SLAGET VED LIGNY
Det skulle ikke ta lang tid før Napoléon var på krigsstien igjen.
og da hans Napoléon var ig jen på krigsstien visste han styrker krysset den franske grensen lå. ikke sikkert hvor de allierte formasjonene nærmere Det skulle vise seg at de var betydelig forventet. og mer slagkraftige enn han først
Det jeg fattet størst interesse for i mengden av nyervervet kunnskap, var hvordan en fransk styrke, 1. korps under generalløytnant d’erlons befal, fikk motstridende ordre og virret fram og tilbake mellom flankene og ikke rakk å bli satt inn. Forklaringen på hvorfor var imidlertid ikke helt tilfredsstillende. Det virket som sjefen for venstre fløy, marskalk Michel Ney, ble tillagt all skyld, og det ble beskrevet hvordan han mistet fatningen fullstendig.
Da jeg flere tiår senere begynte å skrive min egen bok om Waterloo, kom dette spørsmålet opp på nytt. Jeg leste mange versjoner av hendelsen; alle var forskjellige på ett eller flere punkter. En akseptabel redegjørelse for forløpet fant jeg først hos Andrew Uffindell, i hans utmerkede bok The Eagle’s last Triumph. Uffindell, som til en viss grad baserer seg på Henry Houssaye, lyktes ikke bare å navngi de viktigste kurerene i dramaet, men også å gi en rimelig forklaring på hvordan de kunne gå om hverandre når de skulle formidle Napoléons ordre. Akkurat som Fuller legger imidlertid også Uffindell mye av skylden på Ney for det som hendte. Jeg kom til en annen konklusjon. Artikkelen som følger, handler om hvordan disse feilgrepene oppsto, og min forklaring på hvorfor Ney ga en ordre som i stor grad berøvet Napoléon en avgjørende seier ved Ligny.
Etter at Napoléon kom tilbake fra Elba, sto han alene mot Storbritannia, Preussen, Østerrike, Russland og et antall mindre stater og fyrstedømmer. Frankrike trengte tid til å mobilisere ordentlig, men keiserens motstandere hadde ikke til hensikt å gi ham den tiden han trengte. De samlet sine armeer for å gå til angrep mot Frankrike sommeren 1815. Napoléon bestemte seg for å slå til først. I Belgia og i det som i dag er vestlige del av Tyskland, lå de to fiendtlige hærene som kunne samles raskest: den anglo-allierte armeen under Wellingtons ledelse samt den prøyssiske armeen under ledelse av fyrst Blücher von Wahlstadt. Napoléon tenkte at han hadde best mulighet til å vinne krigen om han kunne slå begge disse i et hurtig felttog.
Av forståelige grunner hadde Wellington plassert sine styrker slik at han beskyttet sin høyreflanke og forsyningslinjene mellom England og havnene i Oostende. I verste fall ville han trekke seg tilbake den samme veien. Det samme var tilfelle for Blücher, med den forskjellen at han primært var opptatt av ikke å miste forbindelsen til de tyske
områdene. Riktig nok var det viktig for de to koalisjonsarmeene å opprettholde tettest mulig kontakt med hverandre i strid for å dra nytte av sin tallmessige overlegenhet mot Napoléon, men samtidig ville de instinktivt trekke seg unna hverandre hvis de ble hardt nok presset, for å kunne falle tilbake til sine egne rekker.
Keiserens plan var derfor straks å etablere seg mellom de to fiendtlige armeene og slå dem hver for seg innen de rakk å samle seg. Denne strategien hadde han benyttet tidligere, først og fremst som ung general i Italia. Ved å oppnå en sentral posisjon mellom dem kunne han avdele en mindre styrke og oppholde den ene fiendearmeen en tid, mens hoveddelen av hans styrker slo den andre. Når den ene fienden var drevet på flukt, kunne han deretter konsentrere seg om den gjenværende. Napoléon håpet at dersom han lyktes med å slå Wellington og Blücher, ville russerne og østerrikerne nøle med å invadere Frankrike samme år.
Hans plan var delt i tre faser. Den første bygget på hemmelighold, den andre på overraskelse og den siste på hurtighet. Han var først tvunget til å samle sine armékorps som var utplassert fra kanalkysten til nedre del av Ardennerskogen, og konsentrere dem sør for den belgiske grensen uten at fienden oppdaget det. Det andre steget besto i å ta broene over elven Sambre i et overraskende angrep og deretter krysse elven slik at han kunne oppnå den sentrale posisjonen mellom fiendearmeene.
Den første delen av keiserens plan fungerte godt. I all hemmelighet marsjerte fem infanterikorps, keisergarden og fire kavalerikorps mot de to samlingspunktene ved Beaumont og Philippeville. Bevegelsen hadde i all hovedsak blitt planlagt av marskalk Jean- de-dieu Soult. Han hadde tidligere vært en av keiserens stjerner, innehatt posten som Ludvig XVIIS krigsminister og nå gått tilbake til sin tidligere herre som stabssjef for det Napoléon kalte Armée du Nord (Nordarmeen). Soult måtte senere tåle mye kritikk for felttoget i 1815, men konsentrasjonen sør for grensen var et enestående godt utført arbeid. Napoléon hadde nå 121 000 menn å sette inn i den andre fasen av planen – kryssingen av Sambre.
Uvitende om Napoléon hadde Wellington og Blücher imidlertid studert flere scenarioer for et fransk angrep inn i Belgia, og ett av disse var i store trekk det som nå var under oppseiling. De hadde derfor lagt en strategi for hvordan de skulle handle. Prøysserne hadde fire korps som alle inneholdt en
blanding av infanteri, kavaleri og artilleri, til sammen utgjorde de 119 000 mann. De var plassert slik at de delvis dekket Sambre ved Charleroi, delvis elven Meuse ved Namur og Dinan. I Liège fantes en reserve. I tilfelle et fransk framstøt i området rundt Charleroi skulle 1. korps, som lå i beredskap mellom Binche og Tamines og som hadde sin høyreflanke i kontakt med Wellington, rygge mot Fleurus. Resten av armeen, 2., 3. og 4. korps, skulle konsentreres rundt Sombreffe. Den prøyssiske staben hadde til og med sett seg ut en defensiv posisjon rundt Ligny der de hadde til hensikt å møte Napoléon.
Wellington hadde tre infanterikorps – 1. korps som strakte seg vestover fra Quatre Bras med sitt hovedkvarter ved Ath og dekket området mellom denne byen og Den engelske kanal; samt reservekorps som lå i bivuakk rundt Brussel. Wellington hadde også et kavalerikorps som lå mellom Grammont og Ninove. I tilfelle et fransk angrep mot Charleroi skulle den anglo-allierte hæren konsentreres ved Nivelles. Deretter, avhengig av omstendighetene, skulle de prøyssiske og anglo-allierte armeene enten støtte hverandre eller gå til felles offensiv.
Om morgenen den 15. juni, mens tåken fremdeles lå tett over det belgiske landskapet, gikk Napoléon til angrep. Venstre fløy marsjerte mot Marchienne-au- Pont mens sentrum og den høyre fløyen marsjerte mot Charleroi. Den første kontakten med prøyssernes forposter skjedde ved Thuin. Senere brøt det ut sporadiske kamper selv på strekningen mellom Philippeville og Marcinelle, da det franske sentrum kom i kontakt med fienden. Som alltid var det friksjoner. På grunn av et forræderi sto 4. franske korps, under generalløytnant Gerard, stille så lenge at den franske keisergarden tok teten og 3. korps fikk ordre om å passere
«I TILFELLE ET FRANSK ANGREP MOT CHARLEROI SKULLE DEN ANGLO-ALLIERTE HÆREN KONSENTRERES VED NIVELLES. DERETTER, AVHENGIG AV OMSTENDIGHETENE, SKULLE DE PRØYSSISKE OG ANGLO-ALLIERTE ARMEENE ENTEN STØTTE HVERANDRE ELLER GÅ TIL FELLES OFFENSIV.»
4. korps og gå foran. Ytterligere forsinkelser inntraff da generalløytnant Vandamme, sjef for 3. korps, ikke mottok denne ordren i tide. Trafikkork fulgte. Napoléon beordret Gerard å gå mot broene ved Chatelet fordi forsinkelsene førte til at en flaskehals truet ved Charleroi. Keiseren var nervøs. Dersom han støtte på sterk motstand langs Sambre, kunne hele planen gå i vasken. Marcinelle falt. Deretter angrep keisergarden Charleroi. Von Zieten forsøkte ikke å holde byen, men falt i stedet gradvis bakover mot Gilly. Samtidig hadde det franske 2. korps, under generalløytnant Reille, nådd fram til Marchienne-au-Pont og begynte å krysse Sambre der.
De første rapportene om at Napoléon hadde gått til aksjon, tok Blücher og Wellington på sengen. Prøysserne var de første til å reagere. Allerede natt til 15. juni hadde de merket seg tegn på at noe var i gjære. Gneisenau, stabssjefen, ga ordre om at korpsene skulle trekke seg nærmere Sombreffe. Uheldigvis formulerte han instruksjonene til general Bülow, sjefen for 4. korps i Liège, på en slik høflig måte at Bülow ikke oppfattet at det var bråhast. Da Napoléon angrep den 15. juni, befant imidlertid to av fire prøyssiske korps seg på marsj mot Sombreffe, mens 1. korps, som vi allerede har sett, lå direkte i veien for Napoléons angrep.
Wellington reagerte betydelig senere, delvis som følge av dårlig kommunikasjon mellom ham og prøysserne. Han fryktet et angrep lenger mot vest og ga først ordre om at troppene skulle samles ved sine respektive bivuakker. Deretter begynte han gradvis å flytte dem i retning Nivelles. Det var jo der man hadde blitt enige om at den anglo-allierte armeen skulle samles, så det er ikke så merkelig at Wellington innledningsvis fulgte planen. Ordren førte til at den angloallierte armeen fremdeles sto for langt vest til å kunne stoppe Napoléon på frammarsj opp mot La Chaussée den 15. juni. I tillegg førte den til at visse enheter skulle flyttes fra Quatre Bras og Frasnes – bort fra Napoléons fortropper som nærmet seg! Heldigvis for Wellington innså noen av de nederlandske befalshaverne faren og ga kontraordre.
Etter å ha passert Marchienne-au- Pont og Charleroi fortsatte den franske framrykkingen på venstre flanke, og det kom til kamper ved Gosseliers og Gilly. På høyre flanke erobret Reilles fortropper Frasnes mens Vandammes 3. korps gikk i bivuakk sør for Fleurus.
Da det begynte å mørkne, holdt nederlenderne fremdeles Quatre Bras, og en av Zietens divisjoner sto ved Fleurus. Av den franske armeen, som ifølge Napoléons plan i sin helhet skulle ha krysset Sambre, var deler av 1. og 4. korps fremdeles igjen på sørsiden, og Lobaus 6. korps samt 3. og 4. kavalerikorps var spredt langs hele veien tilbake til Beaumont og Philippeville.
Sent den 15. juni dukket marskalk Michel Ney, fyrsten av Moskva, opp i Charleroi der keiseren nå hadde sitt hovedkvarter. I likhet med Soult hadde Ney vært en av Napoléons mest betrodde marskalker under de ærerike årene, keiseren hadde til og med kalt ham den tapreste av de tapre etter at Ney i 1812 reddet sitt korps i en hard marsj gjennom den russiske snøen. De siste årene hadde forholdet mellom Napoléon og Ney imidlertid kjølnet. Ney var en god sjef for sitt korps, men hadde vist seg å ikke være like god til å lede større styrker, noe som førte til flere nederlag på slagmarken. Det var også Ney som ledet de militære som tok til orde for Napoléons abdikasjon i 1814, og han hadde fått en høy militær stilling hos Ludvig XVIII.
Da Napoléon vendte tilbake til Frankrike fra sitt eksil på Elba, hadde Ney igjen gjort inntreden i keiserens tjeneste. Gamle sår hadde likevel ikke grodd helt, og da den franske armeen krysset grensen til Belgia, hadde Napoléon fremdeles ikke gitt Ney noen oppgave. Det var først da armeen gikk over Sambre, at keiseren lot til å bestemme seg angående Ney. Han ga marskalk Emmanuell Grouchy som hittil hadde ledet de fire kavalerikorpsene, kommandoen over den høyre fløyen. Ney fikk kommandoen over den venstre. Da sistnevnte vendte tilbake til Charleroi natt til 16. juni, hadde han bare hatt denne stillingen i et halvt døgn.
Det hersker delte meninger om hvorvidt dette møtet fant sted eller ikke, men marskalkenes adjutant hevder at så var tilfelle, og at det også fantes nedtegnelser om at keiserens husholdning serverte Ney mat den natten. Marskalken informerte Napoléon om at det sto nederlandske tropper ved Quatre Bras. Han trodde ikke at det dreide seg om en særlig stor styrke, siden de hadde rykket tilbake fra Frasnes så snart den franske fortroppen nådde fram dit. Keiseren antok med rette at Ney hadde støtt på Wellingtons venstreflanke, og gikk ut fra at denne troppen ville angripe bakover så snart franskmennene tok opp igjen offensiven om morgenen. Etter hans mening ville Wellington trolig retirere og evakuere sine styrker til England nå som den franske armeen sto midt mellom ham og Blücher.
Napoléon tok seg tid til å informere Ney om hvilken rolle den venstre fløyen skulle spille den 16. juni. Med Quatre Bras og Sombreffe på franske hender ville Napoléon ha en utmerket sentral posisjon, med mulighet til lett å flytte tropper fra den ene til den andre flanken, mens Wellington og Blücher fikk skogsområder og betydelig dårligere veier mellom seg. Ettersom det fremdeles var uklart hvordan fienden var disponert, kunne ikke Napoléon gi Ney annet enn en omtrentlig ordre – en detaljert ordre skulle gis om morgenen når etterretningen hadde kartlagt situasjonen.
Ingen av rapportene som ble avlagt om morgenen den 16. juni, forandret Napoléons oppfatning om hva Wellington og Blücher hadde fore; ingenting tydet på at de tenkte på å gå til angrep. Prøysserne trakk seg tilbake fra Fleurus og de mindre byene omkring. Det virket som de trakk seg tilbake mot Gembloux. Det kom ingen rapporter fra Wellingtons område. Alt syntes å bekrefte Napoléons bilde av saken – han hadde lyktes i å overraske og forvirre fienden. Tiden var inne for den tredje fasen av planen: Å la mesteparten av armeen angripe mot en av fiendene. Spørsmålet var bare hvilken av dem?
Napoléon bestemte seg for å la 1. og 2. korps samt 3. kavalerikorps marsjere nordover, mot Quatre Bras, mens 3. og 4. korps samt de resterende kavalerikorpsene skulle forfølge prøysserne mot Gembloux. Keisergarden og 6. korps skulle marsjere som reserve. Hvis det kom til kamp på noen av flankene, skulle reservene settes inn der. I den spesifiserte ordren til Ney – la oss kalle den for den første morgenordren – sa keiseren at Ney skulle sende en av Reilles divisjoner i retning Genappe for å se om Wellington angrep bakover, samt en av d’erlons divisjoner til Marbais for å opprette kontakt med høyre fløy ved den romerske veien. Ingenting i denne ordren tydet på at keiseren forventet seg annet enn fiendtlige baktropper som lett kunne jages vekk.
I de ordrene som gikk ut denne morgenen,
fantes også et tillegg som skulle få innvirkning på de videre hendelsene den dagen. Den sa at Ney skulle ha kommandoen over venstre fløy (1. og 2. korps samt 3. kavalerikorps), og Grouchy over høyre fløy (3. og 4. korps samt 1., 2. og 4. kavalerikorps). Dette skulle imidlertid gjelde bare om keiseren ikke selv var til stede, for ellers ville han automatisk ha kommandoen. Napoléon beholdt kommandoen over keisergarden og 6. korps.
Morgenen gikk. En ordonnans fra Grouchy meldte om prøyssiske bevegelser i hans sektor, men marskalken tolket disse dit hen at det dreide seg om en generell tilbaketrekning. Napoléon ville undersøke saken selv. Han sendte et nytt brev til Ney, der han sa at Ney skulle rykke fram til Sombreffe med keisergarden og deretter ta beslutningen vedrørende de videre operasjonene i løpet av ettermiddagen. Ifølge Napoléon skulle Neys fløy mest sannsynlig begynne marsjen mot Brussel samme kveld, og han måtte derfor være klar til å gi seg i vei så snart ordren kom. Dermed skulle venstre fløy være på frammarsj i løpet av natten, drive Wellingtons spredte formasjoner foran seg og nå fram til Brussel tidlig den 17. juni. Reserven, inkludert keisergarden, skulle støtte Ney gjennom en marsj til Quatre Bras fra Sombreffe. Ingenting i brevet tydet på at det var videre hastverk den morgenen, det ga snarere inntrykk av at Neys bevegelser
fram til neste ordre var av sekundær betydning. Vi kaller dette brevet for den andre morgenordre.
En stund etter at kureren hadde gitt seg i vei og innen keiseren forlot Charleroi, kom det inn opplysninger som sa at angloallierte styrker var på frammarsj mot Quatre Bras. Opplysningene stammet ikke fra Ney, men fra noen av patruljene som voktet den franske armeens venstre flanke. Nyheten fikk Napoléon til å sende den tredje morgenordren til Ney. Her bare oppfordret keiseren marskalken til å være oppmerksom på fiender som kom fra retning Brussel, det vil si den anglo-allierte armeen. «Samle alle divisjoner som står under Reille og d’erlon, sammen med Kellermanns korps,» skrev keiseren, «Med disse styrker skal dere angripe og beseire alle korps som kan tenkes å dukke opp foran dere.» Trolig var hensikten først og fremst at Ney ikke skulle distraheres av rapporter om bevegelser på sin venstre flanke, men ta Quatre Bras så snart som mulig. Hvis dette var tilfelle, gikk det ikke tydelig fram av meldingen.
Da dette var gjort, bega keiseren seg til Fleurus der han ankom ved middagstider. Der oppdaget han til sin irritasjon at Grouchy faktisk hadde tatt Fleurus, som prøysserne hadde forlatt tidligere på morgenen, men deretter ikke foretatt seg noe offensivt. Da han ba om å få vite hvorfor høyre fløy ikke hadde marsjert mot Sombreffe, informerte Grouchy ham om at Blücher hadde et helt korps ved Ligny. Det lot til at prøysserne var innstilt på kamp. Dette overrasket Napoléon, men etter å ha studert de prøyssiske posisjonene ved Ligny kunne han ikke annet enn å komme fram til samme konklusjon. Blücher hadde fått muligheten servert på et fat! En plan tok nå form i Napoléons hode. Om han kunne oppholde prøysserne i kamp med de styrkene han hadde under Grouchy, kunne Ney marsjere ned mot Nivelles– Namurveien fra Quatre Bras og angripe fienden i ryggen. Korpset som fienden så dumdristig hadde plassert i veien for ham, ville dermed bli knust i sin helhet. Selv om keiseren helst hadde sett at han kunne påføre den prøyssiske armeen et enda større nederlag, ville tapet av et helt korps bli et merkbart tilbakeslag for Blücher. Napoléon hadde foreløpig bare Vandammes korps samt to kavalerikorps tilgjengelige. Han bestemte seg derfor for å vente på Gerards 4. korps og keisergarden. Etterpå skulle han gå til angrep mot Ligny. Det var bare én feil med planen hans: Ney hadde ennå ikke inntatt Quatre Bras!
I mellomtiden, i Gosselies, hadde marskalk Ney vært treg på sin side av operasjonsområdet. Han begikk en skjebnesvanger feil. Han burde ha gitt ordre om at samtlige enheter under hans kommando skulle gjøre seg marsjklare. Reilles 2. korps var spredt over et større område, med en divisjon ved Mellet, to divisjoner ved Gosselies og en delt divisjon ved Wangenies som hadde forfulgt prøysserne mot Fleurus dagen før. Selv 1. korps var spredt, med to divisjoner ved Gosselies, en ved Marchienne-au- Pont og en på sørsiden av Sambre. Det var viktig at alle disse enhetene ble satt i bevegelse snarest mulig. Ney valgte imidlertid å vente på skriftlige ordre fra keiseren. Da det drøyde med disse, ba han sin stab om å utstede ordrene når de dukket opp, og red nordover for å se hva som skjedde ved Frasnes. Her vurderte han den fiendtlige styrken ved Quatre Bras til cirka 3000 mann og skrev en melding til Soult om at han kunne ta bakveiene uten noe problem.
Flere timer gikk. Klokka ble elleve, og nå ankom Napoléons første morgenordre. Så keiseren ville at Ney skulle ta Quatre Bras og sende en divisjon både til Marbais og Genappe? I henhold til de direktivene Ney hadde gitt sin stab, burde keiserens ordre nå være på vei til avdelingene, så han trengte ikke foreta seg noe nytt. Ney ventet. Etter en stund ankom en kurer fra Reille. Ifølge denne gikk prøysserne i stilling rundt Ligny, og Reille hadde derfor ventet med å utstede keiserens ordre til sitt korps. Ney sendte straks kontraordre. Reilles divisjoner skulle marsjere mot Quatre Bras. Ney sendte også en ordre til d’erlon om umiddelbart å samle sitt korps ved Frasnes og avvente instruksjoner. Det siste gjaldt også Kellermann, hvis 3. kavalerikorps var ventet inn fra Charleroi. Mange timer forsinket var endelig venstre fløy på marsj, og 25 000 franske soldater nærmet seg Quatre Bras.
La oss stoppe opp her et øyeblikk og se hva som skjedde på den andre siden. Faktum er at alle misforståelsene mellom Blücher og Wellington, all forvirringen i stabene og alle problemene koalisjonsarmeene opplevde da de skulle samle sine egne styrker, er så mange og det kunne utgjort en helt egen artikkel. Ettersom jeg har valgt å studere først og fremst den franske siden denne gangen, får det holde med en kort beskrivelse. Den som var senest med å konsentrere, var Wellington, og i løpet av nesten hele 16. juni fikk han stort sett kun sitt 1. korps og reservekorps i kamp. Ett av hans problemer var avstanden; et annet at han bare våget å flytte sine enheter gradvis, fordi han fremdeles var urolig for sine forbindelseslinjer. Reservekorpsene som besto av 5. britiske divisjon, en Braunschweig- divisjon og tropper fra Nassau og Hannover, marsjerte mot Quatre Bras fra Brussel. Fra venstre nærmet den 3. britiske divisjonen, den britiske gardedivisjonen og en divisjon nederlendere seg. De hadde hastverk hvis de skulle rekke å forsterke den divisjonen nederlendere som holdt Quatre Bras.
På prøyssernes side hadde 1. korps trukket seg tilbake fra Fleurus og begynt å innta stillinger langs den lille elven Ligne som rant gjennom Ligny og Saint-amand. De to byene skulle bli støttepunkter i forsvaret, og bakenfor disse begynte 2. korps å ankomme. Det skulle være reserve bak 1. korps. Samtidig var det 3. prøyssiske korps på vei inn fra Namur. Det skulle beskytte Blüchers venstre flanke. Til prøyssernes bekymring hadde 4. korps blitt så forsinket at det ikke ville rekke fram i tide den 16. juni. I alle fall ville Blücher ha over 80 000 mann til rådighet når de tre korpsene var samlet.
Wellington ankom Quatre Bras fra Brussel, og siden han hadde sett at det var rolig der, red han over for et møte med Blücher. Møtet fant sted i skyggen av en vindmølle, ikke langt fra en samling gårder som til sammen utgjorde stedet Brye. Herfra hadde de oppsikt med Napoléons tropper som ankom ved Fleurus. Det hersket ulike meninger om hva som var best. Prøysserne ville at Wellington skulle forsterke deres høyreflanke, mens engelskmannen foretrakk å avansere sørover fra Quatre Bras og true Napoléons venstreflanke. Ingen konkret beslutning ble tatt, men Wellington sa til Blücher at han skulle sende hjelp ned Nivelles– Namurveien med mindre han ikke selv ble for hardt presset ved Quatre Bras. Det var den samme veien som Napoléon ville at Ney skulle anvende for å angripe Blücher i ryggen.
Ved Fleurus ventet keiseren utålmodig
«FAKTUM ER AT ALLE MISFORSTÅELSENE MELLOM BLÜCHER OG WELLINGTON, ALL FORVIRRINGEN I STABENE OG ALLE PROBLEMENE KOALISJONSARMEENE OPPLEVDE DA DE SKULLE SAMLE SINE EGNE STYRKER, ER SÅ MANGE OG DET KUNNE UTGJORT EN HELT EGEN ARTIKKEL.»
på at Gerards korps skulle ankomme. Vandamme var allerede på plass. Selv keisergarden hadde kommet fram og gått i stilling på sletta nedenfor byen, og Milhauds 4. kavalerikorps, tunge ryttere med sølvglinsende kyrasser, hadde tatt oppstilling øst for Fleurus. Det var stille før stormen. Noen steder hørtes trampende føtter, klingende metall og gnissing i lær der troppene marsjerte fram langs de små veiene, og iblant ble freden forstyrret av et spann med hesteartilleri med trampende hover og skramlende våpenkasser. For øvrig var det stille. Mennene kunne ta en pause, tenke på sine familier, kvinner og venner mens de skrev de siste brevene eller bare satt og tok inn surringen fra insekter og lukten av sommer. På de stedene der kavaleritroppene ventet, blandet snart lukten av gress og jord seg med fersk hestemøkk. Det var trykkende varmt, og underoffiserene manet sine menn til å spare på vannet de hadde i vannflaskene sine – de ville trenge det før dagen var omme.
Keiseren gikk fram og tilbake nedenfor vindmøllen som han hadde utpekt til stabsplass. Av og til kunne han tilkalle Soult for å diskutere den prøyssiske stillingen, eller han gikk opp i vindmøllen og speidet mot fiendens side i kikkerten sin. Han så en samling høyere prøyssiske offiserer oppe på høyden ved Brye. Var Blücher der også?
Napoléon syntes det var merkelig at prøysserne ikke slo retrett. Han kunne allerede se en stadig større støvsky i luften bortenfor skoglundene og åssidene der prøysserne sto. Blücher tenkte vel ikke på å samle en del av armeen før kampen rett foran nesen hans? I så fall burde keiseren gå til angrep straks. Han hadde tre kavalerikorps, et infanterikorps samt keisergarden. Det ville splitte prøysserne fullstendig. Men Napoléon trodde ikke at Blücher var så dumdristig. Kanskje han hadde flere enn ett korps i området, men selv om det var tilfelle, så gikk Napoléon ut fra at fienden ikke disponerte over flere enn 40 000 mann. Det han så, slik han bedømte situasjonen, var kun den prøyssiske armeens ytterste høyreflanke. Keiseren planla å fange den i sin felle!
Med den stekende sola midt på himmelen kom så Gerards korps marsjerende ut fra skogen som lå sør for Fleurus. Keiseren hadde en kort samtale med Gerard og ba ham gruppere sine tre divisjoner midt imot Ligny. De skulle angripe høyreflanken samtidig som Vandamme angrep venstreflanken. Mens Napoléon ventet på at Gerard skulle få sine tropper på plass, mottok han informasjon fra Frasnes som først nå fikk ham til å forstå at Ney ennå ikke hadde tatt Quatre Bras. Det kom totalt overraskende. Urolig for at dette kunne forpurre hans egne planer, skrev keiseren den første middagsordren til Ney. «Jeg er forbauset over at De drøyer med å utføre min ordre,» sa den. «Det er ikke tid til å forklare. Angrip alt dere har foran dere med størst mulig kraft.» Etter kortvarig betenkning la keiseren til: «Fedrelandets skjebne hviler i Deres hender.»
En kurer dro i vei med beskjeden, og
Napoléon fortsatte sin vandring fram og tilbake nedenfor vindmøllen. Sannsynligvis funderte han over hvordan Ney kunne ha oppfattet de tidligere ordrene, for litt senere tilkalte han Soult og ba ham skrive og tydeliggjøre beskjeden. Han ville at Ney skulle vite at et prøyssisk korps befant seg ved Ligny, og at Napoléon ville gå til angrep klokka halv tre. Soult skulle også si til Ney at han skulle drive bort de fiendene som befant seg ved Quatre Bras, og deretter marsjere mot Ligny for å gi Napoléon støtte. Etter en tenkepause ba Napoléon Soult om å legge til at høyre fløy skulle støtte Ney i hans operasjoner om kampen mot det prøyssiske korpset ble kortvarig. Det siste var i tilfelle prøysserne plutselig slo retrett, i så fall ville Neys assistanse være helt meningsløs. Hendelsene som fulgte, gjorde denne setningen skjebnesvanger. Den andre middagsordren forlot Fleurus med kurer.
Ved Quatre Bras hadde Ney blitt tvunget til å drøye med sitt angrep i påvente av at troppene skulle ankomme. Han fikk Napoléons tredje morgenordre om å samle Reille, d’erlon og Kellermann og «angripe og beseire alle korps som kan tenkes å dukke opp foran Dem». Reilles fortropp kunne allerede skimtes i en støvsky i horisonten mot sør, men det ville langt fra si at alle tre korpsene var samlet. Først når flere avdelinger hadde nådd fram til Quatre Bras, ville det være mulig å oppfylle ordren.
En time senere sto Reilles første divisjon oppstilt mot nederlenderne, men Reille advarte Ney om at Wellington kunne ha gjemt tropper bak en forhøyning, en taktikk som han ofte benyttet under krigen i Spania. Verken Reilles eller Ney kunne vite at Wellington fremdeles ikke hadde kommet tilbake fra Ligny, og at fienden ble ledet av prins Fredrik, den nederlandske regentens eldste sønn. De visste heller ikke at det kun fantes 7000 mann på den andre siden av høyden, en styrke som den franske divisjonen burde være i stand til å nedkjempe. Ney lot seg overtale til å vente på Reilles andre divisjon. Ingen av de tre morgenordrene påvirket denne beslutningen.
Klokka to, etter at enda en av Reilles divisjoner hadde nådd fram, begynte Neys angrep mot Quatre Bras. Mens kanonene drønnet og regimentsorkesteret spilte, rykket Foys og Bachelus divisjoner fram for å drive bort prins Fredrik fra Quatre Bras. Ved Fleurus hørte Napoléon buldringen fra Neys kanoner og dro et lettelsens sukk. Snart ville Wellingtons tropper ved Quatre Bras være drevet på flukt, og Ney kunne sette seg i bevegelse mot Blüchers høyreflanke. Han hadde fått tilbake den falske troen på at Ney var i posisjon til å kunne marsjere ned Nivelles– Namur-veien.
Omtrent en time senere ble slaget ved Ligny innledet. Vandamme gikk til angrep først, mot Saint-amand. Deretter avanserte to av Gerards divisjoner mot Ligny. På høydene åpnet de prøyssiske kanonene ild, senere svarte de franske. De to batteriene ble snart innhyllet i hvit røyk. Fra vindmøllen ved Fleurus kunne Napoléons stab se hvordan angrepskolonnene forsvant ned i søkket
der Ligne fløt. Så kom lyden av musketter i det fjerne og nye røykskyer, lavere enn dem artilleriet laget, de steg fra elveleiet og takene i de to byene.
Kort tid etter at slaget ved Ligny ble innledet, var keiseren sikker på at Blücher ikke ville prøve å tekke seg ut. I kikkerten kunne han allerede se lokale prøyssiske motangrep rundt Saint-amand, og ned bakkene bakenfor Ligny marsjerte prøyssiske kolonner for å forsterke forsvarerne i begge byer. Det var på tide å beordre Ney i bevegelse!
Napoléon lot Soult nedtegne en ny ordre. «For en time siden skrev jeg til Dem at keiseren ville angripe fienden klokka halv tre i den posisjon denne holder mellom Brye og Saint-amand», sto det i meldingen. «I dette øyeblikk pågår harde kamper. Hans Majestet har gikk meg i oppdrag å fortelle Dem at De umiddelbart skal manøvrere slik at De dekker fiendens høyre flanke og angriper ham i ryggen; om De handler med full tyngde, vil hans armé bli knust. Frankrikes skjebne hviler i Deres hender. Nøl ikke et øyeblikk med å utføre den bevegelse keiseren beordrer Dem å gjøre mot høydene rundt Brye og SaintAmand og bidra til en mulig avgjørende seier. Fienden har blitt overrasket i sitt forsøk på å gå sammen med engelskmennene».
Det var den tredje middagsordren, og den skulle sendes til Ney med oberst ForbinJanson, en keiserlig adjutant. Innen Soult hadde rukket å ferdigstille ordren, inntraff imidlertid noe som skulle bli opptakten til at Napoléon gikk glipp av anledningen til å vinne den innledende kampen i slaget – en kurer ankom fra Lobau, sjefen for 6. franske korps. Lobaus korps, som besto av tre infanteridivisjoner og et antall artillerienheter, men som manglet kavaleri, hadde fått ordre om å krysse Sambre og deretter vente nord for Charleroi. Napoléon innså nå at denne styrken fremdeles befant seg der. Av ren forglemmelse som bare keiseren selv kunne klandres for, hadde den blitt glemt. Han sendte straks order om at den skulle marsjere mot Ligny.
Foruten denne beklagelige oppdagelsen hadde kureren også med opplysninger til keiseren om at det foregikk omfattende
«LOBAUS KORPS, SOM BESTO AV TRE INFANTERIDIVISJONER OG ET ANTALL ARTILLERIENHETER, MEN SOM MANGLET KAVALERI, HADDE FÅTT ORDRE OM Å KRYSSE SAMBRE OG DERETTER VENTE NORD FOR CHARLEROI. NAPOLÉON INNSÅ NÅ AT DENNE STYRKEN FREMDELES BEFANT SEG DER. AV REN FORGLEMMELSE SOM BARE KEISEREN SELV KUNNE KLANDRES FOR, HADDE DEN BLITT GLEMT.
anglo-allierte troppebevegelser mot Quatre Bras, langs veien fra Nivelles. I påvente av sine ordre hadde Lobau på eget initiativ sendt ut spanere for å se hva som foregikk mellom Gosselies og Nivelles, og de hadde kommet tilbake med opplysninger om at sikkert 20 000 mann beveget seg mot Quatre Bras. Denne nyheten vekket Napoléon fra en annen av hans villfarelser: troen på at Wellington hadde til hensikt å retirere. Om engelskmennene var på frammarsj mot Quatre Bras, var det ikke da mest sannsynlig at resten av Blüchers armé faktisk var på vei mot Ligny? Koalisjonsarmeene var slett ikke på tilbaketog – de gjennomførte en offensiv forsvarskamp!
Det sto med ett klart at det nå ville være umulig for Ney å komme med hele styrken sin. Etter kort tids overveielse bestemte Napoléon seg for at kun d’erlons korps – som i henhold til morgenordren skulle plassere en divisjon ved Marbais og derfor burde befinne seg på Neys høyre flanke – skulle utføre angrepet mot Blüchers rygg. Han bestemte også at en av Reilles divisjoner, den som befant seg ved Wangenies og sto under general Girards kommando, skulle bli igjen for eventuelt å kunne settes inn i kampen ved Ligny. Faktum var at d’erlon fremdeles befant seg et godt stykke fra Quatre Bras.
Napoléon spurte Soult om ForbinJanson hadde gitt seg i vei med den tredje middagsordren ennå. Noe han ikke hadde. Napoléon skrev derfor en kort notis med blyant: «Herr grev d’erlon», sto det, «fienden holder på å gå i en felle jeg har satt opp. Marsj umiddelbart med deres tropper mot høydene ved Saint-amand og angrip Ligny. Herr grev d’erlon, De kommer til å bringe ære over dem selv for å ha reddet Frankrike.»
Deretter forklarte keiseren for ForbinJanson at han både skulle gi den tredje ettermiddagsordren til Ney og meddele ham muntlig at 1. korps skulle tilføres høyre fløy, og så oppsøke d’erlon og gi ham blyantnotisen. Adjutanten skulle også forklare d’erlon og Ney situasjonen samt meddele den sistnevnte at Girards divisjon hadde fått tildelt høyre fløy. Med litt flaks ville Ney kunne holde sin posisjon ved Quatre Bras, mens d’erlon marsjerte ned Nivelles– Namur-veien og beseglet Blüchers skjebne.
Katastrofe! Forbin-janson var ikke riktig mann til å utføre denne viktige oppgaven. Han hadde lite erfaring med stabstjeneste. Keiseren hadde en rekke personer med lang fartstid i denne tjenesten, men det fantes også dem som hadde fått posten av politiske grunner eller ganske enkelt kaltes inn for å øke antallet adjutanter. Hvorfor Forbin-janson befant seg akkurat der han var, er uklart. At han ikke tilhørte keisernes elite, ble snart klart. Det var ikke bare adjutantens mangel på erfaring som var et problem: Ney hadde ennå ikke tatt Quatre Bras, og d’erlon befant seg fremdeles på marsj mot Frasnes!
Stadig flere avdelinger ble satt inn i slaget ved Ligny. Franskmennene økte presset mot prøyssernes høyreflanke ved å sette inn Girards divisjon mot La Haye. Blücher svarte med å la to av generalmajor Pirchs divisjoner forsterke delvis La Haye, delvis Ligny. I kikkerten så han hvordan kampen utspilte seg, og ble stadig mer sikker på at Blücher i virkeligheten hadde samlet styrkene
sine rett foran øynene hans. Røyken steg tykk fra Saint-amand og Ligny, kanoner lyste opp gjennom røykteppet, og en konstant buldring fikk det tidligere så rolige området til å vibrere. Rapporter fra Wagnelée fortalte at prøysserne ikke bare forsvarte sine posisjoner, men også angrep. Domons kavaleri måtte settes inn for å stoppe dem på venstre flanke.
Ikke lenge etter at Forbin-janson dro av gårde, bestemte Napoléon seg for å sende et duplikat av tredje middagsordren – som sikkerhet i tilfelle adjutanten ble tatt av fienden eller hvis det oppsto en eller annen form for usikkerhet på Neys side. Han sørget derfor for at Soult skrev en kopi, og sendte den med en betrodd offiser, oberst Laurent. Han skulle ri en sikrere vei enn den ForbinJanson hadde tatt, og satte av gårde sørover via Gilly.
Ved Quatre Bras gikk det ikke så bra for Ney, selv om han innledningsvis hadde erobret en del terreng, og nådd fram til bekken som delte slagmarken i to deler og tatt deler av Bossut-skogen på fiendens høyreflanke. Til tross for at de nederlandske troppene var tallmessig underlegne, bød de på adskillig motstand mens de angrep bakover over elven og nådde fram til Wellingtons 5. divisjon, bestående av britiske eliteavdelinger fra felttoget i Spania. Ney forsto at det ikke var noen baktropp han kjempet mot, og nå var det franskmennenes tur til å bli drevet tilbake. Midt under kampen mottok han keiserens første ettermiddagsordre, den som sa: «Angrip alt framfor Dem med størst mulig kraft. Fedrelandets skjebne hviler i Deres hender.» Den sa ikke Ney så mye; gjorde ham mest brydd. Kampen var uansett allerede i gang så han sendte en rytter vestover for å skynde på d’erlons korps og Reilles to resterende divisjoner.
De to slagene fortsatte mens begge sider satte inn stadig større styrker. Ved Ligny hadde det også brutt ut kamper på Napoléons høyre flanke, der Hulot tok imot kraftige prøyssiske angrep rundt Tongrenelle. Inne i byene Ligny og Saint-amand fortsatte blodbadet med uforminsket kraft. Kamp med skytevåpen ble erstattet av håndgemeng
med sverd, muskettkolber og bajonett; det raste branner som gjorde heten og tørsten uutholdelig.
Etter hvert marsjerte d’erlons korps fram mot Frasnes langs La Chaussée. Det var der, da fortroppen hadde kommet på høyde med Mellet, at Forbin-janson fant den. Lettet spurte adjutanten etter d’erlon, men sjefen for korpset hadde ridd i forveien til Quatre Bras. Forbin-janson viste da blyantnotisen for d’erlons stabssjef, general Delcambre, og sa til ham at 1. korps var ønsket ved Ligny. Delcambre forsto ikke hva keiseren ville med denne ordren. Han kunne jo ikke vite at Napoléon ville at 1. korps skulle marsjere fra Quatre Bras til Ligny, og tolket i stedet ordren dit hen at de skulle gå mot Ligny fra den posisjonen de for øyeblikket holdt, sør for Frasnes. Forbin-janson klarte ikke å kaste ytterligere lys over saken. Han viste heller ikke Delcambre den ordren som skulle overleveres Ney. Stabssjefen fikk beslutningsangst. Korpset var under Neys kommando så lenge keiseren selv ikke var til stede. Men på den andre siden var jo ikke Ney til stede heller.
Delcambre ga til slutt ordre om at 1. korps skulle gå mot Ligny, og de tok av for å marsjere langs den romerske veien en del av strekningen. Samtidig sa han til ForbinJanson at han skulle fortsette opp mot Quatre Bras og underrette d’erlon. Adjutanten gjorde som han ble fortalt, og en stund etterpå fikk han kontakt med korpssjefen. Han hadde ennå ikke nådd fram til Quatre Bras, men befant seg ved Frasnes og hadde ikke hatt kontakt med Ney. D’erlon forsto ikke mer av ordren enn Delcambre hadde gjort. Hvorfor skulle 1. korps til Ligny? Om d’erlon marsjerte mot høydene ved Saint-armand, ville han jo nærme seg slagmarken fra den franske siden. Tenkte keiserne å bruke ham til å sette inn dødsstøtet mot Blücher? Ja, kanskje. Kanskje var det dette han mente med å redde Frankrike.
Overbevist om at den beste måten å få vite hva det dreide seg om, helt enkelt var å følge keiserens ordre, bega d’erlon seg tilbake til sitt korps. Forbin-janson på sin side gjorde nå sin største blunder. I stedet for å fortsette opp til Quatre Bras og overlevere den tredje middagsordren til Ney, hoppet han i salen og red tilbake til Fleurus. Hvorfor? Hadde han helt glemt sitt opprinnelige oppdrag? Eller trodde han at det var utført nå da d’erlon hadde fått instruksen? Kanskje antok ForbinJanson at keisernes blyantnotis annullerte den tidligere ordren? Dét får vi aldri vite. Uten Neys vitende hadde 1. korps endret kurs mot Ligny, og uten at Napoléon visste det, kom de inn fra helt feil hold.
Kampene på de to slagmarkene ble stadig trappet opp. Ved Quatre Bras ankom Reilles tredje divisjon, som ble ledet av Napoléons yngste bror, prins Jérôme. Den ble straks satt inn. Samtidig hadde Wellington fått forsterkninger av tropper fra Braunschweig, og snart ble også generalløytnant von Altens 3. britiske divisjon sendt inn fra Nivelles. Ved Ligny speidet keiseren forgjeves etter d’erlons korps. Størstedelen av hans slaglinje befant seg nå i kamp. Det eneste unntaket var keisergarden, som forberedte seg på dødsstøtet mot Blüchers posisjon. Prøysserne viste tegn på å vike. Napoléon ville imidlertid ikke sette inn sin keisergarde og tunge kavaleri i kampen, før 1. korps angrep mot Blüchers rygg og stengte hans tropper inne.
I det samme tidsrommet kom ForbinJanson tilbake, og det ble snart oppdaget at han ikke hadde overlevert beskjeden. Napoléon ble rasende og sendte ham umiddelbart i vei på ny. Heldigvis hadde Soult sendt en kopi av ordren med oberst Laurent, men hadde denne nådd fram? Napoléon fryktet det verste og tilkalte en av sine aller mest betrodde adjutanter, oberst Baudus. Han forklarte inngående for Baudus hva som gjaldt, hva keiseren tenkte, og hvilken rolle Ney spilte i dramaet. Deretter skrev han en kopi av blyantnotisen som han hadde sendt til Ney med Forbin-janson. Akk, hadde han enda vært like tydelig helt fra starten av. I stedet hadde han matet Ney med små puslespillbrikker som han ikke helt klarte å sette sammen til den helheten Napoléon ønsket.
Ikke lenge etter at Baudus hadde gitt seg i vei, kom det inn alarmerende rapporter fra venstre flanke: En fiendtlig kolonne var blitt observert på vei inn fra vest, og enhetene i
Vandammes korps holdt på å bli grepet av panikk! Hva var dette for en tropp? Det kunne ikke være prøyssere, det var Napoléon sikker på. Wellington? Ja, det var mulig. Kunne en anglo-alliert styrke ha krysset La Chaussée fra vest, og marsjerte den nå mot Ligny, i ryggen på Ney? I så fall, hvordan kunne det skje uten at det hadde blitt oppdaget? Eller var det d’erlon? Men hvorfor skulle han komme fra den kanten? Napoléon var tvunget til å handle ut fra en antakelse om at kolonnen var fiendtlig. Han delte av deler av keisergarden for å gå den i møte. Dermed ble det voldsomme angrepet mot Blücher flere timer forsinket, og prøysserne fikk tid til å forsterke de sektorene som var truet. Den «fiendtlige» kolonnen var ganske riktig d’erlons korps. Han hadde tatt igjen fortroppen, der Delcambre hadde vist ham keiserens blyantnotis. D’erlon fortalte stabssjefen at han hadde handlet riktig, men han hadde ikke fått noe godt inntrykk av den keiserlige adjutanten. For sikkerhets skyld ba d’erlon Delcambre om å ri mot Quatre Bras for å kontrollere at Ney var innforstått med at 1. korps var forflyttet til høyre fløy. Feiltakelsen med kolonnen som nærmet seg, ble snart oppklart ved Napoléons stabsplass, og de franske gardistene marsjerte tilbake til sine angrepsgrupper. Mange timer var imidlertid gått tapt, og med d’erlon i fullstendig feil posisjon til å kunne angripe Blücher i ryggen ble det sendt en kurer som skulle sørge for at i det minste 1. korps ble satt inn mot Blüchers høyreflanke. Ved Quatre Bras var Ney fremdeles lykkelig uvitende om hva som skjedde bak hans rygg. I og med at Jérômes divisjon hadde dukket opp, hadde franskmennene begynte å gjenvinne overtaket i kampen, men kampen var langt fra avgjort. Fienden fikk stadig nye forsterkninger; Altens divisjon var nå satt inn i kampen. Noen timer tidligere hadde Ney mottatt keiserens andre middagsordre. Med den fikk han for første gang nyss om Napoléons idé om at venstre fløy skulle marsjere mot Blüchers høyreflanke. Dessverre var det to detaljer i beskjeden som gjorde den vanskelig å tyde. Den første var at teksten kun nevnte ett eneste prøyssiske korps (da Napoléon forfattet ordren, var det jo slik han oppfattet fiendens styrke). Om keiserens venstre fløy sto mot ett enkelt korps, oppfattet ikke Ney det slik at hans assistanse var påkalt.
Den andre detaljen var det ulykksalige tillegget om at Napoléon ville komme Ney til unnsetning dersom kampen ved Ligny ble kortvarig. Ettersom en fransk seier ved Quatre Bras langt ifra var en selvfølge, framsto dette alternativet som det mest sannsynlige, og setningen la også slør over hvor stor betydning Napoléon tilla Neys støtte. «Den tapreste av de tapre» hadde fremdeles bare tre divisjoner på plass og avfeide for øyeblikket Napoléons ordre.
Men nå kom sjokket! Delcambre ankom Quatre Bras med nyheten om at keiseren hadde kalt 1. korps til Ligny. Ney – som befant seg midt i en intensiv kamp mot Wellington – trodde ikke sine egne ører. Hadde keiseren gitt en slik ordre? Han ba Delcambre forklare ham logikken bak den, noe han ikke kunne. Da Ney senere fikk vite at ordren ikke var overlevert på vanlig måte, en lukket konvolutt med keisernes forsegling, men i stedet var skrevet med blyant på et stykke vanlig papir, gjorde han noe historien lenge skulle dømme ham for: Han ga Delcambre ordre om at d’erlon skulle endre marsjretning på nytt og snarest mulig gå mot Quatre Bras. Delcambre protesterte, men Ney benyttet sin rett til å bestemme over venstre fløy når keiseren ikke selv var til stede.
Hvorfor ga Ney denne ordren? På dette tidspunktet hadde 1. korps kommet så langt fra Quatre Bras at det selv ikke i beste fall ville rekke fram til Quatre Bras før det ble mørkt. Var han blitt gal? Inkompetent? De som vil frita Napoléon fra alle feil han begikk
under felttoget i 1815, har vært fristet til å trekke slike konklusjoner.
Men det var ikke tilfelle. Ney visste ikke hvor 1. korps befant seg! Det kan ikke ha forholdt seg annerledes. Han hadde ventet på d’erlon hele ettermiddagen og forventet å få øye på hans fortropp dukke opp nord for Frasnes når som helst. Faktum var at han også ventet på Girards divisjon, for han visste ennå ikke om at Napoléon hadde holdt denne tilbake ved Ligny. Ingen av dem var dukket opp, og jo lengre tid som gikk, desto sikrere ble Ney på at de måtte befinne seg like i nærheten.
Vi skal huske på at Forbin-janson først traff Delcambre ute på La Chaussée, og at sistnevnte da ga ordre om at korpset skulle vende om vestover. Troppene rakk derfor å tilbakelegge en betydelig strekning før korpssjefen ble informert av Forbin-janson ved Frasnes og senere nådde dem igjen. Deretter fulgte et tidsrom mens d’erlon og Delcambre konfererte, og siden hadde Delcambre en enda lengre strekning å ri tilbake til La Chaussée og så opp til Neys stabsplass. Da hadde det gått nærmere en time, og 1. korps var dermed minst en time unna La Chaussée. Ytterligere tid skulle gå tapt mens Delcambre innhentet dem, og d’erlon brukte så flere timer på å nå Quatre Bras.
Men ingen hadde opplyst Ney om alt dette! Slik han så det, burde 1. korps ha befunnet seg like sør for Frasnes da det fikk ordre om å vende om, og i hans øyne var det rimelig at d’erlon sendte Delcambre umiddelbart etter å ha mottatt blyantnotisen. Ney oppfattet dermed situasjonen helt omvendt: 1. korps hadde ingen mulighet til å rekke fram til Ligny i tide til at de kunne være til nytte der! Hvordan kunne en slik misforståelse oppstå? Ingen vet. Kanskje røpet Delcambre for Ney hvor korpset befant seg, og kanskje gikk informasjonen tapt i støyen fra kamphandlingene og tumultene ved stabsplassen. Eller valgte Delcambre bevisst å unngå detaljer som pekte ut ham som initiativtakeren til å ha endret korpsets marsjretning fra starten av? Hva svaret enn er, må Ney ha vært uvitende om 1. korpsets egentlige posisjon da han ga ordren.
En stund etter at Delcambre dro, dukket så Laurent opp hos Ney med kopien av keiserens tredje middagsordre. Endelig fikk Ney lese hva det hele dreide seg om: At Napoléon virkelig hadde ment å overføre 1. korps til Ligny. Det var nå først han forsto at keiseren ikke kjempet mot ett korps alene, men mot en stor del av Blüchers armé. Uvitende som han var om d’erlons egentlige posisjon, nølte han med å sende en kontraordre etter Delcambre. Ifølge Ney fantes det en liten mulighet for at de skulle kunne klare å drive bort Wellington fra bakveiene for så å la 1. korps marsjere østover, ned Nivelles– Namur-veien slik keiseren ville. D’erlon måtte bare rekke tilbake i tide. Dette alternativet var nå den eneste måten å gjennomføre keiserens planer, slik Ney så det. Laurent, som heller ikke visste hvor d’erlon befant seg, kunne ikke få marskalken til å endre oppfatning.
Den siste akten i dette, for franskmennene, så uheldige dramaet ble spilt av d’erlon. Da Delcambre etter en stund nådde ham, bestemte han seg for å vende om mot Quatre Bras, til tross for at han var så nær Ligny at han kunne se slaget med egne øyne. Korpset vendte om for andre gang og dreide av mot Quatre Bras. Ikke lenge etterpå kom en adjutant fra Napoléon ridende. Han hadde blitt sendt ut for å fastslå troppens identitet og anbefalte d’erlon å marsjere mot Ligny. Det var alt han kunne gjøre ettersom Napoléon ikke hadde gikk ham noen ordre i fall korpset var fransk.
Korpssjefen hadde likevel bestemt seg for å følge Neys kommando og ville ikke endre marsjretning for tredje gang. Han delte av og plasserte en divisjon mellom Ligny og Quatre Bras – i henhold til Napoléons første morgenordre, nemlig å besette Marbais – og fortsatte marsjen mot Quatre Bras. Da Napoléons siste kurer, med en direkte ordre om å angripe Blüchers høyreflanke, til sist fant d’erlon, var det altfor sent. Dermed var 1. korps ute av bildet.
Ney ble til sist informert om hva som hadde skjedd ved Ligny av oberst Baudus, som sa til Ney at dersom det var helt umulig å marsjere for å støtte keiseren, var det avgjørende at Ney i det minste hindret Wellington i å hjelpe Blücher. Dette lyktes Ney å gjøre, selv om fienden nå var tallmessig klart overlegen, og Wellingtons gardedivisjon hadde ankommet fra Nivelles og presset franskmennene tilbake på deres venstre flanke. Ney klarte å holde omtrent de posisjonene franskmennene hadde hatt før kampen begynte, og slaget må derfor kunne betraktes som uavgjort. Med mørket døde bråket fra kampene ut og ble erstattet av jammer fra de sårede.
Keiseren vant slaget ved Ligny.
Keisergarden og det tunge kavaleriet angrep og brøt til slutt igjennom Blüchers sentrum. Men det ble en pyrrhosseier. De prøyssiske tapene var store, men dét ble de franske også. Girards divisjon led så store tap at de ble igjen i Ligny for å hvile og gikk således glipp av slaget ved Waterloo. De franske tapene ved Ligny talte drøyt 10 000 mann. Prøyssernes tap var større, kanskje så mange som 15 000 mann, pluss ytterligere 10 000 som valgte «å begi seg hjem» i mørket etter kampen. På venstre fløy var Neys og Wellingtons tap i størrelsesorden 4500 mann hver. Om man ser disse tapene i forhold til den opprinnelige styrken på hver side, hadde Napoléon tapt omtrent 12 prosent av sin styrke, mens hans fiender til sammen hadde 14 prosent tap – en ubetydelig forskjell også der.
Slaget ved Ligny kunne ha vært avgjørende for felttoget i Belgia om prøysserne hadde valgt å retirere til Rhen. I så fall hadde Wellington blitt tvunget til å evakuere kontinentet i all hast. Men så skjedde ikke. Blücher hadde blitt skadet i de siste timene av slaget, og på et tidspunkt var det ingen som visste hvor han befant seg. Gneisenau hadde da gitt ordre om at de prøyssiske troppene ikke skulle trekke seg tilbake østover, men i nordlig retning, mot Wavre. Dermed kunne de beholde den, riktig nok, vage kontakten med Wellington, og to dager senere skulle de to armeene sammen beseire Napoléon ved Waterloo.
Så hva hadde skjedd dersom Napoléons plan hadde fungert? Ville Blüchers armé lidd et sviende nederlag? Kanskje. Det er også mulig at prøysserne kunne ha omgruppert Pirchs divisjoner for å møte Ney, slik at de senere kunne ha trukket seg tilbake, særlig dersom Ney hadde avansert ned Nivelles– Namur-veien på det tidspunktet Napoléon først hadde beregnet. Uansett hadde vi fått en helt annen utgang som resultat dersom d’erlon hadde gått til kamp på en av fløyene. Om han hadde støttet Ney, ville Napoléon ha vunnet både ved Ligny og Quatre Bras, og koalisjonsarmeene ville med stor sikkerhet ha trukket seg tilbake i hver sin retning. Om d’erlon hadde blitt satt inn ved Ligny, ville Napoléons seier der blitt større og sannsynligvis tvunget Blücher til vill retrett mot Rhen. I så fall ville Wellington blitt tvunget til en hastig evakuering fra kontinentet. Slik gikk det nå ikke. Koalisjonsarmeene trakk seg tilbake nordover lang forskjellige veier; Blücher allerede om natten, i uorden, Wellington adskillig senere, men i en mer ordnet bevegelse den 17. juni. Etter et døgn i uvisse ble det besluttet at man skulle gå i stilling ved Mont-saint-jean, et stykke sør for Waterloo. Wellington skulle oppholde Napoléon i fronten mens prøysserne marsjerte opp og angrep ham i flanken. Men det er en annen historie.