Mountainbikens mekanikk
Sykkel er en svaert effektiv form for transport. Bare se på en vanlig personbil, som omdanner varmen fra bensinforbrenning til bevegelse: Bare 20 til 25 prosent av varmeenergien blir til nyttig bevegelsesenergi, mens resten ender som spillvarme fra en prosess som i tillegg forurenser. Syklisters omsetning av smørbrød til tråkkkraft har langt høyere virkningsgrad, og en typisk sykkel omdanner 90 prosent av beinkraften til bevegelse. Men her som hos motorkjøretøyer er det forskjell på modellene. Racersykler for landeveisritt eller cruisere for strandpromenaden er ganske annerledes enn sykler skapt for humpete stier.
Terrengsyklingens påkjenninger, som ujevnt underlag, tung og glatt søle og bratte kneiker, innebaerer at mountainbikes må vaere mye mer robuste enn andre sykkeltyper. Forskjellen blir tydelig hvis vi for eksempel stiller en mountainbike og en racersykkel side om side. Mountainbiken har tre–fire ganger bredere dekk med kraftig gripemønster. Den har fjaering foran, ofte bak også. Dessuten har den halvannen ganger flere gir enn raceren, grovere ramme og skivebremser. Racersykkelen er overlegen på landeveien, takket vaere mer strømlinjet sittestilling, lavere rullemotstand og litt lavere vekt. Men i krevende terreng er en mountainbike i sitt rette element. Å drive pedalene rundt er selvsagt tyngre i motbakke enn på flatmark, så mountainbikes har en serie kombinasjoner av tannhjul, såkalte drev, som gir den giringen vi trenger for å kunne tråkke lett. Et 27-girs system, for eksempel, har tre ulike drev på pedalkransen og ni på kassetten i baknavet. Ved å gire skifter vi utveksling slik at hvert tråkk driver sykkelen en kortere eller lengre strekning. På den måten er det alltid mulig å takle en bratt motbakke eller utnytte en utforbakke.
Teknologien som muliggjør terrengsyklingen vår.