Spionasje under den kalde krigen
Etter annen verdenskrig oppsto en ny spionasjeepoke under en bitter rivalisering.
En flere tiår lang maktkamp mellom USA og Sovjet begynte etter Det tredje rikes fall. Nasjonene sto for stikk motsatte ideologier – kapitalisme kontra kommunisme – og betraktet hverandre med stor mistro. Situasjonen ble spent da begge supermaktene satte i gang en kapprustning, og faren for atomkrig økte. Spionasje var en av de viktigste virkemidlene de hadde til å prøve å løsne den fastlåste situasjonen. Hver av de to supermaktene satset hardt på å få overtaket, så det ble sendt spioner over hele verden for å samle etterretning om fienden.
Et av de mest beryktede spionnettene bak jernteppet var det østtyske ministeriet for statssikkerhet, bedre kjent som Stasi. De hadde sete i Øst-Berlin og brukte brutale metoder for å overvåke DDR-hovedstadens innbyggere. Stasi-soldater skjøt folk som opptrådte galt eller prøvde å ta seg over til Vesten.
Etter annen verdenskrig opprettet USA Prosjekt Shamrock og Prosjekt Minaret, spionasjeinnsatser som skulle overvåke all telegrafkommunikasjon ut og inn i landet. Likevel klarte en rekke spioner å arbeide i USA for Sovjet. De skaffet informasjon om atomvåpen, militaere bevegelser og ny teknologi.
Rekognosering fra lufta spilte fortsatt en stor rolle i etterretningsarbeidet. CIA påviste sovjetiske ballistiske raketter ved hjelp av spionsatellitter i Corona-programmet. Etter at CIA-pilot Francis Gary Powers ble skutt ned over Sovjetunionen i en U-2 i 1960, innså amerikanerne at det var for risikabelt å fortsette å bruke disse spionflyene. I stedet ble den rekordbrytende SR-71 Blackbird bygget. SR-71 kunne holde over tre ganger lydens hastighet og gå så høyt at den ikke ble sett på radar. I tillegg hadde den svart, radarabsorberende lakk.