Språk end­res

Hvisengutt­fraTa­sta­sa«mam­ma»på1950-tal­let,ville­han­blit­ter­tet­for­det.Det­var­baby­språk.

Stavanger Aftenblad - - FORSIDE -

I 1739 ble nors­ke barn fra 7 til 14 år – som de førs­te i ver­den – på­lagt ob­li­ga­to­risk sko­le. På Tas­ta fun­ger­te den som om­gangs­sko­le til 1853. Da sto det førs­te skole­hu­set i hele om­rå­det fer­dig. Helt til 1900-tal­lets be­gyn­nel­se var dansk det of­fi­si­el­le språ­ket – også i sko­lens pen­sum. I det førs­te hundre­året les­te ele­ve­ne kun Bi­bel, Psalme­bog og Pont­oppi­dans for­kla­ring – alt på dansk. Dess­uten var læ­re­re og ele­ver på­lagt å bru­ke dansk i tekst og tale. Slik ble ele­ve­ne pres­set til å un­der­tryk­ke det na­tur­li­ge tale­mål som i sin opp­rin­nel­se var etter­slep av gam­mel­norsk. Først i 1870 fikk bar­na lov å bru­ke egen dia­lekt på sko­len. De skrev li­ke­vel på dansk til ca. 1900. Sa­mis­ke barn har li­ke­vel hatt det ver­re: Til 1960 ble de tvun­get i in­ter­nat­sko­ler hvor alt var norsk. De ble 11 år før de skjøn­te hva læ­re­ren sa.

Dia­lekt­gren­ser opp­står

Det som har skjedd i Stav­an­gers nær­om­rå­der, er at by­må­let fikk spre seg og tyn­ne ut de opp­rin­ne­li­ge dia­lek­te­ne. Det skyld­tes fle­re ting, blant an­net at går­de­ne – ved opp­de­ling – var blitt så små at bøn­de­nes barn søk­te ar­beid i Stavanger, men også det for­hold at by­folk – fra 1920-åre­ne – slo seg ned på lan­det. Det­te skjed­de sær­lig på Ind­re Tas­ta, dvs. på om­rå­de­ne nær by­gren­sen. Der dan­net det seg tet­te nabo­lag hvor fed­re­ne job­bet i Stavanger, mens mød­re­ne hjem­me.

Det­te fikk kul­tur­so­sio­lo­gis­ke kon­se­kven­ser. Én av dis­se var at Ind­re Tas­ta kom til å bære et ster­ke­re preg av ur­ba­ni­tet – med ut­slag i stør­re bruk av by­mål og by­kul­tur – enn Ytre Tas­ta, dvs. om­rå­de­ne mot Randa­berg. I 1940 var det for ek­sem­pel en dia­lekt­gren­se ved Smi­e­ne: Barns språk­bruk på Ytre Tas­ta og i Dus­a­vik var nær­me­re jær­dia­lek­ten. De sa «sjå», «sku­le» og «heim», mens barn nær by­gren­sen sa: «se», «sko­le» og «hjem». El­lers var ta­sta­dia­lek­ten nok­så lik stav­an­ger­dia­lek­ten.

Jente­språk, gutte­språk

var En an­nen språk­gren­se på Tas­ta fram til ca. 1960 var at jen­te­ne snak­ket «pent ege­nes­språk», mens gut­te­ne snak­ket «vul­gært pe­ders­gate­språk». Jen­te­ne sa «hva er klok­ken?», «rum­pen», «je reis­te med bos­sen» og «je må tis­se mens gut­te­ne sa: «ka e’u?», «rauå», «eg tog bys­sen», og «eg må pis­sa». Tas­ta­jen­te­ne pus­set ne­sen, mens gut­te­ne snøyd seg. I dag er den­ne språk­gren­sen borte: Tas­ta­jen­ter født et­ter 1965 be­gyn­te å snak­ke slik de­res brød­re snak­ket – og gjør det også som 50-årin­ger: De snyde seg.

Mor/far el­ler mam­ma/pap­pa?

I gam­mel tid var det ikke uvan­lig at barn tiltalte for­eld­re­ne i tred­je per­son og med «De». Jeg har selv hørt voks­ne i Tele­mark si «De» til for­eld­re­ne sine, men i kom­bi­na­sjon med «mor», og «far». Det er ikke uten­ke­lig at barn på Tas­ta på 1700-tal­let snak­ket til sine for­eld­re i tred­je per­son – i ren ær­bø­dig­het. I min barn­dom kal­te alle barn og voks­ne sine for­eld­re for «mor» og «far».

På det­te språk­om­rå­det har det skjedd et pa­ra­digme­skif­te: Barn født et­ter 1980 sier «mam­ma» og «pap­pa» fra barn av og res­ten av li­vet. For­skjel­len mel­lom er mar­kert: Hvis for ek­sem­pel et tasta­barn i 1940-50-åre­ne – og ute blant folk – sa «mam­ma», ble det opp­fat­tet som baby­språk. Re­ak­sjo­nen var spon­tan i form av er­ting – sær­lig hvis det var en gutt. Det var stør­re to­le­ran­se hvis jen­te­ne rop­te på «mam­ma». I dag er «mam­ma» og «pap­pa» så al­min­ne­li­ge at det knapt fins unn­tak. Mot­satt er «mor» og «far» så inn­grodd hos oss i 1930–50-ge­ne­ra­sjo­nen, at vi rea­ge­rer med smil når voks­ne – til og med for­eld­re – ro­per på «mam­ma». For oss ly­der det barns­lig!

Slekts­be­teg­nel­ser for­svin­ner

Vi eld­re over­ras­kes også når vi opp­da­ger at da­gens un­ge ikke len­ger bru­ker mor­mor, mor­far, far­mor, far­far. Jeg har også stu­den­ter som ikke kjen­ner ord som mos­ter, fas­ter, far­bror, mor­bror. Or­de­ne sy­nes å være på vei ut og er­stat­tes av beste­mor, beste­far, on­kel og tan­te. Det­te er uhel­dig: det ni­vel­le­rer språ­ket. De gam­le be­teg­nel­se­ne har nem­lig ny­an­ser de and­re mang­ler: Mor­mor be­tyr mors mor; beste­mor be­tyr både mors og fars mor.

Høf­lig­hets­fra­se­ne blir borte

Det er også en an­nen for­skjell på før og nå, nem­lig i bruk av høf­lig­hets­fra­ser: Vi barn av 1930 til 1950-åre­ne lær­te å si «De», «Dem» og «De­res» til voks­ne vi ikke kjen­te, el­ler som vi had­de lært å re­spek­te­re – sær­lig eld­re og folk i vis­se po­si­sjo­ner. Da vi gikk på Kongs­gård i 1940-åre­ne, var det «døds­synd» å til­ta­le lek­to­re­ne med «du», mens de sa «du» til oss. Når de der­imot kal­te på oss, brukte de etter­navn. Så når en lek­tor rop­te: «Olsen, vil du kom­me fram til tav­la!», var det Eld­bjørg han men­te. Det syn­tes vi var un­der­lig.

Språk end­res

I om­rå­der med inn­vand­ring duk­ker det opp nye språ­kny­an­ser, og i 50 år har en­gels­ke glo­ser fått fare­tru­en­de sterk ut­bre­del­se. Det gir sta­tus å si «dead­li­ne» når man me­ner «tids­frist». Her står Nor­ge foran en for­mi­da­bel ut­ford­ring: Vi kla­rer ikke å stop­pe språk­ut­vik­lin­gen – den dri­ves av tyngde­kraf­ta. Men det vi kan og bør gjø­re, er å bru­ke og ver­ne om bok­mål, ny­norsk og sa­misk som le­ven­de språk samt å be­va­re mang­fol­det av dia­lek­ter. Det gir trygg iden­ti­tet.

FOTO: BE­RIT ROALD

Barn født et­ter 1980 sier «mam­ma» og «pap­pa» hele li­vet. De som er eld­re, vil opp­fat­te det som baby­språk, skri­ver Inge Bø.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.