Man mister en
– Å miste jobben handler ikke bare om det økonomiske, sier ledige Bahram Momeni, som er måneder unna å miste dagpengene. På et kurs for arbeidsledige Tekna-medlemmer sitter Bahram Momeni og Mariana Krogstad og noterer flittig. Ønsker de å søke jobb i offentlig virksomhet eller bedrifter som leverer tjenester til det offentlige, er dette stedet å være. Momeni og Krogstad har få måneder igjen av dagpengene – de deltar på så mye som mulig for å sikre seg nyttig erfaring som kan være avgjørende i en intervjusituasjon.
– Dette er en situasjon som er veldig vanskelig for meg. Jeg vet om tidligere kolleger som er ferdige med sine to år på dagpenger og som nå må søke om sosialhjelp. Det kan skje med meg også, sier Momeni.
Taper ansikt
Iraneren kom til Norge som student i 2008, og fikk seg jobb i oljebransjen som ingeniør allerede før masteren var ferdigskrevet. Siden fant Momeni seg kone og han bygde seg opp som strukturingeniør i Aibel. Da oljekrisen startet hadde han flere muligheter til å jobbe for andre selskaper, men han valgte å bli i Aibel.
– Jeg tenkte at noe nytt ville dukke opp snart da jeg fikk vite at jeg ville bli sagt opp. Men det har ikke gått som jeg hadde tenkt, sier Momeni, som fikk den tunge beskjeden sommeren 2015.
Som Aftenbladet skrev tidligere denne måneden, kan hundrevis av oljeledige som mister retten til dagpenger fra Nav heller ikke ha krav på sosialhjelp. Momeni er ikke sikker på hva som venter etter dagpengene tar slutt.
Samtidig som det er langt flere stillinger på arbeidsmarkedet nå enn for bare noen måneder tilbake, øker antallet langtidsledige – særlig blant de som har gått to år eller lengre. Å være arbeidsledig har, om mulig, vært enda vanskeligere enn Momeni hadde trodd, til tross for god støtte fra kona.
– Jeg er heldig som har hatt henne, og at hun fortsatt er i arbeid. Å gå to år uten arbeid er, i alle fall i den kulturen jeg kommer fra, veldig vanskelig. I Iran er det mannen som skal ta økonomisk ansvar for familien. Å miste jobben handler ikke bare om det økonomiske, man mister en del av identiteten, sier Momeni.
Siden oppsigelsen i 2015 har 40-åringen tatt flere kurs i regi av Nav og har lært seg programvarer som er nyttige å kunne i Momenis bransje. Han har også gått på flere jobbsøkerkurs, noe han har opplevd som nyttig. Når det nå kun er måneder igjen av dagpengene, kjenner ingeniøren på presset.
– Jeg håper jeg får jobb i løpet av tiden jeg har igjen på dagpenger, og jeg føler jeg gjør alt jeg kan. Samtidig føler jeg at jo lenger jeg er utenfor arbeidsmarkedet, jo mer passiv blir jeg. Jeg trekker meg vekk fra andre, og det er ensomt. Kona mi hjelper meg mye, men det er ikke en god følelse å kjenne seg utenfor, sier Momeni.
Forstod det ville ta tid
Mariana Krogstad leste i en avisartikkel i 2005 at det i 2010 ville være behov for 10.000 nye ingeniører. Hun utdannet seg til å bli petroleumsingeniør ved UiS og tok også en master i industriell økonomi. Fra før av hadde hun en master i industriell møbelproduksjon, samt en praktisk-pedagogisk utdanning fra Bulgaria. Etter sju år i oljå, tre av disse i jobben som vektkontroll-ingeniør i Apply Sørco, var det ikke mer arbeid å få.
– Vi fikk for få kontrakter, og jeg ble overflødig. Jeg brukte mye tid på å studere trender og markeder da jeg tok mastergrad nummer to, og jeg forstod raskt at oljekrisen ikke ville gå over med en gang. Dermed innstilte jeg meg på å være arbeidsledig en stund, sier Krogstad.
Etter oppsigelsen har hun jobbet med et pilotprosjekt for overføring av individuell realkompetanse på tvers av ulike bransjer, og vært lærervikar i matematikk i videregående skole.
– Skulle jeg ende opp uten dagpenger og uten jobb, har jeg fortsatt penger stående. Jeg har blitt langt mer sparsom etter at jeg ble sagt opp. Jeg håper selvfølgelig at jeg skal klare å skaffe meg jobb før det går så langt, sier Krogstad.