Fytti katta!

Jeg liker Snusken, jeg. Han er en sju år gammel, ganske så stor og tung norsk skogkatt som skaper trygghet og kos i familien. Det blir riktignok en del bråk dersom kattematen ikke fylles på fort nok. Da blir det hyl, klaging og gjerne skraping på møbler om det skulle ta virkelig lang tid. Men han angriper ikke som løver, jaguarer og tigre beskrevet grundig i dette nummeret av Ny vitenskap.

Det er noe utrolig fascinerende med alle de flotte dyrene som finnes ute i naturen – og kanskje spesielt de store kattedyrene. I vår fauna har vi bare gaupa. De av oss som får et glimt av dette fantastiske rovdyret i det fri, er utrolig heldige. De aller aller fleste av oss må nøye oss med dyreparker eller TV-bilder.

Noe annet er det med ulvene. De er det visst ikke så mange som ønsker å se. Det er rart hvor sterkt ulvehatet kan bli hos heller sindige nordmenn. I motsetning til slik det er med ulv i Norge, er det jo en del mennesker som rammes av angrep fra de store kattedyrene hvert år i forskjellige land. Men det ville vel blitt ganske så stort ramaskrik dersom de som bodde der, ønsket de store kattedyrene fjernet.

Ja, jeg bor i by og er vel dermed egentlig ikke er meningsberettiget ifølge ulvemotstandere. At jeg har en liten hytte i grensetraktene i indre Østfold, bringer meg derimot naermere ulven og for den saks skyld bjørn også. Det gir meg kanskje litt mer basis for å få lov til å mene noe. Ungene spør etter ulven hver gang vi skal på hytta, de leter etter spor og kvier seg for å gå ut i mørket. Ikke har vi sett ulv ennå – jeg håper vi får, men ikke resten av familien, nei.

Jeg er også redd ulven, og jeg er redd bjørnen. Ordentlig redd, faktisk. En helt ulogisk redsel som jeg har hatt siden jeg som liten ofte hadde mareritt om å bli jaget av både ulv og bjørn. I perioder var jeg så redd at det hemmet mitt friluftsliv. I dag trosser jeg frykten, men tar med meg vandrestav og ekstra stor kniv i slira. Gjerne en turøks også. Ikke det at jeg egentlig tror det hjelper hvis jeg skulle støte på rovdyr, men det hjelper på tankene, og jeg kommer meg på tur. Eller jeg tar med en kamerat eller et familiemedlem på baertur. Jeg er glad i å plukke baer, og da går jeg og synger og lager mye lyd, ikke nødvendigvis vakker sang, men kanskje det skremmer rovdyrene.

I det siste har jeg til og med begynt å ha hurtigknapp på mobilen med en Dance

With a Stranger-låt klar til å aktiveres. Det kan jo funke mot elg også, tenker jeg, som er vanligere å støte på. Jeg har jo møtt en og annen elg opp igjennom, men da uten å aktivere mobilen.

Jeg forstår at ulvedebatten er sterkt koblet mot sauehold og ikke bare frykt for angrep på mennesker. Og jeg elsker lammekjøtt. Jeg er dog villig til å betale ganske mye mer for kiloen, dersom gjeting må til for å bevare ulven. Av og til må vi gjøre valg, tøffe valg. Det er utvilsomt best for naturen at store rovdyr også får vaere der – både i Norge og i Afrika. Det har sine konsekvenser. Sauekjøttet blir dyrere, og jeg går alltid med kniv. Enkelte dager tar jeg bare en kort tur i skogen før de indre tankene blir for tøffe. Sånn er det bare. Verden blir ikke bedre av å fjerne rovdyrene.

Snusken, derimot, skremmer ikke. Det er kjipt å bli vekket av tunge dunk når han løper ned trappen om morgenen, men det hører med. Og det er irriterende at han skraper opp sofaen og av og til setter klør og tenner i tåa som hang utenfor dynekanten. Men det hører også med. Godt han ikke er en løve eller en ulv!