ALT SKJER FOR EN GRUNN

Evolusjonen har et overordnet mål og prøver å løse et problem.

Måten vi prater om evolusjonen på, får det til å virke som om alle organismer prøver å utvikle seg til å bli bedre, raskere eller sterkere enn alle andre. Sannheten er at evolusjonen ikke har noe mål i det hele tatt, og resultatet er langt fra perfekt.

Evolusjonen drives egentlig av genetiske mutasjoner som skjer ganske tilfeldig. Noen av disse tilfeldige variasjonene gjør at organismene overlever litt lenger eller får flere avkom, og disse nyttige genene overleveres til neste generasjon. Andre gjør livet litt vanskeligere.

Det er miljøet som organismene befinner seg i, som bestemmer hvilke av disse tilfeldige mutasjonene som blir nyttige og hvilke som ikke blir det. Dette kan avgjøres av klima, rovdyr, mattilgang eller hvor attraktive de er for en partner. Uansett hvordan egenskapene velges ut, så skjer endringene over tid og uten et endelig mål i sikte.

Evolusjonen prøver og feiler, og sluttresultatet er ikke alltid så perfekt som det kunne vaert. Menneskeøyet har f.eks. en liten defekt. Blodårene og nervene ligger faktisk foran de lysfølsomme cellene og må gjennom øyet for å komme til hjernen. Derfor har vi en blind flekk. Det er en trinnvis prosess som har utviklet øynene våre, men tingene er så visst ikke ordnet på best mulig måte.

Organismene vil ikke, prøver ikke eller trenger ikke å utvikle seg. De bare gjør det – og resultatene er både fantastiske og uforutsigbare.