Hen­ri­et­te Lacks udø­de­li­ge cel­ler

En be­mer­kel­ses­ver­dig his­to­rie om kvin­nen som har red­det mil­lio­ner av liv etter sin død.

Ny Vitenskap om Kroppen - - Innhold -

I1951 mot­tok celle­bio­log Ge­or­ge Ot­to Gey en ny prø­ve av kreft­cel­ler fra liv­mor­hal­sen til en av­død pa­si­ent ved Balti­mores John Hop­kins Ho­s­pi­tal. Han var al­le­re­de for­be­redt på å mis­lyk­kes. I fle­re ti­år had­de han mot­tatt man­ge lik­nen­de celle­prø­ver, men i ste­det for å for­me­re seg slik han had­de hå­pet, had­de cel­le­ne all­tid dødd i lø­pet av noen få da­ger. Den­ne gan­gen var det imid­ler­tid noe som var an­ner­le­des. Ikke bare over­lev­de cel­le­ne i prø­ven, de dob­let seg også for hvert døgn. Nå had­de Gey et uut­tøm­me­lig la­ger av cel­ler han kun­ne stu­de­re på la­bo­ra­to­ri­et – og in­gen skjøn­te hvor­for.

Gey ga den nye celle­lin­jen nav­net «He­la», kode­navn for Hen­ri­et­ta Lacks, kvin­nen cel­le­ne stam­met fra. Men in­gen fikk vite det vir­ke­li­ge nav­net hen­nes før det var gått yt­ter­li­ge­re tjue år. I ste­det for å sel­ge cel­le­ne med for­tjen­tes­te be­stem­te Gey seg for å dele dem ut gra­tis i vi­ten­ska­pens in­ter­es­se, og snart ble celle­prø­ver sendt til la­bo­ra­to­ri­er over hele ver­den. For førs­te gang kun­ne fors­ke­re ob­ser­ve­re hvor­dan vi­rus som mes­lin­ger, kus­ma og po­lio på­vir­ket men­neske­cel­ler, noe som ga dem ver­di­full inn­sikt og mu­lig­het til å ut­vik­le liv­red­den­de vak­si­ner.

Da den ame­ri­kans­ke re­gje­rin­gen skjøn­te hvor vik­tig He­la fak­tisk var, ble det be­stemt at det skul­le set­tes opp en celle­kul­tur­fab­rikk, og på det mes­te ble det pro­du­sert seks mil­li­ar­der cel­ler her hver enes­te uke. Men for­di He­la-cel­le­ne var så ag­gres­si­ve, be­gyn­te de etter hvert å do­mi­ne­re alle and­re celle­lin­jer de kom i kon­takt med. For å kun­ne be­stem­me om en cel­le stam­met fra He­la-lin­jen el­ler ikke, treng­te fors­ker­ne mer in­for­ma­sjon, og på be­gyn­nel­sen av 1970-tal­let ble cel­le­nes opp­hav der­for en­de­lig av­slørt.

På 1950-tal­let treng­te ikke le­ger å spør­re pa­si­en­ten el­ler på­rø­ren­de om sam­tyk­ke før de tok celle­prø­ver. Der­for viss­te ikke Hen­ri­et­tas fa­mi­lie noe om hvil­ken utro­lig på­virk­ning slekt­nin­gen de­res had­de hatt på vi­ten­ska­pen, før de selv ble bedt om å bi­dra med blod­prø­ver i 1973. Snart for­sto de at mens fa­mi­li­en selv had­de levd i yt­ters­te fat­tig­dom uten noen slags helse­for­sik­ring, had­de Hen­ri­et­ta bi­dratt enormt til forsk­nings­ar­bei­det uten å få noen som helst form for an­er­kje­nel­se – og and­re had­de tjent godt på cel­le­ne hen­nes, som nå var blitt kom­mer­sia­li­sert. I 2013 ble Hen­ri­et­tas ge­n­om pub­li­sert on­line uten de­res til­la­tel­se, og per­son­lig in­for­ma­sjon om fa­mi­li­ens egen ri­si­ko for å ut­vik­le en­kel­te syk­dom­mer var med ett of­fent­lig for hele ver­den.

En­de­lig ble det opp­nevnt en egen He­la­ge­n­om-ko­mi­té, slik at fa­mi­li­en Lacks fikk en viss kon­troll over hvem som had­de til­gang til Hen­ri­et­tas DNA. Til slutt fikk også Hen­ri­et­ta selv den an­er­kjen­nel­sen hun for­tjen­te. Hun ble til­delt et æres­dok­to­rat, og hun fikk fle­re sti­pen­der og sko­ler opp­kalt etter seg. I dag bi­drar fort­satt de fan­tas­tis­ke cel­le­ne hen­nes til økt kunn­skap in­nen men­nes­kets bio­lo­gi og hjel­per på den må­ten til med å red­de mil­lio­ner av liv over hele klo­den.

Det er pub­li­sert mer enn 60 000 forsk­nings­ar­tik­ler ba­sert på forsk­ning med He­la-cel­ler. Den afri­kansk­ame­ri­kans­ke to­bakks­bon­den Hen­ri­et­ta Lacks bod­de i Balti­more og døde av kreft, bare 31 år gam­mel.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.