Hva vil vi at Stavanger skal være?
Mangelen på nye arbeidsplasser i den indre byen er den største utfordringen i Stavanger. Da må vi få til en god balanse mellom krav og muligheter for å bygge stort nok.
Det er viktig at sentrumsplanen får beholde sin klare ambisjon for utvikling av Stavanger sentrum. Dersom alle innsigelser blir tatt til følge, står vi igjen med et utvannet dokument fullt av kompromisser, uten klare ambisjoner. Det vil ikke gi noe svar på hvordan vi forblir en attraktiv region med en by som tiltrekker de unge talentene.
Fra et nasjonalt ståsted er det rimelig å hevde at Stavanger har hatt den mest negative sentrumsutviklingen de siste tiårene. Oljeveksten har skjedd på bekostning av sentrum heller enn å ha vært en positiv drivkraft for videreutvikling av den historiske bykjernen. Den økonomiske veksten har resultert i en massiv etablering av arbeidsplasser langt ut fra sentrum, et ikke særlig forbilledlig eksempel på byutvikling, og særlig når dette sees i sammenheng med Stavanger sentrums fravær av utvikling.
Attraktivt og urbant sentrum
Det er ingen tvil om at folk i økende grad verdsetter de gode byrommene og byens tette kvaliteter. Folk ønsker å bo og jobbe i sentrum og med muligheter for handel, service og kultur. Denne miksen av gjøremål og opplevelser er selve kjernen av urbanitet.
I Oslo og andre byer vi gjerne reiser til diskuteres det nå om det er riktig å stenge for biltrafikk i den indre bykjerne. Det er i hvert fall hevet over enhver tvil at begrensninger må til for å skape gode byrom. Dette løses mest effektivt ved å plassere nye boliger, arbeidsplasser, handel, service og kultur nært kollektivknutepunkter og sentrum. Bare på denne måten kan man få til det grønne skifte med flere gående og syklende, med økt utnyttelse av kollektivløsninger, som vi alle ønsker.
Drammen blir brukt som eksempel på positiv sentrumsutvikling. Her er forholdene lagt til rette for vitalisering av sentrumsområder gjennom ny utbygging, begrensninger på biltrafikk, og etableringen av gode byrom hvor folk ferdes og møtes. Dermed får man i pose og sekk, både et attraktivt sentrum og mindre bilisme med reduksjon i energiforbruk og utslipp. Bærekraftig samfunnsutvikling er i praksis det samme som etableringen av dynamiske, attraktive bysentra.
Så hvorfor ikke bare gjøre det, når fordelene med en bærekraftig fortettingspolitikk er så entydige? Svaret er at det finnes grupperinger som jobber aktivt mot en slik utvikling, enten fordi privatpersoner mister en fordel, eller fordi offentlige etater mener at deres fagområde veier tyngst.
Historisk bebyggelse
Stavangers historiske og verneverdige bebyggelse er en fantastisk ressurs for byen. Det er grunnlaget for bykjernens visuelle og opplevelsesmessige identitet. Det er derfor en forutsetning for en vellykket sentrumsutvikling at nye prosjekter ivaretar og «spiller sammen med» disse historiske kvalitetene.
Men ivaretakelse og samspill er ikke det samme som ensidig og dogmatisk bevaring av «alt som er gammelt» . Når Riksantikvaren varsler «kamp om hvert eneste trehus» i forbindelse med den nye sentrumsplanen, representerer dette en sort/hvitt-holdning som jeg frykter umuliggjør utviklingen av sentrum.
Nøkkelordet er balanse. Balanse mellom historisk bebyggelse og realistiske forutsetninger for ny utvikling. Balanse er ikke høyhus på 26 etasjer midt i byen, men balanse er heller ikke absolutte høydebegrensninger. Fortetting nødvendiggjør noe høyere utnyttelse og noe større høyder. Uten slike tilpasninger vil ikke sentrum kunne utvikles.
Realisme
Positiv utvikling av byen kan bare skje om forutsetningene for nye prosjekter gjør dem konkurransedyktige. Offentlige prosjekter kan bidra positivt, men det er de private, kommersielle prosjekter som må stå for volumet i en utvikling. Et sentrumsnært alternativ vil naturligvis ha flere begrensninger på fysiske rammer og myndighetskrav enn et alternativ utenfor bykjernen. Men da er det desto viktigere at rammene defineres med forståelse for hva som kreves for å realisere nye prosjekter. Jeg savner en slik forståelse.
Særlig for næringsbygg er selve størrelsen på et prosjekt avgjørende for om det vil være aktuelt for en bedrift. Hele organisasjoner må jo faktisk få plass i et nytt bygg. Dermed faller mange sentrumsløsninger ut, med mindre man tilrettelegger store nok tomter eller bygger i høyden.
Hvordan kommer vi dit?
Mangelen på nye arbeidsplasser i den indre byen utgjør den største utfordringen. Utarmingen av sentrum som har pågått gjennom flere tiår, henger direkte sammen med massiv etablering av arbeidsplasser langt utenfor bykjernen. Den nye sentrumsplanen anerkjenner dette og uttrykker klare ambisjoner om å snu denne uheldige utviklingen.
Hvis det virkelig er slik at man ønsker et moderne og bærekraftig Stavanger med et levende og urbant sentrum, må vi ikke ende opp med en utvannet og sprikende sentrumsplan. Den må ha klare ambisjoner og legge til rette for levedyktige prosjekter som faktisk vil kunne realiseres og bidra til god byutvikling. En slik balansert sentrumsplan, hvor fortiden og fremtiden går hånd i hånd, er den eneste muligheten for at regionens overordnede intensjon om «et sterkt og levende regionsenter» skal kunne lykkes.