjordkanten, hvis noen skulle vaere i tvil. Og så langt har avisa fått sin vilje.
- Vårt slogan er at vi skal vaere limet og lupen i lokalsamfunnet. Det betyr at vi skal vaere byråkratenes største skrekk, samtidig som vi står opp for våre kommuner. Den betente sykehussaken, som jeg har holdt på med i fire tiår, er et godt eksempel.
- Enkelte vil kalle det kampanjejournalistikk?
- I den grad vi driver med det, er det i så fall her. Om noen mener det presseetisk er feil, gir jeg blaffen i. Men selv om jeg og avisa har vår mening på lederplass, er jeg nøye på at alle får komme til orde i avisa, uansett hva man måtte mene, svarer Munksgaard.
Blitt truet på livet
- Har du fått kritikk fra lesere eller andre på at dere tar for mye side i saker?
- Å jøsses, ja! Men jeg har en evne til å avslutte en kjeftesamtale med at vi ler begge to. Det har hjulpet meg gjennom tre tiår som redaktør. For selv om man er uenige, må man kunne skille mellom sak og person. Selv om det også her finnes unntak.
- Hva tenker du på da?
- Det er sikkert de som ønsker meg dit pepperen gror. Men jeg er ikke på Facebook, og lykkelig uvitende av hva som enn måtte foregå av diskusjon rundt meg, min person og min stilling. Og det lever jeg fint med!
- Har du opplevd noen ubehagelige episoder som redaktør?
- Jeg har blitt truet på livet, hatt folk på kontoret mitt som måtte hentes av politiet, og fått telefoner fra politiet om at folk er på vei hjem til huset mitt, svarer Munksgaard. Tilsynelatende uberørt.
Av mer overkommelige ubehageligheter, som at man må skrive kritisk om folk man kjenner, har han få problemer med.
- Jeg har hatt venner som jeg har vaert nødt til å skrive «stygt» om, men om de ikke skjønner at det er en del av min jobb, får det vaere som det er. Jeg har klart å holde min sti relativt rein på disse tingene, sier Munksgaard.
10.000 ledere
Den 60 år gamle redaktøren er et fornøyelig intervjuobjekt. Han prater ustanselig. Gjerne i titler.
- Du kan putte en femmer og jeg holder det gående i timevis. Tørrprate kan jeg, humrer han.
Noe han faktisk gjør på 17. mai når han holder livesending fra morgen til kveld.
- Redaktørrollen i en liten avis er egentlig å vaere litt påfugl. Det ene øyeblikket leder du «Kaos på kjøkkenet» på Grand Hotel; det neste er du debattleder før kommunevalget.
Hvor mange artikler han har skrevet i løpet av sin journalistiske karriere, har han ikke tall på.
- Men jeg har skrevet 10.000 ledere, kommenter han tørt.
- Hvilke aviser leser du selv?
- Agder, Faedrelandsvennen, Aftenbladet, Nettavisen og VG. Så irriterer jeg meg over Dagbladet. De var en flott kulturavis i sin tid. Nå har de gått fra å vaere et kulturorgan til å bli et kjønnsorgan, smeller det fra redaktøren.
Rundt 6000 abonnenter
Ifølge siste tall fra Mediebedriftenes Landsforening (september 2023) har avisa han leder totalt 13.700 lesere, inkludert både nettog papirutgaven. Sistnevnte kommer for øvrig ut tre dager i uka.
- Vi har rundt 6000 abonnenter og er med det gamle Vest-agders nest største avis, sier Munksgaard.
Redaksjonen er i full gang med transformasjonen fra papir til digital og har per nå 40 prosent digitale abonnenter, med et mål om å nå 60 prosent i løpet av et par år.
Og selv om hovedtyngden av leserne befinner seg i Flekkefjord, dekker nedslagsfeltet også kommunene Kvinesdal og Sirdal i Agder, samt Lund og Sokndal i Rogaland.
- Hvordan velger dere ut sakene dere går for?
- Her må det prioriteres, og det er vi blitt gode på. Ulempen med få journalister er at det blir mye telefonjournalistikk. Det å treffe folk er vi nok blitt dårligere på, svarer Munksgaard, som har vaert gjennom litt av en utvikling gjennom sine 30 år i redaktørstolen.
- Da jeg begynte i 1983 skrev vi på skrivemaskin. Og hadde ti-tolv typografer. Det var jo rene papirsløyden, sier han, tar en liten tenkepause og kjører på i tabloid stil.
- Nei, det var jo mye bedre før det store, stygge internettet kom. Da kunne man dra ut på ei ulykke, stikke innom bensinstasjonen og ta ei pølse, dra hjem en liten tur før vi skrev ut saken. Nå skal jo alt ut umiddelbart.
Overgangen fra gammel til ny tid kan redaktøren datofeste ganske så nøyaktig: lørdag 12. juli 2008.
Dødsulykka på Norway Rock i Kvinesdal der et samboerpar døde av kullosforgiftning i en buss.
- Jeg rykket ut til stedet og fikk telefoner fra aviser i omtrent hele Europa som skulle ha bilder. Da skjønte jeg at verden var gått av hengslene.
Har 3-400 slips
Etter en liten omvisning i avishuset som for tida er under ombygging, redaksjonen skal nå flytte ned i 1. etasje der pressa en gang sto, tar vi turen hjem til Munksgaards privatresidens et par hundre meter unna. Med bil.
- Hvis det skjer noe, må jeg kunne rykke raskt, forklarer Munksgaard.
Et par minutter senere parkerer vi ved et gult hus innerst i en sidegate, med utsikt over fjorden.
- Her flyttet jeg inn på 20-årsdagen, forteller redaktøren, henger av seg frakk og sixpence, og geleider Faedrelandsvennen inn i huset.
På badet henger bruksslipsene til Munksgaard. En brøkdel av de totalt 3-400 han har i samlingen.
- Den gamle politimesteren i Kristiansand, Rynning-tønnesen, var kjent for sin slipssamling, men jeg har mer enn ham, humrer 60-åringen.
- Jeg maler huset med slips!
Klesstilen startet som protest
Klesstilen, altså dress, hvit skjorte og slips, startet som en protest tilbake i ungdomstida i AUF.
- Jeg irriterte meg grenseløst over at alle gikk i utgåtte dongeribukser og palestinaskjerf. Så jeg møtte konsekvent på alle Auf-møter med hvitskjorte og slips. Og har fortsatt med det siden. Til og med i ungkarsdagene kunne jeg komme hjem etter å ha vaert på fylla og ta på meg slips før jeg la meg på sofaen dagen derpå, humrer redaktøren.
- Nå har vi pratet mest om redaktør Munksgaard, men hvem er Munksgaard privat?
- Et usedvanlig sosialt menneske som elsker å ha folk hjemme. Og elsker å lage femretters middager til ti-tolv mennesker, svarer Munksgaard, og viser fram menyen han serverte gjestene nyttårsaften. Femretters, printet i farger på eget ark.
Kjaerlighetslivet beskriver han som «noe broket».
- Jeg er far og bestefar, nettopp fått mitt tredje barnebarn, og satser på å gi dem all oppmerksomheten jeg ikke rakk å gi mine egne barn. Min sønn Kristoffer trodde jo pappa var en telefon da jeg begynte her. Så jeg håper å gi et litt annet inntrykk til mine barnebarn.
- Og sivilstatusen per i dag?
- Jeg er i partnerskap med en mann, noe hele byen her vet, men det tilhører privatlivet og er ikke noe jeg tenker å bruke tid på, svarer Munksgaard kort.
- Har jo ikke noe liv
Så vi bytter tema, og spør heller om redaktøren har interesser utover jobb, venner og matlaging. Som for eksempel sport.
- Sport? Overhodet ikke. Det er «waste of time»! Men jeg elsker å fiske. Og har brygge og båt rett nedi her.
Oppe i stua slenger redaktøren seg ned i en av chesterfieldstolene sine. Og setter pc-en på bordet foran seg.
- Nå starter andre økt.
- Andre økt?
- Ja! Jeg jobber herfra utover kvelden. Jeg har jo ikke noe liv, men synes det er gøy, smiler Munksgaard.
Elsker jobben
I et intervju som ble gjort i 2014, ble han spurt hvor lenge han planla å klamre seg til redaktørstolen.
- Jeg har ikke noen planer om å gå av, de må baere meg ut, var svaret.
Når vi gjentar spørsmålet ti år senere, smiler 60-åringen bredt.
- Jeg naermer meg jo en alder der jeg blir kastet eller pensjonert, men jeg elsker å jobbe i Agder. Jeg frydes hver gang jeg kommer på jobb, og blir som en sirkushest når jeg kan legge meg på hjul bak blålysene. Som da det snødde som f ... for noen dager siden. Da var det bare å hive seg i bilen, kjøre ut og ta bilder.
Med sixpence og slips selvfølgelig. Og med stjerner i øynene.
Noe sier oss at vi neppe har hørt, sett og lest det siste fra 60-åringen på en stund ennå.