Føleri eller fakta
«Vi vet ikke helt sikkert, derfor kan vi vedta hva vi vil», virker som en tilnaerming politikere bruker ofte. Saerlig innenfor miljøpolitikken. Sist var det den nye oljeministeren som beskyldte deltakerne i klimadebatten for mye føleri, samtidig som han ser ut til å benekte det andre mener er veldokumenterte fakta. En finurlig tilnaerming ved en tiltredelse, for å si det forsiktig. Vi har som nasjon faktisk vedtatt hvordan vi skal forholde oss til usikkerhet når vi skal gjøre vedtak innen miljøvern.
Og det hele startet med en prins, og ikke hvem som helst faktisk: prins Charles av Wales. Han holdt åpningstalen under den andre Nordsjøkonferansen i 1987 (den første var i 1984). Han holdt en saerdeles kraftig og ganske kort åpningshilsen der han sterkt anbefalte landene å følge «a precautionary line». Han sa blant annet: «Some argue that we do not have enough proof of danger to justify stricter controls on dumping or to warrant the extra expenditure involved. They say that we must wait for science to provide that proof. If science has taught us anything, however, it is that the environment is full of uncertainty. It makes no sense to test it to destruction. While we wait for the doctor’s diagnosis, the patient may easily die!»
Før denne kraftfulle åpningen sto forhandlingene temmelig bom fast. Men grunnet denne åpningen ble landene enige om å legge «The precuationary principle» til grunn for vedtak og krav til landenes handlinger.
Alle land rundt Nordsjøen vedtok å redusere både naeringssalter og tungmetaller med 50 prosent. Det ble starten på en meget positiv snuoperasjon for Nordsjøen, en snuoperasjon som etter hvert førte til at fisket ble regulert, i tillegg til at forurensingen ble redusert og etter hvert ga mye bedre vannkvalitet.
Talen og vedtakene brøt den evige forbannelsen med at alle skal vaere enige om faktagrunnlaget før en kan handle. «The precautionary principle» betyr egentlig at vi skal la tvil komme naturen til gode. På norsk er dette blitt oversatt til «føre var-prinsippet», på svensk ble det «forsiktighetsprinsippet». Dette er siden blitt en rettesnor for en rekke avtaler innenfor internasjonalt miljøvern. Det er dog i politiske miljøer liten forståelse for at det er vedtatt å forvalte vår klode med en slik tilnaerming. Å vente på alle bevis slik at alle forskere blir enige, vil medføre at «pasienten» dør, slik prins Charles uttalte det i talen. Og noen mener at kongehusene aldri gjør noe viktig!
Hjelper dette klimadebatten? Egentlig ikke, ser det ut til. For der er man tilbake til at enhver innsigelse tydeligvis skal vektlegges mye. Det er ca. 15 år siden jeg hadde gleden av å legge fram konklusjoner fra en norsk studie om ozon og klima. Jeg spurte de ansvarlige for studien om vi kunne fastslå 1) at vi har en klimaendring, 2) at menneskelige utslipp bidrar vesentlig til miljøforurensing. Vedkommende, en meget merittert internasjonal forsker, forsiktig og konservativ sådan, svarte: «Ja dessverre, det er ingen tvil lenger.» Siden den gang har mengden med undersøkelser som dokumenterer dette ytterligere, vaert enorm. Vi vet fortsatt ikke omfanget av effektene av det som skjer nå, eller i framtiden, det er for komplekst, men at det skjer en klimaendring, og at menneskelige utslipp bidrar negativt, går rett og slett ikke an å fornekte lenger.
Det er lov til å mene at Jorda klarer å reparere seg selv slik at effekten ikke blir katastrofal, eller håpe at vi kan utvikle teknologi som kan føre til klimaet stabiliserer seg. I hvert fall i de landene/områdene som har god råd og naturlig gode forutsetninger. Dersom dette ikke er et alternativ, får innbyggerne flytte på seg eller gjennomføre tiltak som sterkt reduserer befolkningsveksten. Det hadde faktiske vaert et redelig standpunkt, ekstremt, men faktisk redelig.
Så føleri kan det bli, men fakta er ubestridelig. Det skjer en klimaendring der menneskelige utslipp bidrar vesentlig. Hvor store effektene blir med ekstremvaer og mye annet, er veldig usikkert, og hvordan vi best tilpasser oss, er vi egentlig kun i startfasen med å avdekke. Da kan vi føle og mene, og det er sikkert også fruktbart for debatten. Vi tar gjerne masse følelser, men la det vaere medmenneskelighet, varme og omsorg. Også for dem som rammes hardere enn oss selv. Så konklusjonen er selvsagt: Ja, til fakta – og følelser!