Fakta om stress

Hva skjer med kroppen når den utsettes for stress?

Mannen som første gang definerte stress, Hans Selye, skal ha sagt: «Alle vet hva stress er, men ingen vet hva det egentlig er.» I psykologien blir stress beskrevet som følelsen av et overdrevet følelsesmessig press. Det kan føre til nervøsitet, søvnproblemer, endring i spisevaner, destruktiv adferd, hodepine og muskelsmerter. Dette er den formen for stress vi alle kjenner til. Sånn er livet. Men fra et bredere biologisk perspektiv er stress kroppens svar på alle slags forstyrrelser, enten det er psykologiske traumer, ekstreme temperaturer, mangel på mat, søvn eller konfrontasjon med et rovdyr.

Det finnes ingen fullt dekkende medisinsk definisjon på stress, men i biologien beskrives det som alt som truer kroppens naturlige balanse. For å beskytte seg mot trusselen, uansett om den er reell eller innbilt, vil kroppen ta grep. Blodet blir bombardert med kjemiske signalstoffer som fører til årvåkenhet, økt puls og raskere pust i tillegg til at det kan dempe smerte og i enkelte tilfeller framkalle eufori. Noen kan altså bli veldig oppstemt og få en slags lykkerus når de er ekstra stresset. Samtidig bremser ikke-vitale funksjoner som fordøyelse og vekst helt ned. Når responsen på stress blir aktivert i kroppen, er ikke framtiden så viktig lenger, nå handler det om å overleve.

Det er hjernen som sparker i gang stressresponsen. Amygdala, en liten struktur i hjernen, spiller en viktig rolle for følelsene og registrerer mulig fare. Den sender beskjed til hypotalamus, en annen struktur i hjernen, som utløser en kjede av elektriske og kjemiske beskjeder for å forberede kroppen på aksjon. Første skritt er å sette nervesystemet i flykt-ellerkjemp-modus. Det gjør kroppen ved å gi beskjed til binyrene at de skal øke produksjonen av adrenalin.

Denne kjemiske budbringeren strømmer ut i blodet og trigger en bølge av energi som frigis idet den tømmer kroppens lagre av fett og glykogen. Blodsukkeret stiger, og fettsyrene frigis for å gi kroppen det drivstoffet den trenger. Disse molekylene blir deretter transportert via blodet til musklene og hjernen. Blodårene (i områder hvor de ikke er livsviktige) blir trangere, pulsen øker, og pusten går raskere. Slik leder og overfører kroppen alle sine ressurser til de stedene som trenger det mest. Sansene forsterkes, hjernen skjerpes, og musklene er klare for aksjon. Denne responsen skjer umiddelbart, noen ganger før de bevisste tankene har rukket å registrere at det er fare på ferde.

Avhengig av situasjon og person varierer det eksakte mønsteret for disse kjemiske bølgene. Hvis verken flukt eller konfrontasjon er mulig, kan en annen form for respons erstatte flykteller-kjemp-moduset. «Motvillig årvåkenhet» kan vi kalle den. Under slike omstendigheter stopper all bevegelse, og blodet blir ledet vekk fra huden, armene og beina over til organene sentralt i kroppen. Man fryser til is og blir helt handlingslammet. Kroppen gjør seg ikke klar til fysisk aktivitet, den forbereder seg på å redusere blødninger ved eventuelle skader. Selv om de fleste formene for stress som vi mennesker utsettes for i dag, ikke følges av noen risiko for fysiske skader, har denne mekanismen vært nyttig på et tidligere stadium i vår utvikling.

«Noen kan altså bli veldig oppstemt og få en slags lykkerus når de er ekstra stresset»