Stress

HVA SKJER MED KROPPEN NÅR DEN UTSETTES FOR STRESS?

Hvordan reagerer kroppen på stresssituasjoner? Hva gjør oss stresset, og hvordan kan vi best takle stress i hverdagen?

Mannen som første gang definerte stress, Hans Selye, skal ha sagt: «Alle vet hva stress er, men ingen vet hva det egentlig er.» I psykologien blir stress beskrevet som følelsen av et overdrevet følelsesmessig press. Det kan føre til nervøsitet, søvnproblemer, endring i spisevaner, destruktiv adferd, hodepine og muskelsmerter. Dette er den formen for stress vi alle kjenner til. Men fra et bredere biologisk perspektiv er stress kroppens svar på alle slags forstyrrelser, enten det er psykologiske traumer, ekstreme temperaturer, mangel på mat, søvn eller konfrontasjon med et rovdyr.

Det finnes ingen fullt dekkende medisinsk definisjon på stress, men i biologien beskrives det som alt som truer kroppens naturlige balanse. For å beskytte seg mot trusselen, uansett om den er reell eller innbilt, vil kroppen ta grep. Blodet blir bombardert med kjemiske signalstoffer som fører til årvåkenhet, økt puls og raskere pust i tillegg til at det kan dempe smerte og til og med framkalle eufori. Noen kan altså bli veldig oppstemt og få en slags lykkerus når de er ekstra stresset. Samtidig bremser ikke-vitale funksjoner som fordøyelse og vekst helt ned. Når responsen på stress blir aktivert i kroppen, er ikke framtiden så viktig lenger, nå handler det om å overleve.

Det er hjernen som sparker i gang stressresponsen. Amygdala, en liten struktur i hjernen, spiller en viktig rolle for følelsene og registrerer mulig fare. Den sender beskjed til hypotalamus, en annen struktur i hjernen, som utløser en kjede av elektriske og kjemiske beskjeder for å forberede kroppen på aksjon. Første skritt er å sette nervesystemet i flykt-eller-kjemp-modus. Det gjør kroppen ved å signalisere til binyrene at de skal øke produksjonen av adrenalin.

Denne kjemiske budbringeren strømmer ut i blodet og trigger en bølge av energi som frigis idet den tømmer kroppens lagre av fett og glykogen. Blodsukkeret stiger og fettsyrer frigis for å gi kroppen det drivstoffet den trenger. Disse molekylene blir deretter transportert via blodet til musklene og hjernen. Blodårene (i områder hvor de ikke er livsviktige) blir trangere, pulsen øker og pusten går raskere. Slik leder og overfører kroppen ekstra ressurser til de stedene som trenger det mest. Sansene forsterkes og hjernen skjerpes. Denne responsen skjer umiddelbart, noen ganger før de bevisste tankene har rukket å registrere det.

Avhengig av situasjonen og personen varierer det eksakte mønsteret for disse kjemiske bølgene. Hvis verken flukt eller konfrontasjon er mulig, kan en annen form for respons erstatte flykt-ellerkjemp-moduset. «Motvillig årvåkenhet» kan man kalle den. Under slike omstendigheter stopper all bevegelse, og blodet blir ledet vekk fra huden, armene og beina over til organene sentralt i kroppen. Man fryser til is, handlingslammet.

I stedet for at kroppen gjør seg klar til fysisk aktivitet, forbereder den seg på å redusere blødninger ved eventuelle skader. Selv om de fleste formene for stress som vi mennesker utsettes for i dag, ikke følges av noen risiko for fysiske skader, har denne mekanismen vaert nyttig på et tidligere stadium i vår utvikling.

Hvilken form for respons kroppen velger, kommer an på situasjonen, men vi ser ut til å foretrekke den ene eller den andre ut fra personlighet. Forskerne tror at slike personlige mønstre blir bestemt tidlig i livet.

Samtidig blir en tregere, men mer standhaftig form for stressrespons aktivert. Hypotalamus pumper ut et peptid som kalles kortikotropinfrigjørende hormon (CRH). Dette er triggeren bak den biologiske reaksjonen som setter kroppen i overlevelsesmodus. Fra hypotalamus gjør CRH et lite hopp gjennom blodet til hypofysen hvor den trigger frigjøringen av en annen, mer omfattende kjemisk beskjed. Et hormon vi kaller adrenokortikotropt hormon (ACTH), farer rundt i kroppen via blodet. Når det kommer til nyrene, trigger det neste steg i kroppens stressrespons.

Øverst på hver nyre har vi en hormonfabrikk bedre kjent som binyrene, og inni begge finnes det et område vi kaller binyrebarken. Cellene her produserer glukokortikoider, som er kroppens naturlige steroider. Det viktigste av dem er kortisol. Det er disse steroidene som hjelper resten av kroppen med å håndtere stress. Kortisol blander seg med insulin og bidrar til å holde blodsukkeret stabilt. Det er også med på å balansere kroppens pH-verdier, det demper immunresponsen og påvirker til og med dannelsen av minner.

Kortvarig stress blir raskt korrigert av kroppen. For å forhindre at syklusen fortsetter i det uendelige, fungerer også kortisol som en avknapp. Det sender beskjed tilbake til hjernen om at stressresponsen er aktivert, og hjelper til med å stoppe produksjonen av CRH og ACTH. Men noen ganger kan stress utvikle seg til å bli et langvarig, kronisk problem.

I dyreriket er mennesket (så vidt vi vet) alene om å tenke abstrakt på verden og seg selv. De enorme hjernene våre er en gave, men kan også føre til langvarig stress fordi vi bekymrer oss for problemer som rett og slett ikke eksisterer for andre dyr; unger, venner, jobb og penger.

Stressresponsen har forandret seg i takt med menneskets evolusjonaere utvikling. Dette har økt sjansene for å overleve i korte perioder med stress, men det kan skade oss på lang sikt. Hvis det ikke blir holdt i sjakk, kan vi få ulike sykdommer.

Å bli utsatt for stress i barndommen, enten det er i form av krig, mobbing, omsorgssvikt eller til og med skilsmisse, øker sjansene for at man får psykiske problemer i voksen alder.

Som barn er hjernen fortsatt under utvikling, og kronisk stress kan skape strukturelle endringer som påvirker hvordan hjernen fungerer. I voksen alder fører kronisk stress til slitasje på både hjerte og blodårer, og det kan bidra til hjerte- og karsykdommer som hjerteinfarkt og slag i tillegg til at det kan skade immunsystemet.

Under en akutt stressrespons mobiliserer immuncellene seg i tilfelle de må avverge en infeksjon, men stress-steroidet kortisol påvirker immuncellene på lang sikt. Legemidler basert på kortisol brukes faktisk til å dempe immunsystemet hos pasienter som må roe immunresponsen.

Langvarig stress er et alvorlig problem. Ikke bare er responsen alene en påkjenning for kroppen, men mye av det vi gjør for å takle stresset, som røyk og alkohol, skader kroppens organer. Allikevel handler det ikke kun om de fysiske årsakene. Stress er et belastet ord, og nyere forskning har sett på hva oppfatningen vår av stress gjør med den faktiske virkningen stress har på kroppen. Det viser seg at stress har en større negativ effekt hvis vi tror det er skadelig.

Amerikanske studier har vist at mennesker som stresser, har en økt risiko for å dø tidlig. Men – og dette er helt avgjørende – det gjaldt bare dem som trodde at stress alene var skadelig for dem. Faktisk var det slik at de som var stresset, men ikke trodde at det var skadelig, hadde en lavere risiko for å dø enn dem som nesten ikke stresset i det hele tatt.

Utrolig nok ser det ut til at ved å forandre hvordan man tenker på stress, kan man samtidig forandre effekten stresset har på kroppen. Å se svette hender, økt puls og rask pust som tegn på at kroppen prøver å hjelpe deg, forandrer kroppens reaksjon. Pulsen går uansett opp, men blodårene kan forbli avslappet, noe som er mye bedre for sirkulasjonssystemet. I tillegg er det enda en del av stressresponsen som ofte blir oversett: oksytocin.

Oksytocin er populaert kalt kjaerlighetshormonet og skaper tilknytning mellom mødre og nyfødte. Det frigjøres av hjernen når noen tar på huden vår, stryker eller gir oss en klem. Dette hormonet blir også produsert når vi stresser for å hjelpe oss til å søke sosial støtte. I tillegg hjelper oksytocin til med å utvide blodårer, senke blodtrykket og endatil å reparere hjertet.

Selv om stress oppleves ubehagelig av de fleste, så er det der for å hjelpe oss til å tåle livets utfordringer. Hvis du har tillit til din egen kropp og dens evne til å takle stress, og du ber om hjelp og støtte når det er for mye for deg,kan du få stresset og dets skadevirkninger under kontroll.