Takk­nem­lig­he­tens gave

Ev­nen til å ak­sep­te­re og set­te pris på vans­ke­li­ge opp­le­vel­ser kan hjel­pe deg til å hånd­te­re tøf­fe pe­rio­der i li­vet. Stol på oss – du vil bli over­ras­ket over hvor en­kelt du kan mot­ar­bei­de ne­ga­ti­ve fø­lel­ser.

Mindfulness - Veien til lykke - - Innhold - DENISE FOLEY

Da­den po­li­tis­ke sa­ti­re­teg­ne­ren Mars­hall Ram­sey sat­te opp en lis­te over ting han var takk­nem­lig for, var han ikke en­gang in­ne på tan­ken om å ta med de to no­mi­na­sjo­ne­ne hans til Pu­lit­zer­pri­sen. Han er­kjen­ner selv at tin­ge­ne på lis­ten hans vir­ker litt mer­ke­li­ge: hans førs­te jobb etter stu­die­ne som skole­vakt­mes­ter, lav­kon­junk­tu­ren som tvang ham til å job­be del­tid, en kreft­dia­gno­se og alle men­nes­ke­ne som ikke had­de tro­en på ham.

Hver av dis­se fø­lel­se­ne, for­kla­rer han, re­sul­ter­te i noe vel­dig po­si­tivt. Gjen­nom job­ben møt­te han sin kom­men­de kone; dat­te­ren til en vakt­me­ster­kol­le­ga. Da han mis­tet hel­tids­job­ben, fikk han tid og mu­lig­het til å star­te en ny kar­rie­re som bok­il­lust­ra­tør og ra­dio­pra­ter. Svuls­ten han fikk, in­spi­rer­te ham til å bi­dra til å red­de hundre­vis av liv ved å or­ga­ni­se­re en rek­ke kon­kur­ran­ser for å øke be­visst­he­ten rundt fø­flekkreft.

Og alle de kri­tis­ke nei-men­nes­ke­ne? La oss bare si at de ga ham en eks­tra grunn til å kjem­pe vi­de­re, i ste­det for å gi opp.

”En god meta­for er at du ser for deg at du pad­ler med­strøms og tref­fer en stein – en­ten kan den få bå­ten til å syn­ke, el­ler sky­ve deg i en ny ret­ning”, sier Ram­sey. ”Om du vel­ger en ny ret­ning, er det en vel­sig­nel­se.”

Ram­sey er et ene­stå­en­de ek­sem­pel på hva som kan be­trak­tes som avan­sert takk­nem­lig­het: ev­nen til å iden­ti­fi­se­re og set­te pris på de ne­ga­ti­ve hen­del­se­ne i li­vet på grunn av det du vin­ner tak­ket være dem. Det er langt fra en sjel­den opp­le­vel­se. Stu­di­er har vist at takk­nem­lig­het er en ef­fekt­full, om enn selv­mot­si­gen­de, fø­lel­se hos per­soner med rygg­margs­ska­der, og hos kvin­ner som har over­levd bryst­kreft og ter­ror­an­grep.

Du blir selv­sagt ikke takk­nem­lig for vans­ke­lig­he­te­ne over nat­ten (og sjel­den når du står midt oppe i dem), men når du først blir det, får du ta del i en fan­tas­tisk trans­for­ma­sjon som hjel­per deg å lege så­re­ne og se ge­vins­te­ne som skju­ler seg bak et­hvert til­syne­la­ten­de ne­der­lag. Det bed­rer til og med det en eks­pert kal­ler vårt psy­ko­lo­gis­ke im­mun­sys­tem, og kan fak­tisk fy­sisk for­and­re hjer­nen slik at takk­nem­lig­het ikke bare blir en til­fel­dig forbi­gå­en­de fø­lel­se, men sna­re­re noe som sty­rer stra­te­gi­ene i li­vet ditt.

Og alt star­ter med at du gjør det til en vane å set­te pris på det du har, det du har mis­tet og hvor­dan li­vet vil­le sett ut der­som skjeb­nen ikke had­de pres­set deg i den ene el­ler den and­re ret­nin­gen. Her er tre steg som kan hjel­pe deg på vei­en mot avan­sert takk­nem­lig­het.

1. Skap en ho­ved­lin­je for takk­nem­lig­he­ten

Gjør det til en vane å være takk­nem­lig for at du har det så bra. ”Om vi tre­ner på å hol­de ut­kikk etter ga­ver når li­vet går på skin­ner, blir det enk­le­re å opp­da­ge dem også i vans­ke­li­ge pe­rio­der”, sier Ro­bert Em­mons, le­der ved Em­mons Labo­ra­tory ved Uni­ver­sity of Ca­li­for­nia, og støt­tes av man­ge av USAS le­den­de fors­ke­re på om­rå­det takk­nem­lig­het.

Stu­di­er har vist at per­soner som fø­rer dag­bok el­ler la­ger lis­ter over ting de er takk­nem­li­ge for, er lyk­ke­li­ge­re, mer op­ti­mis­tis­ke, har mer ener­gi og er snil­le­re mot and­re men­nes­ker enn dem som ikke gjør det. De­res fy­sis­ke hel­se blomst­rer også. I en av stu­die­ne sine opp­da­get Em­mons at per­soner som skri­ver takk­nem­lig­hets­lis­ter hver uke, tren­te i snitt 90 mi­nut­ter mer hver uke sam­men­lig­net med en kon­troll­grup­pen som skrev lis­ter over vans­ke­lig­he­te­ne de støt­te på. An­nen forsk­ning vi­ser dess­uten at takk­nem­li­ge per­soner had­de mind­re smer­ter, sov en time len­ger og føl­te seg mer ut­hvil­te når de våk­net.

Men ikke ta i for hardt. Det hol­der å skri­ve ned det som er bra i li­vet ditt tre gan­ger i uken for at du skal kun­ne byg­ge opp en sterk og po­si­tiv inn­stil­ling. Gjør du det of­te­re, kan det tvert imot føre til til­bake­slag, vi­ser stu­di­er ut­ført av Son­ja Ly­ubomir­sky, fors­ker ved Uni­ver­sity of Ca­li­for­nia i Ri­ver­side. ”Da ven­ner du deg til det, slik at det ikke blir like ef­fek­tivt len­ger”, sier hun. ”Det blir kje­de­lig el­ler fø­les som en plikt.”

Frem til du opp­når avan­sert takk­nem­lig­het, hjel­per det å gjø­re det til en vane å være takk­nem­lig for at du har det så bra.

2. Pro­gram­m­er om hjer­nen din

Nerve­ba­ne­ne dine kan fak­tisk end­res ved at du knyt­ter takk­nem­lig­hets­tan­ker til stress­fyl­te hen­del­ser i li­vet ditt. En godt ak­sep­tert teori in­nen­for nev­ro­vi­ten­skap går ut på at ”cel­ler som av­fy­res sam­men, sam­men­kob­les”. Så når stres­s­nev­ro­ne­ne dine fy­res av, sørg for at også takk­nem­lig­hets­nev­ro­ne­ne fy­res av sam­ti­dig. Det hjel­per dem å knyt­tes sam­men. Når stres­set slår inn, er det let­te­re for deg å fin­ne noe å være takk­nem­lig for.

En stu­die pub­li­sert i tids­skrif­tet Psycho­lo­gical Scien­ce vis­te at takk­nem­lig­het også motvirker de ska­de­li­ge ef­fek­te­ne stress har på krop­pen, og for­bed­rer hjerte­helsen din. I et forsk­nings­pro­sjekt ved Uni­ver­sity of North Caro­lina i Chapel Hill fikk per­soner som re­gel­mes­sig medi­ter­te rundt kjær­lig­hets­fylt god­het som frem­mer kjær­lig­het og med­fø­lel­se med seg selv og and­re, et merk­bart bed­re re­sul­tat når det gjaldt hjerte­helse. Man så en po­si­tiv ef­fekt for va­gus­ner­ven, som går fra hjerne­stam­men til tar­me­ne og re­gu­le­rer pul­sen, pus­ten og av­spen­nings­re­spon­sen.

”Det er en vans­ke­lig opp­ga­ve å over­tale hjer­nen til å gi re­spons på det po­si­ti­ve, for­di den er pro­gram­mert til å hol­de ut­kikk etter fare og unn­gå den”, sier nevro­psy­ko­lo­gen Rick Han­son, for­fat­ter av Hard­wiring Hap­pi­ness og Budd­ha’s Brain. ”I vill­mar­ken gjel­der det å spi­se, og ikke bli spist”, sier han med et smil. ”Men dis­se sys­te­me­ne for å unn­gå fa­rer kret­ser rundt mu­lig­he­ter og re­ak­sjo­ner på trus­ler, og de lig­ger som re­gel langt dy­pe­re i den his­to­ris­ke ut­vik­lin­gen vår enn sys­te­me­ne som kret­ser rundt be­løn­ning. Vi er mer opp­merk­som­me på pis­ker enn på gul­røt­ter.”

Det be­tyr at for å ska­pe lang­va­ri­ge for­and­rin­ger i hjer­nen – sli­ke som gjør takk­nem­lig­het til stan­dard­fø­lel­se, be­skyt­ter deg fra stres­sets øde­leg­gen­de ef­fek­ter og øker ev­nen til å hen­te deg inn igjen – må vi ham­re dem inn ved å prak­ti­se­re takk­nem­lig­het både ofte og med høy emo­sjo­nell in­ten­si­tet. ”For­søk å gjø­re det­te som en re­gel­mes­sig øvel­se”, sier Han­sen. ”Ha en opp­le­vel­se av takk­nem­lig­het som va­rer i minst 20 se­kun­der. Kjenn den i krop­pen og gi deg hen til fø­lel­sen for å hjel­pe den å syn­ke inn i hjer­nen din.”

Når du ser en vak­ker sol­ned­gang, skal du ikke bare være takk­nem­lig for at du ser den, sier han: ”Fo­ku­ser på den i 20 se­kun­der og vær åpen for fø­lel­se­ne i krop­pen når du ser den. Kjenn de po­si­ti­ve fø­lel­se­ne kob­let til takk­nem­lig­het duk­ke opp – fø­lel­sen av å være glad for at du le­ver, takk­nem­lig­het for din sam­hø­rig­het med and­re men­nes­ker, en fø­lel­se av ære­frykt. Om må­let er å opp­nå nev­ro­lo­gisk ko­ding, hjel­per det å kjen­ne fø­lel­sen i krop­pen og til og med la den bli in­tens.”

3. Husk det vans­ke­li­ge

Om du sy­nes det er vans­ke­lig å kom­me på ting å være takk­nem­lig for, kan du for­sø­ke tek­nik­ke­ne som Em­mons an­be­fa­ler for å min­ne deg på hva du har vun­net på sorg, tra­ge­di­er og tap. ” Tenk på dine al­ler ver­ste stun­der – sor­ger, dem du har mis­tet, din ind­re smer­te – og husk der­et­ter hvor du be­fin­ner deg nå”, sier Em­mons, som be­skri­ver pro­gram­met sitt for å bli takk­nem­lig på tre uker i bo­ken sin, Grati­tu­de Works!. ”Du kom deg gjen­nom ditt livs ver­ste øye­blikk, gjen­nom trau­mer og prø­vel­ser. Du mot­sto fris­tel­sen, du over­lev­de det dår­li­ge for­hol­det og du er på vei til å fin­ne vei­en ut av mør­ket.”

Han vil dess­uten ut­ford­re deg til å fore­stil­le deg et liv der du ikke traff part­ne­ren din, ikke bor der du bor nå el­ler ikke traff de men­nes­ke­ne som er blitt ven­ner for li­vet. Det ut­lø­ser noe som kal­les Ge­or­ge Bai­ley-ef­fek­ten, opp­kalt etter rolle­fi­gu­ren i Frank Cap­ras film It’s a Won­der­ful Li­fe, som med hjelp av den kom­men­de en­ge­len Cla­ren­ce får inn­sikt i hvor vans­ke­lig li­vet had­de blitt for men­nes­ke­ne han els­ker der­som han ald­ri var blitt født. Det vi­ser seg at det å fore­stil­le seg fra­væ­ret av noe bra er enda mer ef­fek­tivt når det gjel­der å gjø­re oss mer takk­nem­li­ge enn det å ten­ke på at vi har det bra. I en stu­die der del­ta­ker­ne fikk i opp­ga­ve å skri­ve om må­ter en po­si­tiv hen­del­se ikke skul­le ha inn­truf­fet på, og at de kan­skje ald­ri had­de truf­fet part­ne­ren sin, føl­te del­ta­ker­ne seg mer po­si­ti­ve og for­nøy­de med re­la­sjo­ne­ne sine enn per­soner som bare be­skrev hen­del­se­ne.

”Når du min­nes hvor vans­ke­lig li­vet plei­de å være og hvor langt vi har kom­met, set­ter vi opp en ut­talt kon­trast i vårt ind­re. Den­ne kon­tras­ten er gro­bunn for takk­nem­lig­het”, sier Em­mons.

Det­te byg­ger også opp mot­stands­kraf­ten din, slik at du ikke bare tak­ler vans­ke­lig­he­ter bed­re, men du ut­vik­ler også ev­nen til å se det po­si­ti­ve uan­sett hvor mørkt det vir­ker. ” Takk­nem­lig­het hjel­per oss å hen­te oss inn i vans­ke­li­ge ti­der”, for­kla­rer Em­mons. Det er en del av vårt psy­ko­lo­gis­ke im­mun­sys­tem som hjel­per en per­son å for­vand­le en tra­ge­die til en mu­lig­het: ”Ev­nen til å se de uli­ke de­le­ne av li­vet sitt og til og med li­vet selv som en gave er av­gjø­ren­de for det­te. Å lide kan være grunn til takk­nem­lig­het gjen­nom å knu­se il­lu­sjo­ne­ne våre om selv­ti­freds­het, og det læ­rer oss hva som vir­ke­lig be­tyr noe i li­vet vårt.”

I en ka­na­disk stu­die der 15 per­soner med rygg­margs­ska­der del­tok, var de fles­te takk­nem­li­ge for i det hele tatt å være i live. De had­de jo fak­tisk vært dø­den nær. De så liv­e­ne sine etter ulyk­ken som en mu­lig­het til å få opp­le­ve nye even­tyr. Da de had­de lært seg å over­vin­ne de prak­tis­ke hind­re­ne, be­gyn­te man­ge av dem å stu­de­re, star­te nye kar­rie­rer el­ler job­be som råd­gi­ve­re for and­re som var blitt ram­met av rygg­margs­ska­der.

De for­tal­te dess­uten fors­ker­ne at de på grunn av ska­de­ne sine vir­ke­lig had­de be­gynt å set­te pris på de små tin­ge­ne de tid­li­ge­re had­de tatt for gitt, som ly­den av fugle­sang uten­for vin­du­et el­ler gle­den over å kun­ne leke med barne­bar­na. De inn­så at de ikke len­ger klar­te seg på egen hånd, noe som også fikk dem til å set­te pris på den hjel­pen og støt­ten de fikk fra fa­mi­lie og ven­ner. ”Å vite at and­re er der for deg, gjør at du fø­ler deg els­ket”, sier Em­mons.

Ev­nen til å kom­me til­ba­ke og vokse etter et trau­me er det som psy­ko­lo­ger kal­ler post­trau­ma­tisk ut­vik­ling, en po­si­tiv forand­ring som kan inn­tref­fe hos en som har gjen­nom­gått al­vor­li­ge livs­end­rin­ger, som kro­nisk syk­dom, en ska­de el­ler en ka­ta­stro­fe­hen­del­se. ” Vi snak­ker ikke om at per­soner er takk­nem­li­ge for kref­ten el­ler ska­den sin, men for det som skjer etter­på, hva de har vun­net på å kjem­pe seg til­ba­ke fra det”, for­kla­rer Richard Tede­schi, psy­ko­log ved Uni­ver­sity of North Caro­lina og med­for­fat­ter av fire bø­ker om hvor­dan man kan for­and­re seg etter et trau­me. ”De går gjer­ne gjen­nom en pro­sess: Hvem er jeg, hvor­dan

Det­te byg­ger opp mot­stands­kraf­ten din, slik at du ikke bare tak­ler vans­ke­lig­he­ter bed­re, men at du også ut­vik­ler ev­nen til å se det po­si­ti­ve uan­sett hvor mørkt det vir­ker.

vil frem­ti­den min se ut, og hva er me­nings­fullt for meg å bru­ke ti­den jeg er på jor­den på, nå som jeg har fått til­væ­rel­sen min snudd på ho­det?”

Man læ­rer av er­fa­rin­ge­ne sine og ska­per seg et bed­re liv enn man had­de tid­li­ge­re.

Mars­hall Ram­sey er­kjen­ner at han plei­de å dyr­ke selv­med­li­den­he­ten etter prø­vel­se­ne han gikk gjen­nom. Men etter hvert be­gyn­te han å se et møns­ter: Alt det han had­de an­sett som det ver­ste som noen gang had­de hendt ham, ble som re­gel for­vand­let til noe po­si­tivt.

”Etter at jeg ble dia­gnos­ti­sert med kreft, be­gyn­te jeg å set­te stør­re pris på li­vet. Jeg har gitt dø­de­lig­he­ten min en stor klem som takk”, smi­ler Ram­sey.

”Man­ge som har hatt fø­flekkreft, kom­mer til meg un­der kon­kur­ran­se­ne våre og sier ’Du har red­det li­vet mitt’. Etter å ha blitt no­mi­nert til Pu­lit­zer­pri­sen mis­tet jeg full­tids­job­ben min, men jeg opp­da­get at når du mis­ter drømme­job­ben, skaf­fer du deg bare en an­nen drøm. Det har skjedd mye bra i li­vet mitt som ikke had­de hendt hvis jeg ikke var blitt nødt til å ta en del­tids­jobb.”

”Nå, med etterpå­klok­ska­pens gave, har jeg opp­da­get at når noe dår­lig skjer og jeg stop­per opp og spør meg selv ’Hva po­si­tivt kan kom­me ut av det­te?’ kan li­vets ver­ste stun­der iblant vise seg å bli de bes­te. Jeg er takk­nem­lig for at jeg vet det nå.”

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.