Mindfulness som medisin

Først da hun mistet legejobben, lærte søster Dang Nghiem den virkelige betydningen av helbredelse. I dag er hun zenbuddhistisk nonne og disippel til Thich Nhat Hanh.

SøsterDang Nghiem er 48 år gammel. Hun sitter i skredderstilling på gulvet i et meditasjonsrom og utstråler den beundringsverdige roen man finner hos en person som både kan og vil sitte stille i flere timer i strekk uten å røre seg. Det er ikke bare de ytre kjennetegnene på et liv i et buddhistisk kloster som avslører henne – det barberte hodet, den brune nonnedrakten. Søster Dang har også en indre ro man forestiller seg at hun må være født med. Men en gang var det annerledes.

For 17 år siden mediterte knapt nok søster Dang. Hun het Huynh Thi Ngoc Huong, var praktiserende lege og bodde med partneren John i San Francisco. Hun hadde visst helt fra hun var barn at hun ville bruke livet sitt til å hjelpe andre. Etter at hun som 16-åring emigrerte fra Vietnam til USA og senere tok eksamen i medisin ved University of California i San Francisco, virket det

som om hun hadde fått det livet hun drømte om: en bestevenn og partner i John og en prestisjetung karriere. Hun hadde kommet langt fra der hun hadde startet.

Hun ble født 1968 i sentrale Vietnam under vietnamkrigen. Hennes vietnamesiske mor kom og gikk i livet hennes. Hun fikk aldri vite hvem faren hennes var, men fikk høre at han var en amerikansk soldat. Gjennom store deler av barndommen måtte søster Dang klare seg selv, og hun ble utsatt for verbal, fysisk og seksuell mishandling fra slektninger. Hun søkte beskyttelse hos mormoren sin, som hun forgudet.

Mormoren ville at søster Dang og hennes yngre bror skulle bli de første i slekten til å ta universitetsutdanning, og i 1985 kunne hun flytte barna til fosterhjem i USA, takket være en bestemmelse i den asiatiskamerikanske immigrasjonsloven som tillot barn av amerikanske og vietnamesere borgere å søke amerikansk statsborgerskap. Da søster Dang begynte å studere medisin, hadde hun og broren hennes vært i fem ulike fosterhjem.

I september 1999 fikk søster Dang sin legetittel. Livssituasjonen hennes var nå helt annerledes enn hennes vanskelige ungdomstid, men følelsene og depresjonene som hadde forfulgt henne siden barndommen, var fortsatt til stede. Hun hadde skjøvet John fra seg hver gang sorgen kom veltende over henne, hvilket skjedde ofte. Like før hun fylte 31, foreslo John at de skulle feire bursdagen hennes med en reise til kysten. Hun sa hun ville være alene, og John reiste på egen hånd. Noen dager senere, om morgenen den dagen hun hadde bursdag, var søster Dang på jobb på sykehuset. Der fikk hun vite at John hadde druknet. Det ble hennes siste dag som lege.

Smerten etter Johns plutselige død var uutholdelig, og den tvang henne til å rette blikket innover.

”Når legen ikke er leget”, sier søster Dang, ”når hun selv er såret, kan hun ikke pleie andre så godt som hun burde”.

Hun tenkte at hun måtte konfrontere den vonde fortiden for å kunne fortsette å hjelpe andre. ”Hele livet hadde jeg tenkt at om jeg bare var fremgangsrik, om jeg fant noen å elske, så skulle det kompensere for alt jeg gikk gjennom som barn. Men jeg var ikke lykkelig, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle fortiden min.”

Bare noen uker før John døde, hadde søster Dang deltatt på et femdagers mindfulnessopphold med Thich Nhat Hanh, en velrennomert og respektert zenmester. I memorarene sine forteller søster Dang om da John introduserte henne for begrepet mindfulness – å være bevisst til stede i nuet ved hjelp av meditasjon og konsentrasjon rundt pusten. Hun hadde tatt inn noe gjennom å omgås John, men den dype opplevelsen med Thich Nhat Hanh forandret noe på innsiden hos henne. ”Den viste at det finnes konkrete metoder”, sier hun. ”Det finnes en vei, en måte å leve på, som jeg kan utøve, og det kan hjelpe meg å lege sårene mine.” Hun ville ikke fortsette å jobbe som lege, men hun bestemte seg for å, i det minste for en periode, konsentrere seg om å lege seg selv og andre ved å lære seg og lære bort mindfulness. Hun pakket sammen livet sitt og flyttet til Thich Nhat Hanhs kloster Plum Village i SørFrankrike.

Det er nå 17 år siden. Nå bor hun i klosteret Magnolia Grove i New York. ”Jeg sluttet å jobbe som lege, men jeg fortsatte å helbrede – jeg skriver bare ikke ut resepter lenger”, sier hun. ”Jeg overfører hele min energi fra mindfulness til alle som kommer til meg. Nå er legen, den som er blitt leget og helbredelsesprosessen ikke lenger tre adskilte enheter.”

Dette lærte hun på sin reise:

Sinnet ditt er som en hage: Ugresset må lukes vekk, men du må også plante blomster. Om du bare luker, blir du utslitt.

1. Pusten leger, ikke tiden

Det er en myte at tiden leger alle sår. Tiden kan ikke helbrede, men det kan pust og mindfulness. Lenge etter at du har vært utsatt for en traumatisk hendelse, kan noe du ser, som en lyd, en lukt eller en berøring, utløse hele stressresponsen som om hendelsen utspilte seg på nytt. Det som reddet meg, var den bevisste tilstedeværelsen gjennom pusten. Iblant la jeg meg ned og pustet med hendene på magen for å få pusten til å gå roligere og forankre kroppen. Gjennom pustingen lærer man seg å gjøre stressresponsen – kjemp-, flykt- eller frys-responsen – langsommere. Om du kan gjøre det mens du går gjennom en intens opplevelse, kan du også møte den neste påminnelsen om traumet med større ro, bevisst nærvær og klarhet.

2. Du kan la gleden spire selv når du lider

Det er 17 år siden John døde. Jeg savner ham fortsatt hver dag, men jeg har lært meg å la glede og ro finnes i alle åndedrag, til tross for at jeg kjenner smerten. Man må la begge deler eksistere samtidig. Det er som en hage: Ugresset må lukes bort, men du må også plante blomster. Om du bare luker, blir du utslitt og mister håpet. Og om du planter mange nok blomster, blir det til slutt mindre plass til ugresset.

3. Anvendt buddhisme innebærer mindfulness hele dagen

Vi sier ikke at du må sette av en time om dagen for å sitte på en pute. Vi sier ikke at du skal si opp jobben for å flytte opp på et fjell. Vi sier bare: Om du spiser, spis ikke opp fremtiden din. Spis ikke sorgen din. Spis ikke krangelen du akkurat hadde. Bare spis. Om du går, bare gå. Om du kjører, bare kjør. Vi må velge å være i nuet, om og om igjen. I det øyeblikket du innser at du ikke er til stede i nuet – det er da du er bevisst nærværende. Og du kommer tilbake til det gang på gang. Det er mental trening.

4. Du kan holde liv i de døde

Når noen dør og du mister all glede, er det som om du passer på at personen er så død som mulig. Men du kan lære deg å fremkalle personens åndelige nærvær for å få hjelp og lære deg å se personen i din nærhet. Når jeg ser en lilla blomst, kommer jeg på at John elsket lilla blomster, og da smiler jeg. I det øyeblikket blir den blomsten John.

5. Mindfulness er et kraftfullt legemiddel

Mindfulness er det mest effektive forebyggende legemiddelet som finnes, siden det lærer deg å pleie deg selv. Du lærer deg jo ikke å skade deg selv eller andre, verken fysisk eller følelsesmessig. Mens jeg studerte medisin, lærte jeg at så mange av sykdommene våre skyldes måten vi lever på, og at den viktigste faktoren er stress. Stress fører til sykdom. Jeg har diabetes i familiene. Moren min og onkelen min hadde det. Broren min, som er fire år yngre enn meg, fikk det da han var 35. Jeg er nesten femti nå, og jeg har fortsatt ikke fått det. Vi kan være genetisk disponert for denne sykdommen, men det er livsstilen som avgjør når en slik sykdom viser seg, om den gjør det.

6. Gode handlinger betyr noe

Innenfor den buddhistiske læren snakker vi om karma. Karma består av handlinger, tanker og ord. Det betyr at alt vi gjør i livet, har en betydning. Du tenker: Det spiller vel ingen rolle om jeg bøyer meg ned og tar opp den mynten jeg finner på gaten og gir den til personen som mistet den. Du tenker: Det spiller ingen rolle om jeg holder opp døren for noen. Men alt du gjør, betyr noe. Hvert ord du sier til noen eller til deg selv, samler seg opp. Mindfulness lar oss ta mer overveide valg i nuet. Da øker sjansen for at vi skal ha sunnere og positive frø i oss som beskytter oss i hverdagen og i vanskelige stunder.

7. Virkelig helbredelse er å være nærværende

En lege kan lære seg å utøve et bevisst nærvær, mindfulness. Han eller hun kan lære seg å gjøre gående meditasjon på vei til pasientens rom, å samle seg og virkelig være til stede før man går inn i rommet stille og rolig – det er legekunst. Legen er ikke utenfor sin egen kropp. Pasienten føler oppmerksomheten, ømheten, omsorgen og nærværet.

Pasienten har allerede fått lindring.

I det øyeblikket du innser at du ikke er bevisst til stede – det er da du virkelig er det. Det er mental trening.