– Nå er evakueringa avsluttet
Det var kaotiske tilstander i Trondheim da haerskaren av tvangsevakuerte kom nordfra høsten 1944. Noen av dem kom aldri videre, hverken til andre destinasjonssteder eller hjem igjen – de døde i Trondheim. En stor gruppe etterlatte har måttet vente i over 70 år på informasjon om hvor akkurat deres kjaere ble begravet.
«En stein for å minnes»
Det var kommunestyrerepresentant Knut Fagerbakke i Trondheim som fremmet forslag om et minnesmerke over de døde tvangsevakuerte på Stavne, etter å ha hørt et foredrag av NTNU-forsker Inger Selven Watts. Trondheim kommune gav oppdraget til kunstner Sissel M. Bergh. Hennes idé ble å skaffe en stein fra hjemplassen til hver av de døde, og bruke dem som utgangspunkt for et minnesmerke.
Det dreier seg om 30 mennesker; to av dem vet man dog ikke sikkert at ligger på Stavne. De 13 kommunene i Nord-Troms og Finnmark som disse 30 kom ifra – Kåfjord, Skjervøy, Loppa, Hasvik, Alta, Kvalsund, Hammerfest, Måsøy, Porsanger, Lebesby, Tana, Vardø og Sør-Varanger – har bidratt til å realisere minnesmerket.
Hurtigruta stilte velvillig opp som transportør av steinene på den lange ferden sørover, og den 31. august ble de kjørt i kortesje fra havna i Trondheim til Stavne gravlund. De ansvarlige for gravlunden er Kirkelig fellesråd i Trondheim, har også hatt en viktig rolle i prosjektet.
Mange langveisfarende
Onsdag 7. september var det seminar i Rustkammeret i Erkebispegården i Trondheim, med informasjon om kunstprosjektet, og om mange forskjellige aspekter ved forhistorien.
Blant de mange interessante innslagene var et foredrag ved nevnte historiker Inger Selven Watts, og ikke minst ved Arne Langås fra Falstadsenteret: Han fortalte om de grundige arkivundersøkelsene som er blitt gjort på mange hold, for å «matche» identiteter og graver. Her var også Kristian E. Johnsen fra Alta historielag, som gikk naermere inn på tre damer fra Alta som ligger på Stavne.
Oppmøtet var stort. Noen av publikummerne var folk med en generell interesse for saken. Men her var også mange med en direkte, personlig tilknytning til én eller flere av de avdøde. Mange hadde reist langt for å overvaere åpningen av minnesmerket torsdag 8. september.
Norske kveners forbund -Ruijan kveeniliitto var representert ved nestleder Trygg Jakola.
En sønn og bror
Blant de langveisfarende var Ragnvald Benjaminsen, fra en kvensk familie på Gjøkenes i Lakselvdalen. Han er en av de etter hvert ganske få som faktisk opplevde evakueringa på naert hold. Han var kun sju år gammel den gangen.
– Men jeg husker det godt, sier han, det var ingen barnehagetur det der.
Familien var ikke mer enn noen uker i Trondheim. Men minstemann Einar, fem måneder gammel, ble ikke med på ferden videre. Han ble syk på reisa sørover, døde i Trondheim og ligger på Stavne.
I sitt foredrag fortalte Inger Selven Watts hvordan Ragnars mor Hilma Elisabeth, kledd i kofte, skal ha blitt hetset av jenter fra hirden mens hun ventet på sykehuset med sitt døende barn.
Familiens videre opphold ble på Smøla på Nordmøre. Ragnvalds bestefar døde og ble begravet der. To medlemmer fattigere, returnerte familien til Finnmark i august 1945.
«Johkaisesta saattaa tulla pakolainen» – «Alle kan bli en flyktning». Denne teksten pryder minnesmerket på Stavne gravlund i Trondheim, over de tvangsevakuerte fra Nord-Troms og Finnmark som ligger begravet her.
For tre års tid siden kom omsider svaret på hvor vesle Einar lå begravet. Nå er en egen gravstein reist på hans tidligere umerkede grav.
– Men det var jo synd at foreldrene mine aldri fikk vite hvor han lå, sier Ragnvald Benjaminsen.
En kone og mor
En annen sterk historie får vi fra Ruth Adele Eriksen, en aktiv kven fra Lakselv. Hun er i Trondheim på åpningen av minnesmerket fordi hennes farmor, Anna Sofie Eriksen, ligger på Stavne.
Anna Sofie, hennes mann og tre voksne sønner ble sendt sørover med det digre skipet Carl Arp fra Indre Billefjord, sammen med det som skal ha vaert rundt 1850 andre tvangsevakuerte. Det gikk flere liv under selve båtferden. Alle i familien Eriksen kom seg til Trondheim, men Anna Sofie ble syk under reisa. Hun døde på sykestua i Trondheim i slutten av november 1944. Mannfolkene ble sendt videre til Gurskøya på Sunnmøre.
Ruth Adeles far Otto William var den gangen i slutten av 20-årene. Han hadde kjempet med Alta-bataljonen i Narvik i krigens første fase. Da krigen var over, var han en av dem som hadde det travlest med å komme seg nordover igjen. Han dro på egen hånd, med fiskebåter og via andre fremkomstmidler, før det egentlig var lov. Blant annet oppholdt han seg en lengre tid i Tysfjord, fordi det der var kort vei over til Sverige, om nå noen ville forsøke å ta ham for lovbruddet hans.
En avslutning
Stavne gravlund ligger fint til i en utkant av Trondheims bykjerne, naer Nidelva. Minnesmerket er et felt der de langveisfarende steinene, merket med koordinatene til stedene de er hentet fra, står samlet. En plakett lister opp de 30 navnene på de døde, og forteller kort om bakgrunnen for minnesmerket, på norsk, samisk og kvensk.
Under åpningsseremonien redegjorde kunstner Sissel M. Bergh kort for sitt arbeid med prosjektet. Leder av Kirkelig fellesråd i Trondheim, Svein Willy Danielsen, brukte sin tale til å beklage at det har gått så lang tid før kirken har tatt sin del av ansvaret for de avdøde tvangsevakuerte i Trondheim. Asle Persen, opprinnelig fra Lakselv, fortalte om sin søster Lilly, som var knapt halvannet år gammel da familien måtte forlate henne i Trondheim, fordi det uansett var sikkert at hun kom til å dø. Selve åpningen var det varaordfører Trondheim, Hilde Opoku, som stod for.
– Jeg håper at verdigheten ved dagen i dag, og ved dette minnesmerket, kan bøte på noe av den uretten som mange har lidd, sa hun.
Jazzvokalisten Siri Gjaere og trekkspiller Jovan Pavlovic fikk avslutte det hele med en tolkning av Elias Blix’ «Barndomsminne fra Nordland».
I etterkant av seremonien stod Ragnar Benjaminsen en stund ved sin lillebrors grav.
– Nå er evakueringa avsluttet, konkluderte han, før han tok fatt på reisa hjem til Finnmark.
i