Glansbildet er i ferd med å sprekke helt

Skal man le eller gråte når man leser uttalelsene fra administrasjonen i Stavanger kommune om varsling og åpenhet?

Uglesett

Jeg bestemte meg for å gjøre litt av begge deler, for nå jeg leser dette er det ikke noen vei utenom: «– For det første er det viktig at ansatte melder avvik og varsler når det skjer brudd på lover og retningslinjer. Det er slik vi kan bli bedre. Det er viktig at de kan varsle og skrive avviksmeldinger uten å være redd for represalier. Derfor har vi rutiner for hvordan dette skal følges opp, sier Fosse.» (Red. anm. levekårssjef Eli Karin Fosse, Aftenbladet 20. mai). La meg fortelle hvorfor det er vanskelig å vite hvilken følelse som er sterkest: Nei, det oppleves ikke som viktig at ansatte melder fra, fordi vi får så vanvittig pes når vi gjør det. Nei, Stavanger kommune blir ikke bedre av avvik, fordi man erkjenner dem altfor sjeldent. Nei, det er stort sett ikke mulig å melde fra uten å bli uglesett, sanksjonert eller syk. Nei, avvikene følges ikke opp på en god måte fordi rutinene fungerer ikke. «Legge ting bak seg», «være positiv», «det var ikke ment sånn», «vi har prøvd», «vi trenger en åpenhetskultur».

Ydmykhet

Vel, Stavanger kommune – jeg skal love dere at det er mange ute på gulvet som ikke opplever at dere har prøvd godt nok. Det aller første man kan begynne er å ikke klassifisere kritikere som vanskelige personalsaker og vise at man vet hva ordet ydmykhet betyr.

Glansbildet er i ferd med å sprekke helt. Det samme må jeg, dessverre, også si om troverdigheten.