Stress

HVA SKJER MED KROP­PEN NÅR DEN UT­SET­TES FOR STRESS?

Ny Vitenskap - - Innhold -

Hvor­dan rea­ge­rer krop­pen på stress­si­tua­sjo­ner? Hva gjør oss stres­set, og hvor­dan kan vi best tak­le stress i hver­da­gen?

Man­nen som førs­te gang de­fi­ner­te stress, Hans Se­lye, skal ha sagt: «Alle vet hva stress er, men in­gen vet hva det egent­lig er.» I psy­ko­lo­gi­en blir stress be­skre­vet som fø­lel­sen av et over­dre­vet fø­lel­ses­mes­sig press. Det kan føre til ner­vø­si­tet, søvn­pro­ble­mer, end­ring i spise­va­ner, de­struk­tiv ad­ferd, hode­pine og mus­kel­smer­ter. Det­te er den for­men for stress vi alle kjen­ner til. Men fra et bre­de­re bio­lo­gisk per­spek­tiv er stress krop­pens svar på alle slags for­styr­rel­ser, en­ten det er psy­ko­lo­gis­ke trau­mer, eks­tre­me tem­pe­ra­tu­rer, man­gel på mat, søvn el­ler kon­fron­ta­sjon med et rov­dyr.

Det fin­nes in­gen fullt dek­ken­de medi­sinsk de­fi­ni­sjon på stress, men i bio­lo­gi­en be­skri­ves det som alt som tru­er krop­pens na­tur­li­ge ba­lan­se. For å be­skyt­te seg mot trus­se­len, uan­sett om den er re­ell el­ler inn­bilt, vil krop­pen ta grep. Blo­det blir bom­bar­dert med kje­mis­ke sig­nal­stof­fer som fø­rer til år­vå­ken­het, økt puls og ras­ke­re pust i til­legg til at det kan dem­pe smer­te og til og med fram­kal­le eu­fo­ri. Noen kan alt­så bli vel­dig opp­stemt og få en slags lykke­rus når de er eks­tra stres­set. Sam­ti­dig brem­ser ikke-vi­ta­le funk­sjo­ner som for­døy­el­se og vekst helt ned. Når re­spon­sen på stress blir ak­ti­vert i krop­pen, er ikke fram­ti­den så vik­tig len­ger, nå hand­ler det om å over­le­ve.

Det er hjer­nen som spar­ker i gang stress­re­spon­sen. Amygdala, en li­ten struk­tur i hjer­nen, spil­ler en vik­tig rol­le for fø­lel­se­ne og re­gist­re­rer mu­lig fare. Den sen­der be­skjed til hy­po­ta­lamus, en an­nen struk­tur i hjer­nen, som ut­lø­ser en kje­de av elek­tris­ke og kje­mis­ke be­skje­der for å for­be­re­de krop­pen på ak­sjon. Førs­te skritt er å set­te nerve­sys­te­met i flykt-el­ler-kjemp-mo­dus. Det gjør krop­pen ved å sig­na­li­se­re til bi­ny­re­ne at de skal øke pro­duk­sjo­nen av adre­na­lin.

Den­ne kje­mis­ke bud­brin­ge­ren strøm­mer ut i blo­det og trig­ger en bøl­ge av ener­gi som fri­gis idet den tøm­mer krop­pens lag­re av fett og gly­ko­gen. Blod­suk­ke­ret sti­ger og fett­sy­rer fri­gis for å gi krop­pen det driv­stof­fet den tren­ger. Dis­se mo­le­ky­le­ne blir der­et­ter trans­por­tert via blo­det til musk­le­ne og hjer­nen. Blod­åre­ne (i om­rå­der hvor de ikke er livs­vik­ti­ge) blir tran­ge­re, pul­sen øker og pus­ten går ras­ke­re. Slik le­der og over­fø­rer krop­pen eks­tra res­sur­ser til de ste­de­ne som tren­ger det mest. San­se­ne for­ster­kes og hjer­nen skjer­pes. Den­ne re­spon­sen skjer umid­del­bart, noen gan­ger før de be­viss­te tan­ke­ne har ruk­ket å re­gist­re­re det.

Av­hen­gig av si­tua­sjo­nen og per­sonen va­rie­rer det ek­sak­te møns­te­ret for dis­se kje­mis­ke bøl­ge­ne. Hvis ver­ken flukt el­ler kon­fron­ta­sjon er mu­lig, kan en an­nen form for re­spons er­stat­te flykt-el­ler­kjemp-mo­du­set. «Mot­vil­lig år­vå­ken­het» kan man kal­le den. Un­der sli­ke om­sten­dig­he­ter stop­per all be­ve­gel­se, og blo­det blir le­det vekk fra hu­den, ar­me­ne og bei­na over til or­ga­ne­ne sen­tralt i krop­pen. Man fry­ser til is, hand­lings­lam­met.

I ste­det for at krop­pen gjør seg klar til fy­sisk ak­ti­vi­tet, for­be­re­der den seg på å re­du­se­re blød­nin­ger ved even­tu­el­le ska­der. Selv om de fles­te for­me­ne for stress som vi men­nes­ker ut­set­tes for i dag, ikke føl­ges av noen ri­si­ko for fy­sis­ke ska­der, har den­ne me­ka­nis­men va­ert nyt­tig på et tid­li­ge­re sta­di­um i vår ut­vik­ling.

Hvil­ken form for re­spons krop­pen vel­ger, kom­mer an på si­tua­sjo­nen, men vi ser ut til å fore­trek­ke den ene el­ler den and­re ut fra per­son­lig­het. Fors­ker­ne tror at sli­ke per­son­li­ge mønst­re blir be­stemt tid­lig i li­vet.

Sam­ti­dig blir en tre­ge­re, men mer stand­haf­tig form for stress­re­spons ak­ti­vert. Hy­po­ta­lamus pum­per ut et pep­tid som kal­les kortiko­tro­pin­fri­gjø­ren­de hor­mon (CRH). Det­te er trig­ge­ren bak den bio­lo­gis­ke re­ak­sjo­nen som set­ter krop­pen i over­le­vel­ses­mo­dus. Fra hy­po­ta­lamus gjør CRH et lite hopp gjen­nom blo­det til hy­po­fy­sen hvor den trig­ger fri­gjø­rin­gen av en an­nen, mer om­fat­ten­de kje­misk be­skjed. Et hor­mon vi kal­ler adre­n­o­kortiko­tropt hor­mon (ACTH), fa­rer rundt i krop­pen via blo­det. Når det kom­mer til ny­re­ne, trig­ger det nes­te steg i krop­pens stress­re­spons.

Øverst på hver nyre har vi en hor­mon­fab­rikk bed­re kjent som bi­ny­re­ne, og inni beg­ge fin­nes det et om­rå­de vi kal­ler bi­nyre­bar­ken. Cel­le­ne her pro­du­se­rer gluko­korti­koi­der, som er krop­pens na­tur­li­ge ste­roi­der. Det vik­tigs­te av dem er kor­ti­sol. Det er dis­se ste­roi­de­ne som hjel­per res­ten av krop­pen med å hånd­te­re stress. Kor­ti­sol blan­der seg med in­su­lin og bi­drar til å hol­de blod­suk­ke­ret sta­bilt. Det er også med på å ba­lan­se­re krop­pens pH-ver­di­er, det dem­per im­mun­re­spon­sen og på­vir­ker til og med dan­nel­sen av min­ner.

Kort­va­rig stress blir raskt kor­ri­gert av krop­pen. For å for­hind­re at syk­lu­sen fort­set­ter i det uen­de­li­ge, fun­ge­rer også kor­ti­sol som en av­knapp. Det sen­der be­skjed til­ba­ke til hjer­nen om at stress­re­spon­sen er ak­ti­vert, og hjel­per til med å stop­pe pro­duk­sjo­nen av CRH og ACTH. Men noen gan­ger kan stress ut­vik­le seg til å bli et lang­va­rig, kro­nisk pro­blem.

I dyre­ri­ket er men­nes­ket (så vidt vi vet) ale­ne om å ten­ke abs­trakt på verden og seg selv. De enor­me hjer­ne­ne våre er en gave, men kan også føre til lang­va­rig stress for­di vi be­kym­rer oss for pro­ble­mer som rett og slett ikke ek­sis­te­rer for and­re dyr; un­ger, ven­ner, jobb og pen­ger.

Stress­re­spon­sen har for­and­ret seg i takt med men­nes­kets evo­lu­sjo­na­ere ut­vik­ling. Det­te har økt sjan­se­ne for å over­le­ve i kor­te pe­rio­der med stress, men det kan ska­de oss på lang sikt. Hvis det ikke blir holdt i sjakk, kan vi få uli­ke syk­dom­mer.

Å bli ut­satt for stress i barn­dom­men, en­ten det er i form av krig, mob­bing, om­sorgs­svikt el­ler til og med skils­mis­se, øker sjan­se­ne for at man får psy­kis­ke pro­ble­mer i vok­sen al­der.

Som barn er hjer­nen fort­satt un­der ut­vik­ling, og kro­nisk stress kan ska­pe struk­tu­rel­le end­rin­ger som på­vir­ker hvor­dan hjer­nen fun­ge­rer. I vok­sen al­der fø­rer kro­nisk stress til sli­ta­sje på både hjer­te og blod­årer, og det kan bi­dra til hjer­te- og kar­syk­dom­mer som hjerte­in­farkt og slag i til­legg til at det kan ska­de im­mun­sys­te­met.

Un­der en akutt stress­re­spons mo­bi­li­se­rer im­muncel­le­ne seg i til­fel­le de må av­ver­ge en in­fek­sjon, men stress-ste­roi­det kor­ti­sol på­vir­ker im­muncel­le­ne på lang sikt. Lege­mid­ler ba­sert på kor­ti­sol bru­kes fak­tisk til å dem­pe im­mun­sys­te­met hos pa­si­en­ter som må roe im­mun­re­spon­sen.

Lang­va­rig stress er et al­vor­lig pro­blem. Ikke bare er re­spon­sen ale­ne en på­kjen­ning for krop­pen, men mye av det vi gjør for å tak­le stres­set, som røyk og al­ko­hol, ska­der krop­pens or­ga­ner. Al­li­ke­vel hand­ler det ikke kun om de fy­sis­ke år­sa­ke­ne. Stress er et be­las­tet ord, og ny­ere forsk­ning har sett på hva opp­fat­nin­gen vår av stress gjør med den fak­tis­ke virk­nin­gen stress har på krop­pen. Det vi­ser seg at stress har en stør­re ne­ga­tiv ef­fekt hvis vi tror det er ska­de­lig.

Ame­ri­kans­ke stu­di­er har vist at men­nes­ker som stres­ser, har en økt ri­si­ko for å dø tid­lig. Men – og det­te er helt av­gjø­ren­de – det gjaldt bare dem som trod­de at stress ale­ne var ska­de­lig for dem. Fak­tisk var det slik at de som var stres­set, men ikke trod­de at det var ska­de­lig, had­de en la­ve­re ri­si­ko for å dø enn dem som nes­ten ikke stres­set i det hele tatt.

Utro­lig nok ser det ut til at ved å for­and­re hvor­dan man ten­ker på stress, kan man sam­ti­dig for­and­re ef­fek­ten stres­set har på krop­pen. Å se svet­te hen­der, økt puls og rask pust som tegn på at krop­pen prø­ver å hjel­pe deg, for­and­rer krop­pens re­ak­sjon. Pul­sen går uan­sett opp, men blod­åre­ne kan for­bli av­slap­pet, noe som er mye bed­re for sir­ku­la­sjons­sys­te­met. I til­legg er det enda en del av stress­re­spon­sen som ofte blir over­sett: oksytocin.

Oksytocin er po­pu­la­ert kalt kja­er­lig­hets­hor­mo­net og ska­per til­knyt­ning mel­lom mød­re og ny­fød­te. Det fri­gjø­res av hjer­nen når noen tar på hu­den vår, stry­ker el­ler gir oss en klem. Det­te hor­mo­net blir også pro­du­sert når vi stres­ser for å hjel­pe oss til å søke so­si­al støt­te. I til­legg hjel­per oksytocin til med å ut­vi­de blod­årer, sen­ke blod­tryk­ket og en­da­til å re­pa­re­re hjer­tet.

Selv om stress opp­le­ves ube­ha­ge­lig av de fles­te, så er det der for å hjel­pe oss til å tåle li­vets ut­ford­rin­ger. Hvis du har til­lit til din egen kropp og dens evne til å tak­le stress, og du ber om hjelp og støt­te når det er for mye for deg,kan du få stres­set og dets skade­virk­nin­ger un­der kon­troll.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.