Slottet i Versailles
Det tok 50 år og krevde tusenvis av arbeidere å bygge et palass som passet for en solkonge.
Bare navnet framkaller bilder av overflod og storhet, men palassets historie er alt annet enn gyllen. Slottet, som skulle vaere bolig for de franske kongene i mer enn hundre år, var opprinnelig en jakthytte ved en landsby utenfor Paris. Under Ludvig XIV, som kalte seg solkongen fordi hele riket kretset om ham, ble det et av verdens største slott.
I 1668 beordret han arkitekten sin, Louis Le Vau, til å bygge de store boligene til kongen og dronningen, i tillegg til steinfasaden mot hagen, det som kalles Le Vau Envelope. I stedet for å holde seg til den franske tradisjonen med skifertak hentet Le Vau inspirasjon fra italiensk arkitektur, og fikk bygget et flatt tak bakenfor en balustrade.
Under utvidelsesarbeidet forsøkte ministrene å holde kostnadene nede ved å bruke byggematerialer fra Frankrike, og de nasjonaliserte også en billedvevfabrikk, men det var arbeiderne som fikk betale dyrest.
Flere enn 36 000 menn og 6000 hester arbeidet fra soloppgang til solnedgang. Arbeidernes dagslønn var seks sous, noe som tilsvarte en liten smørklatt, og arbeidsforholdene var så elendige at det ble oppført tre sykehus for å håndtere det store antallet skadde arbeidere. I 1688 forverret arbeidsforholdene seg ytterligere, da bygningsdeler raste ned og drepte et halvt dusin arbeidere. På toppen av det hele ble en mor kastet i fengsel fordi hun hadde kommet kongen naer nok til å spørre etter sønnens lik.
Overraskende nok har også selve slottet blitt sammenliknet med et fengsel, et forgylt bur som holdt hundrevis av hoffmenn og adelsmenn fanget for å glede kongen.
Slottet var åsted for storslagne, luksuriøse fester og mangfoldige elskovsaffaerer, men det som en gang var en beskjeden jakthytte, skulle også danne bakteppe for noen av historiens mest betydningsfulle begivenheter, fra Tysklands samling i 1871 til signeringen av Versaillestraktaten i 1919.