Tid for dødsstøtet
Etter at byttet er nedlagt, skal det drepes – en grusom, men nødvendig del av jakten.
Når de store kattedyrene får grep om byttet og har labbene på premien, er det neste skrittet helt avgjørende: dødsstøtet. Nesten alle de store kattene bruker kvelning for å drepe byttet sitt. Dette er den raskeste måten å sikre at byttet ikke unnslipper på, slik at all energien de har brukt på å snike og jage ikke er forgjeves. Store katter har utrolig kraftige kjever som får energi fra effektive muskler i hode og nakke. I tillegg har de sylskarpe tenner som gjennomborer kjøttet og holder byttet nede.
For løvene er dette vanligvis lagarbeid. Siden de ofte jakter i flokk, får én løve oppgaven å klemme de kraftige kjevene rundt byttets snute eller strupe for å kvele det. Resten av jaktlaget henger fast i sidene for å legge byttet i bakken. Dette kalles av og til «løvens dødskyss», og de kan nedlegge svaert store byttedyr på denne måten.
Man tror ofte at store katter automatisk går etter halspulsåren på byttet, men det er ikke tilfelle. Når tennene går mot halsen, er det luftrøret den sikter mot og ikke pulsåren. De skruestikkeliknende kjevene låser seg fast i luftrøret og knuser det. Dermed kveles byttet og dør raskt.
Tigeren bruker denne metoden på større byttedyr. De biter i halsen og bruker dyrets egen styrke til å dra det i bakken. Slik kan de nedlegge store dyr alene. På mindre dyr biter de kanskje i nakken for å ødelegge ryggraden. Leoparden bruker også denne supereffektive teknikken.
Jaguaren gjør ting litt annerledes: Den er den eneste store katten som tar krypdyr. Drapsmetoden har trolig utviklet seg slik at den kan nedlegge farlige og pansrede byttedyr. Jaguaren går i stedet rett i nakken og biter bak i nakken eller over bakhodet. Da skader den ryggraden eller punkterer hjerneskallen. Med denne teknikken kan jaguaren komme seg innenfor den tykke huden på kaimankrokodillen og lage hull i det kraftige skjellet til skilpaddene.